Lokale forvalter på Hardangervidda – men finnmarkinger får ikke forvalte sin vidde

Statsgrunn på Hardangervidda tillater lokale å begrense utlendingers fiske, mens finnmarkinger ikke får det på privateide Finnmarksvidda.

Ørret som hopper

En glad brunørret hopper i en fossende elv. Det blir flere og flere om beinet for å fange den i Finnmark. Befolkningen i Finnmark har derimot liten innflytelse på hvordan naturressursen forvaltes. (Illustrasjonsbilde.)

Foto: Løken, Bård / Samfoto

Finnmarks befolkning, som i dag selv eier Finnmarksvidda har mindre rett til å forvalte fisket her enn de som sokner til statsallmenningene på Hardangervidda og andre steder i Sør-Norge.

Da Finnmarksloven trådte i kraft i 2006 var en av hovedmotivene til pågangsdriverne for loven at fylkets befolkning skulle kunne være med på å bestemme hvordan arealene i Finnmark skulle forvaltes og brukes.

Men når det gjelder innlandsfisket ble finnmarksbefolkningens bestemmelsesrett tvert i mot svekket, mener jusprofessor ved Universitetet i Tromsø, Øyvind Ravna.

Regelen forsvant med innføringen av Finnmarksloven

En av de første tingene som skjedde med innføring av den nye loven var at fem kilometersonen for innlandsfiske opphørte. Det vil si at folk fra utlandet fikk like stor rett til å fiske i Finnmark med stang og håndsnøre som finnmarkingene selv og Norges øvrige befolkning.

Den tidligere fem kilometersonen sørget for at det fem kilometer utenfor hovedvei ikke var anledning for folk utenfor Norge til å fiske. Private turistforetak kunne søke om dispensasjon om å ta med seg utenlandske turister, og på den måten ha inntekt av det.

Trolig kun i Finnmark

Etter det som er jusprofessoren bekjent, så er det trolig kun i Finnmark det fungerer slik.

– I statsallmenningene i Sør-Norge har lovgiver gjennom fjellova § 28 sikret at kun de som er fast bosatte i Norge har rett til sportsfiske. Samme lovbestemmelse slår dessuten fast at det er fjellstyret, hvor lokalbefolkningen har flertall, som eventuelt kan dispensere fra dette og dermed gi utlendinger adgang til fiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Øyvind Ravna

Jusprofessor Øyvind Ravna påpeker at lokalbefolkningen tilknyttet statsallmenningene på Hardangervidda har bedre innflytelse over forvaltningen av vidda «deres», enn det Finnmarks befolkning har over vidda de nå eier.

Foto: Privat

– Mister tiltro

Paradoksalt nok har lokalbefolkningen som bruker statsallmenningene som er eid av staten, bedre vern for sine rettigheter enn folk i Finnmark, som nå selv eier grunnen.

– Slik jeg ser det så har lokalbefolkningen i Finnmark i liten grad fått større innflytelse over forvaltninga av utmarka i fylket sitt etter at Finnmarksloven kom. Konsekvensen kan bli at Finnmarks befolkning mister sin tiltro til det nye forvaltningsregimet, sier Ravna.

Både fiskere og politikere vil ha regelen tilbake

En gjeninnføring av fem kilometers sonen har både fylkes-, Sametings- og lokale politikere, og fiskerne selv sluttet seg opp om. FeFo har gitt samme beskjed som de ga da de opphevet regelen: At de ikke har juridisk grunnlag for å gjeninnføre regelen.

Ravna mener at det er fullt mulig å anvende loven slik at man kan gjeninnføre sonen, både ut fra lovens formål og andre bestemmelser som beskytter samisk kultur og samfunnsliv, herunder Norges Grunnlov § 110 a. Videre har FeFo som privat grunneier et bredt rettsanvendelsesrom.

Lokale på Hardangervidda har bedre innflytelse over forvaltningen

Etter fjellova har alle kommunene med statsallmenning et fjellstyre, som velges av kommunestyret. Fjellstyrene på Hardangervidda har sørget for en forvaltning som ikke tillater utlendinger å fiske i deres fjellområder.

Dermed har befolkningen som er tilknyttet Hardangervidda per i dag bedre innflytelse over forvaltningen av Hardangervidda, som stort sett består av statlig grunn, enn det Finnmarks befolkning har over Finnmark, som eies av dem selv.

Ikke merkbar forskjell

Etter at Finnmarksloven trådte i kraft har ikke Finnmarksbefolkning fått kjenne merkbar forskjell fra tiden Finnmark tilhørte staten. Selv de ansatte er i stor grad de samme, da de som var ansatt i Statskog, ble overført til Finnmarkseiendommen etter innføringen av den nye loven:

«Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark fylke, unntatt ansatte som er knyttet til Statskog SFs fjelltjeneste, anses som ansatt i Finnmarkseiendommen fra ikrafttredelsestidspunktet med samme lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende hadde hos Statskog SF, med mindre den ansatte har meddelt at vedkommende ikke ønsker det. Fra ikrafttredelsestidspunktet er ansatte i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark ikke lenger ansatt i Statskog SF med mindre det er særskilt avtalt.» (kap. 6 § 49. Overgangsregler.)