Fikk Sápmis største musikkpris

Da hun før påske fikk beskjed om at det er hun som i år får Áillohaš musikkpris, ble hun veldig rørt.

– Det var svært uventet, men da det gikk opp for meg at jeg får prisen, ble jeg veldig glad. Det er en stor ære at mitt arbeid verdsettes så høyt at de mener jeg fortjener prisen, sier Maj-Lis Skaltje.

82-årige Skaltje bor i Gällivare i Nord-Sverige.

Áillohaš musikkpris er den største samiske musikkprisen. Den ble grunnlagt da den samiske multikunstneren og tidligere vinner av Nordisk råds litteraturpris, Nils-Aslak Valkeapää, Áillohaš, fylte 50 år.

– Jeg ble kjent med han allerede på 60-tallet. Da jeg begynte å jobbe i Sameradioen i Sverige, var han allerede på vei til å bli en stor stjerne, forteller Skaltje.

Kjente Áillohaš godt

Det er Kautokeino sameforening og Kautokeino kommune som deler ut musikkprisen.

Dette skriver de om Skaltjes innsats for samisk musikk.

«Hun har et stort engasjement for joik spesielt, og har gjort mye for å synliggjøre joik. Hun har også jobbet for knytte sammen joik fra ulike deler i Sapmi og har jobbet over landegrensene. Hun har samlet joikere til ulike tilstelninger, enten det er snakk om konserter, musikkproduksjon, joikedokumentarer eller radioprogrammer. På 90-tallet samlet hun inn historier om joik og joiking fra over 50 personer.»

Skaltje begynte som journalist i 1966, og var den første samiskspråklige radiojournalisten i Sverige.

Valkeapää intervjuet hun ofte.

– Áillohaš hadde allerede da stått på ulike scener og joiket, og han var ofte med i mine radioprogrammer. Han var veldig flink, hadde en nydelig stemme, var pen og ville alle andre bare vel, forteller hun.

Vekker sterke følelser

Skaltje blir fortsatt rørt når hun skal fortelle om hvorfor joik betyr så mye for henne.

– Da jeg begynte å høre på joik, så brakte det fram minner fra barndommen. Jeg har vokst opp i reindrifta, og ordene, melodien og versene var så kjente og brakte fram dype følelser i meg. Det er jo det joiken gjør, sier hun.

Selv joiker hun ikke. En mulig forklaring kan være noe som skjedde under skoletiden, da hun var elev ved det som da kaltes nomadskolen i Sverige (ekstern lenke).

– Vi måtte bo i lengre perioder uten våre foreldre. Jeg husker i alle fall en gang, da jeg gikk i første eller andre klasse, fikk jeg dårlig karakter i musikk. Det har gjort at jeg har holdt munn når det gjelder musikk, sier hun lavmælt.

Løftet frem joikere

Det var produsent for Sámi Grand Prix, Ol Johan Gaup som ringte Skaltje for å fortelle at hun hadde vunnet Áillohaš-prisen.

Gaup syns 82-åringen har gjort en formidabel jobb med å fremme joik.

– Skaltje joiker ikke selv, men har løftet fram både joikere og joik. Slik Áillohaš også gjorde det, sier Gaup.

– I så måte har hennes gjerning vært helt i Áillohaš sin ånd. Nå er hun over 80 år gammel og vi mener hun er en verdig mottaker av Áillohaš-prisen.

Intervjuer som Skaljte gjorde på 1990-tallet om joik og joikere ble i 2005 til boken «Luondu juoiggaha». Boken ble i 2014 oversatt fra nordsamisk til svensk og fikk tittelen «Minsta lilla liv har sin jojk».

– Jeg skrev ned historiene og minnene til de jeg intervjuet og sendte de til Áillohaš. Jeg ba ham vurdere de. Han var selv joiker og visste mer om joik enn meg. «Fortsett med jobben. Historiene kan bli bok,» sa han. Det er takket være Áillohaš at intervjuene ble til en bok om joik, sier Skaltje.

Ti år etter at boken kom ut, laget hun filmen «Joik/juoigan». Her er flere titalls joikere med fra hele Sápmi. Filmen ble også vist på Tromsø filmfestival (TIFF).

Gleder seg til å bo i Lásságámmi

Áillohaš-prisen er på 20 000 kroner og kunsthåndverk laget av Pia Jannok.

I tillegg får vinneren bo to uker i Lássagámmi som Áillohaš kalte sitt hjem i Skibotn i Nord-Troms.

Skaltje har ikke rukket å tenke på hva hun skal bruke pengene til, men hun gleder seg veldig til de to ukene i Lássagámmi.

– Det er veldig artig fordi jeg holder akkurat på med å skrive ned historier som min mormor har fortalt.

Skaltjes mormor var født i Karesuando, og familien flyttet med rein til Lyngen i Nord-Troms om sommeren.

– I 1961 ble min mormor intervjuet. Da var hun 81 år gammel. Når jeg nå får bo i Áillohaš sitt hus, skal jeg besøke områdene som mormor flyttet til med sin slekt, forteller Skaltje.