Ett folk. Én stemme.

Eksosen oser i byen hvor det kanskje feires flest nasjonaldager i Europa.

– Belgia er kjent for å være slagmark for andres kriger, sier Ken Hætta bak rattet.

Fra før har vi passert Waterloo. Der sto slaget mellom Napoleon og Wellington i 1815.

– Hvis vi tenker politisk sett tror jeg veien er lengre fra Sápmi til Oslo enn fra Sápmi til Brüssel, sier Ken Hætta og svinger til venstre fra Grand-Place, det sentrale torget.

Han sitter bak rattet i sin Saab med kona Satu og sønnen Jesse i baksetet. Den svenske farkosten ruller inn på området hvor verdensutstillingen ble arrangert for over femti år siden - Exposition Universelle et Internationale de Bruxelle.

EU-parlamentet krevde nylig at Finland og Sverige ratifiserer ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter. De to landene er de eneste medlemsstatene i den europeiske union som ikke har gått inn for konvensjonen. EU har lenge presset på.

La oss også motstå, brødre, dem som vil oss underkue?

– Ser du taket på husene? Art Deco-arkitekturen var fremdeles gjeldende i 1958, sier Ken.

Ken (39) er norsk statsborger med samisk opphav. Satu (42) er finsk statsborger. Jesse (7) er norsk og finsk statsborger med samisk opphav. Hjemme er Wezembeek utenfor det som gjerne kalles hovedstaden på kontinentet. Hit har paret flyttet bord, sofa, bokhylle og skap fra Suohpatluohkka utenfor det som gjerne kalles hovedstaden i Sápmi.

– Herfra kan vi reise jorda rundt, men også bli kjent med naboene, akkurat som i Kautokeino, sier Satu.

– I Kautokeino finnes folk som aldri har vært utenfor boligfeltet sitt, og slik er det også her. Man kan bo hvor som helst i verden, sier Ken.

– Vår nabo har vokst opp i Wezembeek og reiser aldri noe sted, sier Satu.

Ken arbeider i Perkinelmer, et amerikansk selskap som driver innen laboratorieutstyr. Satu jobber i oversettelsesavdelingen i Europakommisjonen.

Paret flyttet fra Indre Finnmark til Indre Europa i jakten på noe annet.

– Etter noen år i Norge så kom vi vel begge til et yrkesmessig og livsmessig veiskille. Vi satte oss ned og tenkte, ok, hvor skal vi nå gå. Vi hadde vel egentlig døra allerede åpen til EU på grunn av et tidligere engasjement hvor Satu var registrert som kandidat. Nå var vi begge to klar for å prøve noe nytt, forteller Ken, som også fikk seg jobb før de forlot kjente og kjære rundt årtusenskiftet.

Det dufter Paulig Presidentti kaffe.

– Hvis du kjører rundt i Nord-Finland vil du se skilt her og der hvor det står at tiltaket er finansiert av EU. Det settes mange krefter også inn fra EU i forhold til at etniske minoriteter kan beholde sin egenart. Jeg liker fellesskapet og det forholdet at forskjellige land hjelper hverandre, samtidig som man får beholde sin egen identitet, sier Ken.

Satu tror ikke EU byr på ulemper for samene.

– Folk misforstår og tror at EU dirigerer. Det finnes visse ting som blir bestemt i fellesskap, men nasjonale myndigheter kan avgjøre gjennomføringen. Ofte skylder borgere fra forskjellige land at noe har gått galt på grunn av EU, men det er gjerne nasjonale myndigheter som står bak, sier Satu.

– Mange folkegrupper i forskjellige land som har mye til felles med samene har i hvert fall ikke blitt svekket i sin situasjon under EU. Jeg tror ja eller nei er mer en ramme. Samene kan selv forme sin situasjon uansett. Men samene i Norge er jo del av Norge, så samene i Norge er kanskje ikke så hypp på EU, da, sier Ken og flirer.

Satu ser spørrende bort på ham.

– Jeg tror innsatsen som gjøres for kulturen i de forskjellige land er større enn det vi kanskje trodde. Det er ganske mange rent kulturelle prosjekter som kjøres av EU, og det finnes innsatsvilje og ressurser. I tiden med EU har mange fått en sterkere identitet, tror jeg, sier Ken.

De to har fått en økt forståelse for EU siden de flyttet hit. Folk hjemme har ofte gardinen lukket igjen for unionen, forteller de. De tviler på om faktagrunnlaget er det bredeste. Når familien er på besøk hjemme, benytter venner og familie anledningen til å uttrykke hva de mener:

De frykter diktatregulering av samiske områder.

De legger bena på bordet og sier at Norge er det beste landet - her kan man leve godt - uten å jobbe.

– Jeg tror Norge ville hatt siste ord i forhold til Sametinget uansett om landet hadde vært med i EU. Norges forhold til samepolitikk ville nok ikke ha blitt påvirket av et EU-medlemsskap, sier Ken.

Han stemte nei til EU under folkeavstemningen i 1994.

– Jeg tror ikke jeg ville ha stemt nei i dag. Men samtidig har Norge en litt annet økonomisk situasjon enn Sverige og Finland, så det er ikke så lett å sammenligne vilkårene for samene i de ulike nordiske landene.

– Likhetstankegangen er mer basert på håndfaste forhold som eksempelvis arbeid. Vi ser jo i Spania i det baskiske folket, som i store trekk har en lik situasjon som samene, en minoritet som prøver å jobbe for mer selvbestemmelse og politisk innflytelse. Jeg vet ikke om det spanske medlemskapet har gjort det verre for baskerne. Jeg tror det var verre for dem under Franco, for å si det slik.

Ken sier han har fått en større samisk bevissthet siden han flyttet fra det samiske miljøet.

– Er du midt oppi reingjerdet, ser det annerledes ut. Kommer du litt lengre bort blir det litt klarere.

Heming Olaussen, leder i Nei til EU, mener EU allerede virker inn på samene i Norges hverdag i dag via de avtaler Norge har inngått, og som berører alle i Norge, og i noen grad også samene spesielt.

Viktigst her er EØS-avtalen, men også Schengen-avtalen, med tanke på grensen mot Russland, for Finnmarks vedkommende, er relevant å nevne, mener Olaussen.

– En konkret sak som antakeligvis har EØS-relevans er avtalen mellom Finnmarkseiendommen og Varanger Kraft AS om bygging av en vindmøllepark på finnmarksgrunnen. Her har det allerede blitt truet med inngripen fra ESAs side, da avtalen muligens kommer i strid med EUs konkurranseregler, mener Olaussen.

Når det gjelder hva som vil skje ved et eventuelt framtidig EU-medlemskap, hefter det alltid en viss usikkerhet. EU er i stadig forandring, og et norsk EU-medlemskap vil etter alle solemerker å dømme ligge ganske eller svært langt fram i tid, om noensinne, mener lederen i Nei til EU.

– Men man kan kan nødvendigvis stille spørsmål om EU vil tillate en slik støtteordning til reindrifta som vi i dag praktiserer.

Videre er Olaussen usikker på ivaretakelsen av de sjøsamiske interessene knyttet til laks- og torskefiske innenfor et felles fiskeriregime, og et felles EU-hav.

Olaussen mener også det kan bli stopp på diskriminering på grunnlag av nasjonalitet i forhold til ordninger innen jakt og fiske, som loddtrekning innenfor elgvald.

– Et mer grunnleggende spørsmål er forholdet mellom urfolks rettigheter og EU-retten. Vil disse stå seg? Vi har nylig sett eksempler fra Grønland på hvordan EU har lagt store vansker i veien for inuittenes livsform, ved jakt på sel og salg av selprodukter. Norge motsatte seg EU, men fikk ikke gjennomslag. Vil noe lignende kunne gjøre seg gjeldende i forhold til samenens rettigheter i Finnmarkseiendommen og nære havområder? spør Olaussen.

Samtidig ser han blått med gule stjerner av at EU vil få ratifisert ILO-konvensjonen.

– Jeg skal være forsiktig med å påstå at det vil gå helt galt ved et EU-medlemskap for samenes del. Men jeg finner grunn til å stille spørsmål ved hvordan et EU-medlemskap vil slå ut, i lys av utviklingen av EU-retten og EUs behandling i saker av sammenliknende karakter, når det gjelder inuittene.

Tilbake i Brüssel tar Jesse tar fram origami-boken og tryller. Origami, fra japansk 折り紙 eller 折紙. «Ori»: brette, «kami»; papir.

Kunsten er å brette papir etter regler for å oppnå ønsket design.

6. februar venter kanskje en familietur til det Ken kaller «den andre siidaen» i området, en delvis samisk familie hvor far i huset til daglig sveiper nøkkelkortet i NATO-hovedkvarteret, for å «gáfestallat».

Sakte stiger Samelandet under Karlsvognen.

– Jeg synes kanskje man burde prøve å komme til enighet om endel kjernesaker, som hva samene selv skal gjøre der de bor. Nå har man to klare fronter - reindrifta og de som ikke er i reindrifta. Mange av sakene man er uenige om kan man ganske lett klare å enes om. Naturbruk er en av dem. Jeg tror at når man har konflikter innad vil det bli vanskelig å stå imot presset utenfra. Presset er der, det ser du jo, sier Ken Hætta.

9-5-en skal igjen i bevegelse.

– Til slutt må vi snakke med én stemme skal vi ha noe å si, for verden krymper rundt samene, og så stor er vi ikke, så mange er vi ikke.