Han har mistet mange venner i selvmord

Vi treffer Per Jonas i Kiruna i Nord-Sverige. Familiens flokk beiter like utenfor gruvebyen med 18 000 innbyggere. Han er ungdomspolitiker og leder for Sáminuorra, som er en svensk samisk landsomfattende ungdomsorganisasjon.

Flokken er urolig, de vil nordover, så derfor har han samlet de svakeste dyrene i en beitehage (et gjerde hvor man samler dyr; journ.anm.). Der forer han dyrene, slik at de klarer den lange vårflyttingen til sommerbeite om par uker.

– Livet mitt som reineier er en livsstil. Jeg ånder og lever for flokken min, sier Per Jonas.

Han er ungdomspolitikeren som har begynt å snakke om den tøffe hverdagen som mange unge sliter med.

Påvirker ungdomsmiljøet

– Det er alltid et hardt slag når man får dødsbudskap, at de unge ikke lenger makter livet som reineiere, sier Per Jonas. Han sitter midt i beitehagen med en plastpose fylt med reinlav. Dyrene kommer til ham og blir fôret fra hånden hans.

Han forteller om hvordan selvmord påvirker ungdom i det svenske samemiljøet.

Mange går rundt med en bunnløs sorg etter å ha mistet gode venner, mens andre igjen har en konstant frykt i seg, om hvem som er den neste som ikke vil leve lenger. Alle kjenner alle– reindriftsmiljøet er ikke stort i Sverige.

Man skal mestre, ikke syte

– Vi lever et ensomt liv med lange avstander til nærmeste nabo eller siida (som er et samisk samfunn, gruppe av en eller flere familier, som ofte er i slekt, og som driver reindrift med en samlet reinflokk; journ. anm.). Mange av oss må kjøre fem mil for å besøke naboen, sier Per Jonas.

Han forteller om den vanskelige hverdagen som mange unge sliter med. De må være sterke, både fysisk og psykisk for å takle livet på fjellet. Man må mestre vær og vind, man må kunne ta vare på flokken sin, slik at dyrene ikke blir dårlige og man må tåle alle tapene, når det ene dyret etter det andre blir tatt av rovdyr.

– Dersom man ikke klarer alle de “interne uskrevne” lovene og reglene, så klarer man ikke livet som reineier. Ungdom blir oppdradd til et hardt liv, at man skal mestre det meste og ikke syte. Det er svært få som frivillig oppsøker en psykolog eller en lege - det gjør man bare ikke, ihvertfall ikke en reindriftssame. Når man møter veggen, da har livet passert allerede og det blir for sent for mange, sier Per Jonas.

Kampen om arealene

Den største trusselen er alle de store utbyggingene som skjer i det samiske områdene. Per Jonas forteller at ungdom føler en maktesløshet, når kampen om arealene er blitt til daglig tema.

– Vi kan ikke påvirke, fordi vi har ingen reell makt. Det er alltid noen utenfor som forteller til oss –hvordan vi skal leve og hvor vi skal være, sier Per Jonas.

Han forteller at ungdom føler seg utrygge – det er et evig stress når man ikke vet om konsekvensene. Selv befinner han seg i Laevas sameby, distriktet som er like utenfor Kiruna, gruvebyen som skal flyttes.

– Vi må vike til fordel for gruveindustrien, og hele byen skal flyttes. Allerede nå merker vi at veier og jernbanen er lagt om og enkelte boligområder er i ferd med å tømmes, sier Per Jonas. Det blir verre for reindriften- hvor skal vi gjøre av oss når byen skal flytte med en bygningsmasse på 500.000 kvadratmeter og 18 000 innbyggere trenger nye hjem.

Vi når ikke frem med vår politikk

Han føler også selv en viss grad av mislykkethet som politiker. Han er valgt som leder i ungdomsorganisasjonen, og klarer ikke å få politisk gjennomslag nasjonalt. Målet til Sáminuorra er å få økte øremerkede midler, slik at samisk ungdom som sliter med psykisk helse får det helsetilbudet som de har krav på. Det anslås at man i første omgang trengeren bevilgning på fem millioner kroner for å ansette fagfolk som kan ta seg av de som er i akuttkrise.

– Vi må ha et støtteapparat som bistår ungdom, og dette er et nasjonalt ansvar. Man kan ikke delegere ansvaret til kommunene og Landstingene - vi må ha et solid helseteam med samisk kompetanse som tar imot ungdom, sier Per Jonas.

Han mener at det er nyttesløst å sende ungdom til et svensk behandlingsteam, man trenger gode samisktalende psykologer og leger med samisk kulturkompetanse som tar seg av behandlingen.

– Det er et nasjonalt ansvar, men vi lykkes ikke med våre krav, sier Per Jonas.

Samisk ungdom som nå trenger akutthjelp, de kan nå henvende seg til SANKS i Karasjok. SANKS er Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus med hovedkontor i Karasjok. For tre uker siden inngikk SANKS og regionen Jämtland Härjedalen en samarbeidsavtale, som åpner for at SANKS kan gi behandlingstilbud til ungdom fra svensk side.

• Les om avtalen her: Avtale SANKS og Härjedalen

– Å reise til Karasjok for å få behandling, det passer ikke for alle. Da må man være vekk fra flokken i ukesvis og det kan bli en hindring.

Skal snakke om selvmord i FN

Hver tredje ungdom i det svenske samemiljøet tenkerpå å ta sitt eget liv, hvordan påvirker det ungdomsmiljøet?

– Det er helt forferdelig at så mange sliter, og likevel klarer man ikke å få et bedre tilbud til de unge.

• Les også: De begraver våre barn i veigrøften

Om ikke lenge drar han til FN og New York hvor han skal snakke om selvmordsproblemer i de samiske områdene. Han skal delta på FNs permanente forum for urfolkssaker som i år har fokus på selvmord blant urfolk.

Han myser opp mot himmelen og sier når den tunge vinteren er på hell og solen begynner å varme igjen, da kommer de gode, de positive tankene igjen –at det er verdt å leve!

– Men livet er selvsagt ikke lett – jeg vet at det finnes ungdom som sliter og frykten for å få et vondt dødsbudskap, den frykten har jeg alltid med meg, sier Per Jonas, før han drar videre til fjells.

Flokken skal flyttes litt unna byen, slik at de finner nok beite i fjellene rundt Kiruna.