– Hvem skal man snakke med når det ikke er noen å snakke med?

– Jeg kan jo snakke svensk. Det er ikke det. Men finnes det noen som snakker samisk, så snakker jeg helst samisk. Og så er det jo så trivelig å bruke det som er mitt hjertespråk.

Ester Ranberg fra Arjeplog er en av de rundt 30 personer som kan snakke pitesamisk. Det pitesamiske språket er sterkt utryddingstruet, og ingen på norsk side av Sápmi snakker det.

Hjertespråket

Ester Ranberg ønsker så inderlig at generasjonene etter henne skal kunne bruke sitt eget morsmål.

– Det er jo ikke så mange som snakker samisk. Det er jo nesten borte. Men nå ser det ut for at det kan være et håp.

Håpet Ranberg sikter til er ordboken som pitesamisk fikk for tre år siden, og grammatikken som er utviklet.

– Det har aldri eksistert et pitesamisk skriftspråk. Den største jobben var da å finne ut

hvordan man skulle skrive på pitesamisk, sa redaktør av boken, Jousha Wilbur, da boken ble lansert.

Viktig for synliggjøring

Nå gjenstår det å få skriftspråket endelig godkjent slik at det kan tas i bruk i læremidler og bøker, på veiskilt og stedsnavnskilt. Optimismen er stor i det pitesamiske miljøet.

– Jeg kjenner håp for pitesamene, som nå får et løft. For språket har vært så viktig for å synliggjøre, og få aksept for det pitesamiske, uttaler en rørt daglig leder i det pitesamiske senteret i Norge, Stig Morten Kristensen, når han beskriver den kampen som har vært og fortsatt er for det pitesamiske.

– Når et språk blir normert får vi også noen rettigheter som vi ikke har hatt tidligere. Dermed får vi også synliggjort pitesamisk språk, kultur og identitet.

Les: Denne nylanserte ordboka skal redde et svært truet språk

Det gjør godt for Ester Ranberg å se at språket hennes endelig blir verdsatt.

– Bare man får noen som kan lære det fra seg. Det verste å få tak i nå er jo lærere, sier hun.

Beklager situasjonen

Ester Ranberg har ikke noe fasitsvar på hvorfor det er så få i dag som snakker pitesamisk. Å gjøre samene til bedre borgere ved å forby samisk påvirket også pitesamene.

Les også: Gamle protokoller viser fornorskning allerede på 1700-tallet

Ester Ranberg beklager den situasjonen som har oppstått, og sier at unge før i tiden ikke fikk lov å snakke samisk på skolen. Og når man i hjemmene, etter hvert, snakket svensk, så ble det jo til at man glemte av samisken.

Risikerte ris av pekestokken

Ester Ranberg tror at dersom samisk hadde vært et fag på skolen da, så hadde nok mange flere behersket det.

– Jeg lærte ikke å lese samisk. Snakket man samisk på skolen ble læreren sint, og du risikerte å få av pekestokken. Slik var det i den tiden.

– Vi hadde en lærer et par år som snakket samisk. Men hva hjalp det. Når han sluttet så kom det svenskspråklige som ikke kunne samisk. Og de ville heller ikke at vi skulle lære samisk.

Glad for redningen

Men nå ser Ester Ranberg fram til at det kan bli en løsning, og hun er glad for at det ser ut for at pitesamisken kan reddes.

– Vi har nok noen som kan fungere som lærere, beroliger hun seg med etter å ha tenkt seg om.

På sensommeren inviteres det til å overvære siste møte i den komiteen som har jobbet med det pitesamiske skriftspråket. Da skal det endelige vedtaket gjøres.

Det betyr mye for den 90-årige damen å vite at arven etter henne ikke forsvinner.

– Jeg er så glad for at vi får et skriftspråk. Jeg lærte jo aldri å skrive det, eller lese det. Men det viktigste for meg er, tross alt, å få snakke det.

Les: – Det viktigste er å få skriftspråket godkjent