Jus og politikk er ikke isolert fra hverandre. I en sak som dreier seg om så store verdier, og som har så store konsekvenser for mange mennesker skal det ikke kun henvises til jus.Politikk er å ville, men i kystfiskesaken har politikere i alle farger fraskrevet seg sin rolle så betydelig at de ikke har den nødvendige innflytelse lenger. Selvfølgelig har Erna Solberg rett.
De rødgrønne hadde åtte år på seg til å gjøre noe med det de i dag mener er urett. I stedet har Kjell Inge Røkke kunnet føre sin forretningsstrategi med velsignelse fra regjeringen Stoltenberg og ordførere langs kysten av Finnmark.
Nå kommer den lokale angeren, men den er neppe tilstrekkelig til å påvirke Stortinget til å snu hele fiskeripolitikken. Det krever i så fall et arbeid innenfor partiene. Kystopprøret kan ikke regne med annet enn symbolsk støtte fra partikamerater i nord på Stortinget. De er bastet og bundet av partiet, og vil ikke utgjøre noe avgjørende kraft for saken. Kystopprøret står absolutt i fare for å dø ut med tiden. De møter politikere som toer sine hender, og som står uten vilje og kraft til å se hvilke virkemidler de kan ha til rådighet. Akkurat nå er det business som gjelder.
Statsminister Erna Solberg trekker altså frem juskortet i Stortingets spørretime. Kanskje har hun gitt løsningen som har størst potensial for å stadfeste kystfolkets rettigheter.
Hvorfor ikke prøve historiske rettigheter i internasjonal rett? Hvis det skal ha noe for seg, er det noen avgjørende erkjennelser som må gjøres. Det må være en samlet region som står bak kravene som fremmes. Det er liten tvil om at samiske rettigheter må danne grunnlaget. Uten at dette erkjennes, så er kampen tapt.
Det er bare å se på tidligere opprør i fiskeriene, og hvor vi står i dag. Med den brede støtten kystaksjonen har, så burde det være mulig å samle fylkene, kommunene og Sametinget til en felles strategi. Hva vil man gjøre dersom man ikke når frem politisk? Har man mot i fylker og kommuner til å prøve jussen? Det vil kreve at man anerkjenner samiske rettigheter som sentralt, og at man opparbeider en nødvendig tillit. I fylker og kommuner har man store utfordringer på dette feltet, men også Sametinget har et ansvar for å være tydelig i kommunikasjonen om hva samiske rettigheter har å si for andre som bor i regionen.
Uten denne konstellasjonen kan kystaksjonen, og ikke minst fremtiden for kystsamfunnene, ta flere skritt tilbake. Ingen av de senere tids fiskeriministre har klart å snu på utviklingen, og det kan ikke skyldes annet enn at det har vært en ønsket politikk eller at man ikke har sett konsekvenser av egne beslutninger.
