– Flere gårder var avhengige av den inntekten som ei tjæremile kunne gi, og ei tjæremile var en meget viktig inntektskilde.
Det forteller Torill og Knut Sivertsen fra Beiarn i Nordland, som har registrert og katalogisert 60 tjæremiler i Øvre Tollådal i Beiarn. Et viktig bidrag for å bevare minnene etter en forgangen tid.
– Antallet tjæremiler, og størrelsen på dem tyder på at det har vært en betydelig furuskog i Tollådalen en gang i tiden, og folk som har nyttiggjort seg dette, både med tanke på tjære, og kull til smiene.
Og dette var nok i tolvte time, mens ennå folk husker hvordan og hvor. For det er ikke så mange som kan lese disse kulturminnene lenger. Kunsten og kulturen med å brenne tjæremile er jo omtrent helt borte.
Torill og Knut Sivertsen i en av de gamle tjærgrøvene i Tollådalen med den omfattende prosjektbeskrivelsen deres.
Foto: Sander Andersen / NRKØkonomisk betydning
Å brenne ei tjæremile hadde veldig stor økonomisk betydning for gårdene, særlig i avsidesliggende strøk. Og folk da var jo avhengige av tjære som ble brukt til å smøre båter med, til impregnering og til medisinsk bruk. Og kulla som ble igjen ble brukt i smia.
Den største mila som ekteparet har hørt om, og som er registrert, var på 53 tønner tjære, noe som tilsvarer rundt 6.000 liter. Mila var 18 meter i diameter.
– Å lage tjæremile og brenne tjære var en meget viktig del av utmarksnæringa. Det var jo jakt og fangst, og små-kreatur etter at reindrifta tok slutt her i dalen. Og så skogen da, der tjærebrenning var en vesentlig del av innkomsten, særlig i øvre del av bygda.
Det svarte gullet for mange gårder før i tiden. Aksel Skoglund kan bare konstatere at kvaliteten er utmerket.
Foto: Sander Andersen / NRKViktig for kommende generasjoner
Resultatet av dette prosjektet til ekteparet Sivertsen er en telefonkatalog-tykk prosjektbeskrivelse av de 60 milene de har funnet og registrert med bilder og beskrivelse av hver enkelt tjæremile i Øvre Tollådal.
Og om dette vil de mere enn gjerne reise rundt for å berette mere om til kommende generasjoner om en viktig næring, og en kunst som svært få i dag orker og mestrer.
– En glemt kultur som vi synes det er viktig å sette fokus på, og formidle videre.
- Les også:
- Les også:
