NRK Meny
Normal

Drømmen om villdyret

Johan Nils Eira (21) vil gjerne våkne når gaupa angriper.

Johan Nils Eira

– For å høre må jeg se.

Foto: Kenneth Hætta

– Hvordan stiller jeg opp lyden?

St. Olavs hospital, Trondheim. Johan Nils Eira er inne på hørselsenteret. Han skal få seg to nye høreapparat, til TV og mobil.

– Er det litt bedre nå? spør audiograf Kenneth Ervik.

Døvetolk Elise Skjølberg ved siden gjentar spørsmålet på tegnspråk.

Det uler.

– Vi tar en feedbacktest. Bare sitt helt rolig og ikke gjør noen ting.

– Ingen kontakt? spør Johan Nils Eira via Skjølberg, på Malvik-dialekt.

– Kanskje det ikke fungerer?

– Jo da, det er trådløst.

– Enn nå?

Det blir stille.

– Nå er det bedre.

Johan Nils ser ut mot nabohusene.

– Det er kanskje en bil utenfor?

– Ja, vinduet er åpent, datamaskinen støyer, det er et sus her. Men den lyden skal være her.

Johan Nils Eira

– Når det blir helt stille, blir det bråk.

Foto: Kenneth Hætta

– Det er fint med begge, kan velge litt. Denne kan jeg bruke når jeg er på fjellet, og denne kan jeg bruke når jeg er hjemme?

– Du må nok bestemme deg for én av dem.

Han får med begge slik at han kan velge. Blir spurt om forsikring, det dekker ikke NAV. Samme batteri, pluss tretten. Scart, hodetelefonutgang, parring, BCA, forskjellige utganger, ja, vanlig strømkabel, tror ikke den har noen kontakt.

– Er det bare å kople til TV?

– Det spørs hva slags TV du har. Trykker du knappen i fem sekund begynner lyset å blinke.

Johan Nils nikker jovialt. Han får utstyret i en Rema 1000-pose, og et blått ark.

Tolken kjører. Det er varmt. Men ikke det varmeste han har opplevd.

«Jeg har vært i Vietnam», skriver Johan Nils på et ark.

Da Knut Hamsun skrev «Paa gjengrodde Stier» var han nesten fullstendig døv. Johan Nils Eira har vært døv hele livet, og fremdeles mange veivalg foran seg.

– Mange hørende tenker ikke over hvordan det er å være døv. De tror døve er skadet i hodet.

Karen Eira setter fram kaffen på Heimdal, en mil sør for Trondheim. Her bor også ektemannen Per Ove og dattera Elle Káre. De kunne ikke godta tilbudet i hjemkommunen Karasjok - lærer med ti vektall i tegnspråk og ingen tolk. De har kjøpt seg et eldre hus og renovert det.

Johan Nils Eira

– Jeg spiller fotball for Trondheim Døves Idrettslag. Men vi må stadig skifte bane.

Foto: Kenneth Hætta

– Jeg var ikke vant med tegnene de hadde her og ble litt forvirret. Det tok også ganske lang tid før jeg lærte meg norsk. Nå snakker jeg mindre og mindre samisk.

Johan Nils var seks måneder da de fattet mistanke. Den vesle babyen reagerte ikke når skjeen falt i gulvet.

Nå, etter fullført døveskole, tømmerlinje og folkehøgskole, får han hverken lærlingeplass eller jobb.

Tolken er her. Det var egentlig ikke noen ledig, men hun er kapret for noen timer.

Normalt i kommunen må tolk bestilles en uke i forveien dersom hørselshemmede skal kommunisere med noen som ikke behersker tegnspråk, opplyser moren. Samiske impulsbesøk forekommer ikke.

– Jeg har søkt og søkt i to år, men det vil seg ikke. Arbeidslivet er vanskelig. Sende søknader, CV-er, ringe, e-post, søke og søke. Det er vanskelig. Nesten umulig.

– Han har søkt hundre jobber, men får bare avslag, sier pappa Per Ove, som har kommet hjem fra jobben som førskolelærer - en utdanning han har tatt etter å ha flyttet sørover.

– Jeg er døv. De hørende sjefene tør ikke. De er redde. De vet ikke nok om døve. De har ikke erfaring, sier Johan Nils.

Han er sliten.

– Jeg blir veldig skuffet.

På veggen henger malerier med samiske symboler som har lagd.

– Jeg har prøvd å vri litt på formuleringene, men har ikke fått noe svar. Jeg prøver å finne noe jeg kan forandre på i teksten, men de har allerede ansatt noen. Jeg må prøve på andre plasser. Håpet er der.

Johan Nils Eira

Alt tolkes ved matbordet. – Vi synes det er høflig.

Foto: Kenneth Hætta

– Skulle du ønske du kunne høre?

– Nei. Jeg er heldig som er døv.

– Hvorfor?

– Jeg slipper militæret. Det er mye man slipper når man er døv.

Han smiler.

– Å joike er vanskelig. Jeg ser på ordene og prøver. Jeg skulle ønske at jeg fikk det til, men jeg klarer det ikke.

– Du har din joik. Du har ikke hørt når mamma har joiket den? spør mamma. Hun kutter tomater.

– Finnmark er fint. Jeg var rundt ti år gammel og bodde i Karasjok. Det var veldig kaldt ute, minus 55. Inne på skolen ble det så kaldt at vi ikke kunne være der. Vi fikk to uker fri. Ovnene, radiatorene, var ikke gode nok. Vi tettet igjen vinduene med dopapir slik at det ikke skulle trekke. Jeg liker det godt når det er kaldt.

– Foretrekker du klimaet her eller der?

– Der. Det er rent og friskt.

Jeg kan ikke gjøre jobben alene

Nå reiser han nordover på høsten, og av og til i jula, og ofte i påska, for å besøke familie, legge ut på turer, kjøre skuter og være med på flytting eller slakting.

Det er døvemiljøet i Stor-Trondheim som holder familien fast i Trøndelag. Døve er en liten gruppe, hørende er en stor gruppe. Men her er «alle» døve.

– Mange samer er ikke vant med døve, og at døve har et eget språk. Men jeg prøver å lese på munnen når de snakker samisk. Jeg øver.

– Jeg kan ikke skrive samisk, skriver norsk og kommuniserer på tegnspråk gjør jeg, men forstår samisk talespråk med norske tegn til. På norsk sier man rein, men på samisk har man hendene litt annerledes. Det er forskjell i tegnene.

Johan Nils Eira

Etter tømmerlinja har han skjønt at arbeidsmarkedet kan være brutalt.

Foto: Kenneth Hætta

– Som døv kan jeg ikke jobbe i reindrifta. I mørketida, når gaupa kommer om natta, våkner jeg ikke opp hvis jeg sover. Gaupa får fred til å spise reinen. Jeg må ha en hørende, eller i hvert fall en hund. Jeg kan ikke jobbe alene.

Det er han veldig skuffet over.

– Her i et norsk miljø får vi ikke permisjon for å være med. Når vi måtte flytte for å gå på døveskole, flyttet vi fra reindrifta. Hadde vi vært i nærheten, hadde det vært lettere – både for deg og oss, sier mamma.

Når Johan blir stor vil han nordover.

– Nå vil jeg til Karasjok og være med søskenbarnet på reinmerking.

Først jobb, så kjæreste - når han blir tretti.

– Samisk kjæreste?

– Det går på kommunikasjon. Kjæresten må kunne tegnspråk, eller være villig til å lære det, sier han.Han har laksetaco i en hånd, meninger i den andre.

Johan Nils Eira

– Egentlig skulle ønske at jeg kunne være i reindrifta. Men jeg må akseptere at det ikke går.

Foto: Kenneth Hætta

I garasjen er det reinhorn. Johan Nils vil lage kniver.

Mamma Karen underviser i samisk og jobber ved et botilbud. Hun har skrevet oppgave om samisk tegnspråk da hun studerte. Enn så lenge finnes bare ord og begreper.

– Det samiske tegnspråket er som det samiske språket for hundre år siden. Det vil ta lang tid å utvikle det.

– Starte til fjellet, sy skaller, slike ting har forsvunnet her nede. Vi mister en del, men så får vi en del tilbake. Man må tenke positivt.

Hun er helt imot at kommunene i stadig større grad skal få ansvaret for døve og at døve skal integreres på hørende skoler med hørende medelever.

– Også ved Møller skole, som Johan har gått på, trappes tilbudet ned. Men her har man det som behøves. Det finnes ingen tegnspråklige materialer på samisk, verken litteratur, video eller andre hjelpemidler. Hvordan skal man klare dette ute i distriktene? Dessuten, når leken går over til språk, har de døve behov for å være sosiale. Hvordan ville det gått dersom en spanskspråklig elev hadde kommet til Karasjok og måtte ha gjettet seg fram?

– Er den av? Nei, den er på.

– Bedre nå? Litt opp? Litt ned?

Johan Nils hører stemmer, men ord er fremdeles vanskelig å oppfatte. Han er fremdeles avhengig av tegnspråk, men klarer å lese munnen hvis man snakker sakte.

– En hund som bjeffer. Fugler. Hvis det kommer en bil kan jeg snu meg og se etter lyden. Jeg må både høre og se for å koble det sammen.

Nye apparater skal gjøre hverdagen enda bedre. Han må trene seg opp, ta en lyd, et ord, av gangen.

Bruksanvisningene til de nyeste oppfinnelsene er i eskene.

Johan Nils Eira

Johan Nils kjørte opp tidligere i år, og har kjøpt seg Skoda, 2008-modell. Nå skal han og kompisen Thomas se på fotball.

Foto: Kenneth Hætta

Men Johan Nils vil ikke ha et høreapparat som opereres inn i det indre øret - et cochleaimplantat (CI). Det medfører ikke bare risiko for trommehinnen.

– Med CI kan jeg ikke lenger sparke fotball. Jeg kan ikke lenger svømme. Det vil jeg ikke slutte med, sier Johan.

Mange døve er stolte over å ikke høre. Ingen har gitt tegn om at å høre skal være det som er normalt.

Noen drømmer skal kanskje forbli uvirkeliggjort - enn så lenge:

– Jeg vil ikke ende opp med å bare kunne bowle.