– De begraver våre barn i veigrøften

Tre ungdommer går langs elva «East River» i New York. Den store ruvende FN-bygningen er møteplassen til verdens urfolk, et møte som varer i to uker. De møtes årlig i mai måned på FNs permanente forum for urfolk (UNPFII).
Det sies at det er nærmere 2000 registrerte delegater, urfolk fra hele verden kommer til verdensmetropolen for å stake veien videre.

Ungdommene går sakte, de prater lavmælt og prøver å forstå hverandres hverdag.

– Jeg vet lite hva fremtiden vil bringe oss

En av de tre bærer på en sterk og vond historie. Hun er bare litt over 20 år, men har sett og opplevd den tøffe hverdagen.

– Ungdom fra mitt distrikt har det forferdelig. Jeg kommer fra Rift Valley i Kenya og jeg tror ikke det er noen andre som har det like ille som oss, sier Kabilo Sakala som tilhører Ogiek-stammen.

Hun gråter. Ser på FN-bygningen og prøver å fortelle oss om den vanskelige hverdagen – om de grusomme hendelsene hjemme.

– Vi har ikke en fremtid. Hos oss får ikke jentebarn gå på skole. De har ikke den statusen som alle barn i verden egentlig skulle ha hatt. Det verste er å se at jentebarn ned i 10-års alder må prostituere seg, at småbarn må selge sex.

Hun gråter igjen. Setter seg ned på benken og og rister oppgitt på hodet. Hun prøver å forklare, men det blir så vanskelig. Hun ber om en pause, slik at hun kan hente inn kreftene sine.

Selvmordsbølge skremmer samisk ungdom

På samme benk som Kabilo sitter en ung samegutt fra Nord-Sverige. Han heter Per Jonas Partapuoli, 21 år, reineier og leder av ungdomsorganisasjonen Sáminuorra.

En gutt som er mellom barken og veden- skal han bli reineier eller ta utdanning? Det spørsmålet kverner i hodet hans.

– Hvis jeg hadde hatt muligheten til å ta ordet her på FN, da hadde jeg fortalt til verdens urfolk om den tøffe hverdagen i samisk reindrift. Vi opplever at mange unge begår selvmord, spesielt unge menn velger å avslutte livet altfor tidlig, forteller Per Jonas.

Han beskriver det som en slags “vond epidemi” som igjen og igjen rammer små reindriftssamfunn. Han kjenner mange unge som er borte.

– Jeg har mistet gode venner, sier Per Jonas.

Våre barn kastes i veigrøften

Kabilo hører historien til Per Jonas og rister oppgitt på hodet.

Hun begynner å fortelle om livet i Rift Valley. Det bor nærmere 50 000 mennesker der og andelen ungdom bare vokser og vokser. Den siste folketellingen viser at det er nærmere 10 000 ungdommer i Rift Valley.

Vi er så mange og det finnes ingen jobb muligheter hos oss. Det er svært få jenter som får lov til å ta utdanning og hun teller på en hånd – om hvor mange jenter som har fullført høyere utdanning.

Hun er en av de heldige. Hennes foreldre ville at hun skulle gå på skole, få seg en utdannelse og en lysere fremtid. Derfor er hun nå på FN hvor hun får en mulighet til å fortelle om livet hjemme og om det som tynger dem mest.

– Det er så hjerteskjærende å se hvordan vi blir behandlet. Når barn og unge dør hos oss, så blir de bare begravet i veigrøften. Det hender også at de døde blir kastet i skogen. Vi har ingen kirkegårder, våre kjære får ikke en gravplass, det er så ubehagelig og vondt, sier Kabilo.

Kamerun har høy arbeidsledighet

Den tredje som sitter på benken utenfor FN heter . Hun er fra Kamerun og tilhører Mboro-stammen. Hun skal bli jurist og vil aller helst finne en jobb som gir henne en spennende fremtid, drømmen er å få seg en mulighet i FN systemet og jobbe med urfolkssaker.

– Situasjonen er ganske ille hos oss også. Fattigdommen øker og de unge utdanner seg til en fremtid i arbeidsledighet, forteller Aehshatou.

Hun er en av de unge som er svært aktiv på møtene. Hun vil lære og drar fra det ene møtet til det andre. Pugger på «statements» eller talen som hun skal holde foran den store internasjonale delegasjonen. Hun skal snakke om ungdom og fortelle om forventningene som de har til FN og statene.

Ungdom i fokus

På fredag skal urfolksforumet diskutere situasjonen til barn og unge. FNs spesialrapportør følger nøye med hvordan statene behandler de aller yngste- om de får gå på skole, ha undervisning på sitt eget morsmål, om barnekonvensjonen brytes og om menneskerettigheter brytes.

Kabilo tror ikke at man kommer langt i FN byråkratiet. Hun vil ha “action” – handling for å ha en bedre utvikling.

– Jeg vil gjerne si til delegatene at de må slutte å snakke og snakke, de må heller bruke de riktige verktøyene for å få til en bedre fremtid. Vi må aksjonere nå, sier Kabilo.

Per Jonas som besøker New York og FN for første gang sier at han har lært mye de siste dagene.

– Jeg hører om kontrastene og om de store forskjellene. Hvis man vil, så kan man gjerne sammenligne situasjonene blant urfolk, men det bør man aller helst unngå. Våre problemer i Sapmi kan ikke måles med det som Kabilo og mange andre forteller om, men fra vårt ståsted- så er ikke situasjonen optimal i Sapmi, sier Per Jonas.