Variert festivalmanntall

– Ikke kjør ned til festivalen bare for kødd!

Vakten i den gule refleksvesten gir oss P-beviset og smiler. Plassen
ved fotballbanen er reservert de som skal på jobb. Det menige publikum skal parkere i fjæra på Løkvoll. Dette er ikke lenger et hageselskap.

Festpolitikk

Ledelsen for Riddu Riđđu har uttalt at det viktigste for festivalen er å utvikle samisk identitet, og at musikken er en bonus.

På festivalens offisielle saksliste står seminarer med Nordlys og Arbeiderpartiet («vi bør snakke mindre om selvbestemmelse og gi mer informasjon»), finsk-ugriske språkbad, turer i sjøsprøytet skog og mark, abstrakt dans, lyriske eventyr og et musikalsk hovednavn fra en skjult sanddyne i ørkenen.

Ved siden av festivalplassen ligger campingen. Enkelte unngår å forlate sine lavvoer i løpet av festen, hvis det ikke er for å drenere væske fra duk eller blære.

Gratis bil fra Tromsø

Forsamlingen på statsbudsjettets urfolksfestival har ulike grunner for å løse adgangstegn. Det er ikke krav om at man oppfatter seg selv som urfolk eller har en besteforelder som har snakket et urfolksspråk.

Espen Hansen (19) fra Tromsø befinner seg på festivalen for første gang.

– Jeg kom fordi jeg ville ta en fest og kompisene betalte bensin. Jeg har meldt meg som frivillig vakt for å komme inn uten å betale. Det virker som en bra festival - bare synd at det regner, sier han.

Et kooperativ med russiske journalister er på besøk med hjelp fra ambassaden i Moskva. De har vært på sjarkfiske uten å tenke på delelinjer, og venter på lavvoseminar om internasjonal samepolitikk.

Langs stien på sletta mot scenen står det salgsboder i duften av lapskaus til kroner 125. De fleste selgerne er på landeveien hele sesongen.

Indianer fra Finland

Miguel (38) forteller at han er Olmeca-indianer fra Sonera i Mexico. Han krysser Europa for å selge indianske artikler, og er også første gangs besøkende til Sommer-Kåfjord.

– Jeg var i Vasa i Finland og de fortalte meg at det fantes en festival med mange nasjonaliteter. Jeg ville ta med mitt folks håndverk, sier Miguel, som helst ikke vil la seg avbilde.

– I min kultur tror man at det betyr ulykke å bli fotografert. Jeg har bare blitt tatt bilde av to ganger – en gang til mitt pass og en gang til mitt identitetsbevis, sier han.

Bedre enn dansegalla

Eva Vårtun, som ikke helt kommer på hvor gammel hun er, har reist fra Hamar og besøker Riddu Riđđu for tredje gang. For henne er det fra scenen som lokker.

– Jeg gleder meg til Mari Boine, Tinariwen og de grønlandske, Nanook. De andre har jeg ikke lest så mye om. Jeg er opptatt av urfolksmusikk, og går aldri på dansegalla. Det er dette som er nært hjertet mitt.