Kom ikke hit og lur mannskit på folk

Kom ikke hit og lur mannskit på folk, man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk…

...sang Totalteateret i sin Skiltskytter fra 2001. Den gang handlet det om et samisk skilt som gang på gang ble plaffet ned med hagle, den gang handlet det om Kåfjord.
Nå har Bodø fått sitt eget. Bådåddjo under Bodø. Det har satt sinnene i kok, i den værharde byen ved Vestfjorden.

NRK Sápmi har foretatt en byvandring, på jakt etter det samiske Bådåddjo.

– Svak i geografi

Det er sent mandagskveld den 7. februar, og samer over det ganske land har så vidt rukket å riste av seg nasjonaldagsfeiringen fra dagen før.
I drosjen inn til byen spør jeg sjåføren hva han synes om det nye skiltet:

– Æ ringte til El-kjøp i dag og bestilte noen vara, og ba dem sende det til Bådåddjo. Hvor i all verden er det, spurte så dama i andre enden. Æ svarte; om ikke du vet kor Bådåddjo e, så e det på tide å friske litt opp i geografikunnskapan dine. Neida, skiltet e helt fint det. Æ bryr meg egentlig ikke noe særlig om det.

En varm velkomst

Vi finner oss egnet losji for natten og en liten matbit, før jeg og min kollega rusler en kveldstur på jakt etter byens samiske puls. Regnet øser ned, og da vi hører musikk fra et sted som kalles ”Nordlænningen”, søker vi ly. Nordlænningen viser seg å falle inn under kategorien ”brun pub”, temaet er maritimt med garnkuler under taket, og hele Vestfjorden malt over hele langveggen. Nordlænningen bærer et aromatisk vitnesbyrd om at her selges det øl.

Musikken viser seg å komme fra en enslig trubadur, som sitter å synger for et bortimot tomt kjellerlokale. I samme øyeblikk som jeg og min kollega kommer ned trappen, vender en mann seg mot oss med to nytappede halvlitere i hver hånd, og utbryter:

– "Gratulerer med gårsdagen. Æ så forresten dokumentaren om reineier Pavall i går kveld, dæven den va bra", førhan balanserer sine halvlitere med en støhånd, til et ventende bord innerst i det dunkle lokalet.

Ingen av oss har noensinne truffet mannen tidligere, og er derfor ganske så overrasket over den varme velkomsten. Og hvordan visste han….?

Med røttene utenpå

Nå er vel strengt tatt verken jeg elller min kollega prakteksemplarer av den ariske rase, der vi ruver under 1.70 over det slitte gulvet. Med høye kinnben og et noe skrått blikk mot verden, men dog.

Vi kjøper oss hver vår eplemost, og følger etter den hyggelige mannen.
Joda, han har sett det nye skiltet, og skal han være helt ærlig, så synes han det er ganske så overdrevent å gi byen et samisk navn.

– Men æ har så absolutt ingenting i mot sama, saman e fine folk dem. Og såg dokker han Pavall i går? Man får virkelig respekt…
– Mamma ble faktisk født i en lavvo i Karesuando.

– Intensivitet og hat

En ny dag opprinner, og regnet fra kvelden før, kommer nå som sne. Vi brøyter oss gjennom kulingen til redaksjonslokalene til Avisa Nordland. Sjefredaktør Jan-Eirik Hanssen tar oss inni varmen, og serverer enda varmere kaffe. Når sjefredaktøren forteller om den siste ukens trafikk på avisas debattsider, blir det glohett.

Over 500 leserinnlegg har hamret inn til avisa, siden det samiske skiltet ble avduket med bravur en uke tidligere. De fleste med store bokstaver og hyppig bruk av utropstegn.
Hvert tiende innlegg når aldri ut på nettet, det er rett og slett for grovt.

– Æ har aldri opplevd lignede leserstorm, ikke engang da det ble debattert bygging av en moskè for noen år siden. Intensiviteten og hatet i disse innleggene, er direkte skremmende. Kan hende ligger frykten for sin egen identitet i bunn for alt dette, for de aller fleste av oss har nok noe sameblod i årene.

Hvor kommer dette hatet fra? Og er debattsidene til Avisa Nordland et bra speilbilde på folkeoponion i Bodø. Bådåddjo?

Joik har større kraft enn krutt

Vi drar ut i byen for å snakke med mannen i gata. Vi drar inn i Glasshuset.
En vilter skoleklasse står og tripper utenfor kinoen, og venter på at dørene skal åpnes og lerretet skal projisere i 3D for en halvannen times tid.

Jeg bærer NRKs lekre blå uniformsparkas, med det noe utdaterte ”NRK Sámi Radio” skrevet over ryggtavla. I det jeg passerer de unge og viltre, stemmer de i med en avmålt versjon av Mathis Hættas udødelig slager, Sámiid Ædnan. Joik har større kraft enn krutt.

– Riv det ned

Vi jobber oss gjennom Glasshuset, og retter en blå mikrofon mot alle som kommer vår vei:

– Anser du Bodø får å være en samisk by?

– Nei.– Nei. – Nei. – Nei. – Nei. – Nei. – Å langt i fra!!– Ikke engang spør mæ om det, æ blir bare forbanna!!

Vi snur i andre enden av Glasshuset, og jobber oss tilbake igjen:

– Hva synes du om det nye samiske skiltet?
– Helt fint. – Bryr mæ ikke. –Få det vekk. – Riv det ned. – Ingen kommentar. – Flott!.

En ung og sympatisk Bodøværingen med skinnlua godt trukket nedover panna, svarer kjapt:
– Det synes æ e kjempebra, for det e jo veldig mange sama som ikke forstår norsk.

Facebook godtar ikke Bådåddjo

En ny drosjetur, denne gangen til Universitetet i Nordland. Dagens sjåfør vurderer å henge opp et samisk flagg i bilen, mest for å provosere motstandsrørsla. For artighets skyld:

– Æ prøvde faktisk å endre adressa på facebook-profilen min fra Bodø til Bådåddjo, men det gikk ikke. Æ har studert folketellingen, og min oldemor va same, forteller sjåføren Tor.

– Få kommer fra Bodø

Allan Sande er førsteamanuensis ved Universitet i Nordland og samfunnsforsker. Han loser oss gjennom det praktfulle universitetsbygget, og drar oss med til det velfylte biblioteket som ligger over tre plan, sammenbundet med en spiraltrapp i kunnskapens sentrum.
Han rykker ut bok etter bok fra de utallige hyllemeterne, og dokumenterer engasjert sitt budskap:

– Dere må huske at Bodø er en veldig ung by. Da den ble grunnlagt i 1816, var det kun registrert 170 beboere her. I dag er det 50 000. De aller fleste som bor i byen, er tilflyttere, det er veldig få som har sine røtter herfra.

– Men samene, de har vært her i tusener av år, det er arkeologisk- og kulturelt dokumentert. Og de er her fortsatt, de ses bare ikke så godt i dagens ekspanderende bybilde. Selvsagt skal det skiltes med samisk i Bådåddjo, det er historiske fakta.

Siste ord er langt fra skrevet

Vi pakker koffertene våre i Bådåddjo, og tar fatt på den lange veien hjem. Kveldens drosjesjåfør sier bryskt at han ikke har sett noe skilt, og slår derfor i hjel et eventuelt oppfølgingsspørsmål. Vi holder kjeft, lykkelig uvitende om at et voldsomt snøfall skal gjøre natten lang for oss reisende.

Ett døgn etter at vi har forlatt Bådåddjo, våkner vi opp til nyheten om at nattens riddere har angrepet Bådåddjo-skiltet med svart spraylakk.

Mange spaltemeter skal ennå skrives om samiske skilt, Tromsø står for døren.

Kom ikke hit og lur mannskit på folk.