Dette er en kommentar av Magne Ove Varsi
Urfolksrepresentanter jublet over at statene endelig erkjenner sine forpliktelser til gjennom konkrete handlingsplaner og tiltak å virkeliggjøre urfolks menneskerettigheter og demokratiske friheter nasjonalt som internasjonalt.
Statlige delegater klappet for urfolks konstruktive bidrag til og deltakelse i konsultasjons- og forhandlingsprosessen fram til det endelige vedtak på konferansen.
Langvarige konsultasjoner og harde forhandlinger
Forhandlinger handler om å gi og ta. I FN er det medlemsstatenes regjeringer som har rett til å forhandle. Urfolk har i forkant av statenes forhandlinger om sluttdokumentet over flere måneder blitt konsultert av generalforsamlingens president. På grunnlag av konsultasjonene har presidenten etter hvert lagt fram forslag til tekst i sluttdokumentet.
Helt til siste slutt var urfolk og såkalte urfolksvennlige stater, deriblant de nordiske, spent på om det lot seg gjøre å komme fram til enighet om urfolks rettigheter og staters forpliktelser.
Mandag kveld ble altså spenningen utløst med et resultat som urfolk vurderer som et skritt i riktig retning.
Slutterklæringer forplikter til handling
Slutterklæringen forplikter både FN-systemet og medlemsstatene til å iverksette og gjennomføre bestemmelsene som generalforsamlingen har vedtatt i FNs erklæring om urfolks rettigheter i 2007.
Urfolkserklæringen slår blant annet fast at urfolk - i likhet med andre folk - har rett til å bestemme over egne anliggender og til å eie, bruke og råde over sine landområder, territorier og naturressurser.
De har også rett til å være likeverdige deltakere i prosesser hvor de har anledning til både å gi og avslå å gi sitt frie og informerte forhåndssamtykke til blant annet statlige lov- og forvaltningstiltak og industrielle inngrep som har direkte betydning for dem selv.
Fritt og informet forhåndssamtykke omdiskutert
Prinsippet om fritt og informert samtykke i saker som har særlig stor betydning for urfolk er et av de mest sentrale paragrafene i slutterklæringen fra verdenskonferansen. Det har også vært det mest omdiskuterte under konsultasjonene og forhandlingene.
Det skal derfor bli spennende å følge med på hvordan for eksempel norske og nordiske statlige myndigheter velger å gripe gjennomføringen av prinsippet an på hjemmebane.
Prosessen om slutterklæringen mellom FNs generalforsamling, regjeringsdelegasjoner og urfolksorganisasjoner kan sier å være et eksempel til etterfølgelse for statene.
Selv om urfolk ikke fikk være med på sluttforhandlingene og selve avstemningen på verdenskonferansen, har de vært inkludert i prosessen fra starten av. De har også gjennom Alta-erklæringen utarbeidet selve grunnlaget for slutterklæringen.
Sametingene får egen status i FN
FN skal rydde plass for urfolks representative institusjoner slik at de kan delta i verdensorganisasjonens arbeid på egne vegne.
For de nordiske sametingene betyr det at de om et par år vil representere det samiske folk uavhengig av sine respektive regjeringers delegasjoner under for eksempel de årlige sesjonene for Permanent forum for urfolkssaker og Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter.
FNs ekspertmekanismen skal få utvidet sitt mandat til også å overvåke etterlevelsen av urfolkserklæringens bestemmelser og til å gi råd til og bygge opp kapasitet hos stater til å virkeliggjøre urfolks rettigheter.
Ekspertmekanismen blir dermed utviklet til et organ som overvåker etterlevelsen og gjennomføringen av det som mange regjeringer, deriblant den norske, hittil har definert som et ikke juridisk bindende instrument. Ordningen skal basere seg på frivillighet fra statenes side. Det vil likevel overraske mange på den internasjonale arene dersom Norge og de andre urfolksvennlige land velger å ikke innordne seg en slik overvåkingsmekanisme.
Det blir spennende å følge med på hva den norske og de andre urfolksvennlige statene gjør for å vise vei for FNs øvrige medlemsstater i den praktiske gjennomføringen av forpliktelsene som slutterklæringen fra FNs verdenskonferanse om urfolk 2014 legger opp til.
