– Snakk om selvmord

For snart 13 år siden ble livet til Elen Kirsten Anti (52) og familien forandret for alltid.

Natt til 1. nyttårsdag 1996 døde sønnen Ken Robert Hansen. Han begikk selvmord.

– Selv om det har gått så mange år, er det fortsatt vanskelig, sier 52-åringen fra Karasjok til NRK Sámi Radio.

LES OGSÅ: – Fortsatt tabubelagt

Verdensdagen i dag

I dag - 10. september - markeres den internasjonale Verdensdagen for selvmordsforebygging. I Norge har organisasjonen LEVE hatt ansvaret for markeringen de siste årene.

I Norge begår omlag 500 personer selvmord hvert år. I både Sverige og Finland er tallet rundt 1.500.

– Det er bra at det settes fokus på selvmord med en slik dag. Dette bidrar til at det blir mindre tabubelagt og folk, spesielt unge, snakker mer åpent om selvmord. I neste omgang kan dette forhindre at folk velger denne løsningen, sier Elen Kirsten Anti.

– Samtaler er viktig

Selv har hun bearbeidet sorgen og savnet gjennom samtaler med mennesker i sitt nettverk.

– Prosessen er lang, og det tar tid å bearbeide dette. Mange ganger bebreider man seg selv. Hva gjorde vi som foreldre galt? Du dømmer deg selv. Det er viktig å snakke om dette selv om det heter at "livet må gå videre". At du har folk som vil lytte på deg uten å si at "nå må du bli ferdig med dette", det er godt. Det er slik man kommer seg videre, forteller Anti til NRK Sámi Radio.

Elen Kirsten Anti har registrert at det i løpet av de senere årene har blitt vanligere å snakke offentlig om selvmord.

– Jeg har sett at kjente personer i samfunnet står frem og forteller om sine opplevelser. Det får meg til å tenke at selvmord ikke bare skjer blant "vanlige folk", men at ressurssterke familier også opplever dette. Slik blir bebreidelsen av seg selv mindre når du ser at mennesker med kunnskap og ressurser også opplever tragedier. Det får meg også til å innse at det ikke bare er oppdragelsen som virker inn, men andre forhold også, sier 52-åringen.

Alene med ungdom i sjokk

Ken Robert Hansen - "Hampus" blant venner - begikk selvmord i familiens garasje. Elen Kirsten ser for seg natta gjennom et slør av tåke. Hun beskriver et kaos og sjokk.

– Det kom mange barn og ungdommer hit i løpet av natta. De satt nede i leiligheten til Ken Robert i apati, sjokk og fortvilelse. I flere timer satt vi sammen med disse før det kom andre voksne dit, forteller hun.

Mangelen på voksne gjorde at de hadde vansker med å trøste og hjelpe sønnens venner.

– En løp i sjokk inn i skogen og sa at han også ville følge Ken Robert. Heldigvis løp en annen etter og fikk ham tilbake. Jeg satt nærmest hjelpeløs der og registrerte det som skjedde. Ikke ante jeg hvem og hvor jeg skulle ringe.

– Tillit er viktig

Elen Kirsten finner mest hjelp i sitt kristne nettverk. Hun understreker at andre opplever det offentlige hjelpe- og kriseapparatet som best egnet.

– Jeg kritiserer på ingen måte de offentlige kriseteamene. Det er svært bra at institusjoner tar kontakt med ungdom og ungdomsmiljøer. Slik skapes tillit og det blir lettere å snakke om temaet. Det er viktig å begynne med dette i forhold til ungdomsskoleelever ettersom mange allerede i den alderen opplever utfordringer i livet, sier hun.