– Det siste vi ser er lillebror som roper etter mamma

Klokken er 14:15 onsdags ettermiddag og undertegnede er på sminkerommet. Det er jeg som sminkes først, før gjestene skal sminkes.

Sminkøren er som vanlig blid og fleiper med meg.

I dag ler jeg imidlertid ikke like lett av artighetene hennes. Ikke fordi hun ikke er morsom, men fordi jeg er nervøs. Jeg kjenner hjerteslagene, det kniper i magen.

Seksuelle overgrep og selvmord

– Du ser bra ut, sminkøren er som vanlig flink til å oppmuntre meg.

Jeg takker for komplimentet og forlater sminkerommet.

Hvorfor så nervøs, tenker du kanskje. Det har sin forklaring.

En av gjestene min heter Marion Anne Knutsen. Hun er en 29-år gammel jente som har opplevd mye sorg på tross av sin unge alder. Nå skal hun åpent fortelle om tragediene som har rammet hennes familie.

Om lillebror som omkom i brann og om moren som ble seksuelt misbrukt som barn.

Overgrepene preget henne hele livet. Etter å ha slitt psykisk, valgte moren å avslutte livet sitt for et år siden.

– Vi må våge å snakke om sex-overgrep, ellers forblir de tabuer. Jo mer vi snakker om disse tingene, desto enklere blir det for ofrene, har Marion Anne sagt til meg på telefon.

Jeg beundrer motet hennes, og det har jeg også sagt til henne. Det at hun klarer å fortelle åpent om så vanskelige ting, er intet mindre enn imponerende.

Selv er jeg nervøs. Det er vanskelig å spørre om sånne ting.

Den utvalgte

I korridoren kommer en smilende og pent kledd gründer meg i møte. Det er Lars Theodor Kintel fra Tysfjord i Nordland. Han skal også være gjest i Árdna.

– Bures!

Håndtrykket er fast.

– Gikk turen bra, spør jeg.

– Vel, flyet fikk tekniske problemer, slik at vi måtte lande i Alta istendenfor Lakselv. Jeg leide en bil og kjørte hit, svarer Kintel smilende.

Der og da skjønner jeg hvorfor han har gjort kometkarriere innen gründervirksomhet. Mannen er løsningsorientert, og lar ikke uforutsette hendelser ødelegge humøret.

29-åringen er som eneste nordmann plukket ut til å reise på den prestisjefylte YTILI-samlingen i USA i juni.

Det er en samling der 50 entreprenører fra like mange land møtes for å hospitere i en bedrift i tre uker.

Kintel har helt siden han var 17 år gammel livnært seg på å være gründer. Med fire bachelorgrader og én mastergrad i lomma, har han utviklet og startet opp alt fra et oversettelsesfirma til dykkerfirma.

Det er hans deltakelse på Agenda Nord-Norges ambassadørprogram for unge talenter, som førte til at han ble plukket ut til å representere Norge i USA.

Så forsvinner Kintel til sminken.

Kultur som forsvinner

Jeg spaserer inn til Árdna studio. Allerede før jeg åpner døren, hører jeg musikk. Det er gruppen Irdon som har lydprøve.

De hadde kvalifisert seg til finalen i musikkonkurransen Sámi Grand Prix, men måtte trekke seg kort tid før finalen.

Forklaringen er at Irdon ga ut debutplate, inkludert låten de skulle delta med i SGP, et par dager før Sami Grand Prix. Dette var et brudd på regelverket for deltakelse i musikkonkurransen, og dermed fikk de ikke delta.

Etter lydprøver snakker jeg med kvartetten som utgjør Irdon. Anni Guttorm er vokalisten, og broren, Oula, spiller gitar og skriver mesteparten av låtene.

Gruppen spiller etnorock, forteller de selv.

– Hva handler de nye sangene deres om, lurer jeg på.

– De handler mest om tradisjonene som er i ferd med å dø ut, spesielt innen fiske. Kulturen som er i ferd med å forsvinne. Ingen som tar over etter de gamle, svarer gitaristen blidt.

Wow, tenker jeg. Unge folk som bryr seg om tradisjoner og kultur. Hva med sex og rock`n roll?

– Vanligvis synger unge artister om kjærlighet og hjertesorg, og dere om tradisjoner, hva skjer liksom, spør jeg undrende.

Oula må trekke på smilebåndet. Det virker som han er litt satt ut av spørsmålet.

Jeg vet ikke om han er mest overrasket over spørsmålet, eller om han er overrasket hvor lite de faktisk synger om sex og kjærlighet.

– Noen må jo synge om tradisjoner også, sier han lattermildt.

Og legger til:

– For meg og min søster er livet på vidda veldig viktig, tradisjoner og kultur er en stor del av oss.

– Jeg er litt nervøs

Jeg er fornøyd med samtalen. Nå vet jeg mye mer om Irdon.

Deretter spaserer jeg videre til kantinen. Der sitter Marion Anne. Hun er grunnen til at jeg er nervøs. Ikke nervøs for henne som person, men på grunn av det vi skal snakke om.

Vi hilser og setter oss ned. Ser på hverandre. Ingen av oss sier noe. Vi kjenner nok begge to på nervene.

Så sier hun:

– Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs.

Yess! Det var nesten en lettelse for meg å høre. Jeg smiler til henne.

– Jeg er også det, men nå har vi 3 timer på oss til å snakke nervene bort, og på den måten gjøre hverandre gode.

Hvordan det gikk? Det får du vite på mandag. Árdna sendes på NRK2 klokken 2055.