NRK Meny
Normal

– Bør gjøre som Dalai Lama

– Hans første gjerning var å starte en kulturbevarende institusjon etter at han flyktet. Det samme bør Beaivváš gjøre for å få en institusjon som er kulturforvalter, mener mastergradsstudent Marie Kvernmo.

Beaivváš Sámi Teáhter

Utendørsstykket 1852 ble vist i Kautokeino i november 2008.

Foto: Marit Anna Evanger / BEAIVVÁŠ

PRESSEBILDE: Beaivváš Sámi Nášunálateáhter

Masterstudent Marie Kvernmo har jobbet for teateret i forskjellige stillinger, også som skuespiller. Her er hun sammen med Mikkel Gaup i stykket Čákkálakkis i 2010.

Foto: BEAIVVÁŠ

Da Tibets åndelige leder Dalai Lama ankom India i 1959, var Tibetan Institute of Performing Arts (TIPA) den første institusjonen han etablerte. Meningen var å bevare den tibetanske kulturen og identiteten blant de tibetanske flyktningene før den ble tapt for alltid.

I dag er TIPA den viktigste tibetanske kulturinstitusjonen, som både arkiverer mens de undersøker, lærer mens de produserer og fremmer kulturen mens de underholder.

Det er dette Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš sammen med det samiske samfunnet bør gjøre for å lykkes, ifølge en masteroppgave Marie Kvernmo har skrevet. TIPA har alt som Beaivváš mangler ifølge Kvernmo, når det gjelder rekruttering, ekspertise og anerkjennelse.

– Det er en god modell for å bevare og redde eldgammel kulturarv. De ansatte og studentene ved TIPA beskytter sin kultur, samtidig som de genererer kultur i et langvarig perspektiv som først og fremst gagner tibetanerne, sier Kvernmo.

Påvirket av det norske

Kvernmo påstår i sin oppgave at Beaivváš er påvirket av det norske teater og at de derfor er veldig mainstream i sin teaterkunst. Dette tror hun har vært et bevisst valg og sannsynligvis den letteste måten å gjøre det på.

– Dette kommer kanskje av at Beaivváš ikke var planlagt å være en kulturell institusjon i starten. Teateret oppstod jo som en spontan reaksjon til Alta-aksjonen i en tid da det var viktig å vise at samene også finnes, skriver Kvernmo i oppgaven.

Dalai Lama besøker Sápmi

Dalai Lama iført pesk, skinnlue, skjerf, bellinger og skaller kjørte med rein for første gang i sitt liv da han besøkte Karasjok i 1989

Foto: Hanssen, Eystein / SCANPIX

Hun mener at det er noen faktorer som kan forklare hvorfor denne nødløsningen fortsatt er gjeldende.

For det første peker hun på at teateret flittig bruker ikke-samiske teaterarbeidere i alle ledd, som ikke kan noe om det samiske, men som er gode på teaterkunst. Disse menneskene har hatt stor påvirkning på teaterets ideologi, ifølge Kvernmo. Hun trekker likevel fram de faste ansatte ved teateret, som hun mener har gjort en uunnværlig innsats for teateret, både i utviklingen og ved å forme innholdet.

Kritiserer myndighetene og Sametinget

Kvernmo mener at det burde være fullt mulig å utvikle og forbedre teaterets situasjon i et av verdens rikeste land, spesielt om man kaster et blikk på hva andre urfolk får til under umenneskelig press i mye dårligere stilte land.

– Tibetanske flyktninger i India har skapt et levende kultursenter og det fungerer godt. Det er rart at vi som lever i Norge ikke får det til, skriver Kvernmo, og mener det er initiativet som mangler.

Kvernmo skriver i oppgaven at Sametinget overtok ansvaret for Beaivváš i 2003 fra Kulturdepartementet, men at de har vært ganske fraværende i både de økonomiske og administrative utfordringene teateret har. Sammenlignet med den tibetanske eksilregjeringens kulturpolitikk opptrer Sametinget svakt og overfladisk når det gjelder ansvaret de bærer for den samiske kulturen, ifølge Kvernmo.

– Hvis man sammenligner oss med tibetanerne i eksil, så virker det som om vår kultur ikke er så verdifull for oss samer. Ingen tar ansvaret for Beaivváš, staten og Sametinget spiller ansvaret over til hverandre, og dermed forsvinner Beaivváš i det demokratiske byråkratiet, påstår Kvernmo.

Er ikke enig

Sametingsråd Henrik Olsen har ikke lest masteroppgaven til Kvernmo, men mener det er helt på sin plass å debattere Sametingets og Beaivváš sin rolle i kulturpolitikken. Han er dog ikke enig i kritikken fra masterstudenten.

– Jeg har den oppfatningen at Sametinget har hatt mye fokus på Beaivváš og utviklinga deres, spesielt i nybyggsaken og i budsjettbevilgningssaker. Vi har løftet Beaivváš økonomisk med 1 million kroner i økning i året, noe som ligger over den vanlige økonomiutviklinga til de samiske institusjonene, sier Olsen.

Han er enig i at Beaivváš burde fått et nytt bygg allerede, og påpeker at Sametinget har tatt sitt ansvar ved å gi store, økonomiske bidrag til søknadsarbeidet til nytt bygg.

– Den saken har hatt topp tre prioritet i alle samtaler vi har hatt med regjeringen de siste årene, for vi ser jo at det er et stort behov for å bygge opp det samiske nasjonalteateret. Det skal ihvertfall opp på samme nivå som de regionale teatrene vi har i Norge, sier Olsen.

Han mener det er en interessant å se på hvordan andre urfolk løser sine oppgaver i oppbygging av kultinstitusjoner og teater, og synes samer også må ha et øye til og hente inspirasjon fra andre urfolk og kulturer.

Ingen kulturbærer

Kvernmo har underveis i arbeidet kommet fram til at hvis Beaivváš sin oppgave er å mainstreame den samiske kulturen, er vi på rett vei. Om det derimot er å forvalte den samisk kulturen, må noe endres.

– Feltarbeidet jeg har gjort viser at det samiske nasjonalteateret heller mer og mer mot kommersialisering av den samiske kulturen. Det er bare det som kan måles i penger som er av verdi, sier Kvernmo.

Hun mener at Beaivváš er et vestlig teater med samisk innhold og språk, og at dette er et bevisst valg teateret har gjort for å overleve.

Beaivvaš har ifølge oppgaven et stort potensiale på flere områder, men det er tre ting som er avgjørende i dette kritiske punktet teateret nå er på, og det er samisk teaterkunst, økonomi og husfasiliteter. Det har ikke vært mye framgang i disse tingene de siste årene, og teateret holder fortsatt til i det gamle kulturhuset som ikke er egnet for teater. Kvernmo mener det kanskje er på tide å modernisere Beaivváš og gi institusjonen en mer fundamental rolle enn bare underholdning.

– En rolle som er mer omfattende enn et teater har lov til å ha. Hvis forholdene da er riktige, kan samene i Norge bygge opp en solid kulturinstitusjon som er til nytte for alle samer i det lange løp, sier Kvernmo.

Hun spår at hvis ingenting gjøres i nærmeste fremtid, så vil det være teaterets sikre død.

– Hun får stå for de meningene

Beaivváš teatersjef, Haukur Gunnarsson, synes det er interessant at teateret igjen blir gjenstand for akademiske studier. Han vil derimot ikke mene så mye om det som Kvernmo skriver i masteroppgaven.

– Selve sammenligningen med TIPA er jo veldig merkelig synes jeg, da de er der for å vedlikeholde en flere hundre år gammel teaterkunst, mens vi skaper en samisk teaterkunst som ikke eksisterte for så lenge siden, sier Gunnarsson.

Han reagerer på at Kvernmo skriver at teateret fortsatt er den samme nødløsningen da den var i oppstarten rett etter Alta-aksjonen.

– Jeg aner ikke hva hun mener med dette. Hvis hun ikke ser utviklingen vi har hatt de siste 30 årene, så er det rart, sier teatersjefen, og påpeker at de forvalter den samiske teaterkulturen hver dag.

– Vi har et problem med rekrutteringen ja, men det er av andre grunner, som for eksempel er hussituasjonen vår uutholdelig. Men vi jobber med det hele tiden, så vi kommer ikke til å dø ennå, lover Gunnarsson.