SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Denne grenseelva, Muonáeatnu - Muonioelven – har gjennom alle tider vært en viktig ferdselsåre for folk i gamle dager. Om vinteren kjørte de med reinraider og om sommeren ferdes de med båt etter elva. Allerede fra 1600-tallet har for eksempel prestene reist langs denne elva. Deres jobb var å samle samene og kristne dem. Mange av de gamle prestene var redde for noaidiene, og de prøvde å stoppe dem fra noaidekunster og omvende dem til prestenes gudstro. Men for noaidien var det ikke lett å bare forlate sine gamle guder, det forteller Nils Heaika Valkeapææ.
Jeg har i år, jeg husker ikke i hvilken bok, lest om en historie fra 1600-tallet, det er omtrent fra den tiden da kirka prøvde å drepe alle slags noaidier, dømme dem til døden.
De forfulgte slike folk som hadde spesielle evner og prøvde å omvende dem til kristendommen og sverge til Guds navn. Så var det en eldre same, han var her i våre områder. Og med den der Torneus-presten hadde han avtalt at; ja, han sa at han nok kunne la seg døpe til kristendommen. Men så spurte han presten hva han skulle gjøre med de øynene som så?
Det kunne ikke presten svare på. For det var nemlig slik, at de som ble kalt for noaidier, det var slike folk som kunne se, de som kunne, som hadde evner til å gjøre både det ene og det andre. De kunne helbrede folk og så videre, slik det finnes slike folk den dag i dag. Men de var veldig farlige for kirken, slike folk.
Men han hadde i hvert fall lovt at han skulle, det husker jeg ikke hva som så skjedde.
Jeg synes det var spesielt det at han lot seg døpe, men at han hadde øyne som så saker. Jeg synes det er hovedsaken, at det har altid funnets folk der den ene har den evnen og den andre en annen evne.