SÁMEGILLI:
(Forteller: Beaska-Niillas)
En tidlig vår svømte laksen opp Deatnu – Tanaelven – med en gang isen slapp. Da den nådde langt opp i elveutspringet, så stoppen den under et stryk; Bahásguoika litt ovenfor Čoavddatmohkki, for å velge seg en høvelig gyteplass den kunne gyte rogna si, når gytetiden kom.
Men mens den sto der under stryket, så kom det en dag en auar til den. «Hva er du for en fisk?», spurte laksen. «Jeg er en vakker rød fisk, halvbror til ferkvannsabboren», svarte auarn. «Og min finnebein er skarpe som nåler.» Med det samme stakk den laksen med finna si, så den hoppet på tvers. «Hva for et ærend har du her i ferskvann, du som ikke har rent lite fett på kroppen?»”, spurte laksen.
«Jeg har mer fett i hodet en det mange reinsamer har saker i uthuset!», svarte auarn, og spurte; «Skal vi svømme om kapp?» Laksen gadd ikke en gang svare på auarns utfordring, den visste at den var den mest utholdene og raskeste blant alle fiskene, når det gjalt å svømme motstrøms og opp stryk.
Men auarn lot ikke laksen i fred. Stadig stakk den laksen med de spisse finnene sine og spurte: «Skal vi kappes?» Til slutt slapp laksen seg ned med strømmen, for å hente god fart, og pilte opp stryket. Men da beit auaurn seg fast i halen på laksen. Mens laksen fór i stryket og snudde nedover igjen, så ropte auarn fra haletippen: «Se, jeg er høyere oppe en deg! Og du vil svømme om kapp med meg, som folk sjelden får tak i, mens du står her og byr deg frem for alle gamle kjerringer.»