SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Dette har skjedd for ikke så lenge siden, her i Veaikevárri.
Gruvearbeidet har alltid trekt folk hit. Mange har trodd de skulle bli rike, men de fleste måtte jobbe hele livet og brukte alle pengene på livets opphold. Og her har det arbeidet mange samer også.
Arbeidsdagene var lange, men om kvelden hadde arbeiderne fri, de spiste og vilte seg. Som tidsfordriv brukte de å treffes for å more seg, spille musikk, og noen spilte enda slike spill der man kunne vinne penger.
Så en kveld var det to karer, Ánte og Johánas, hadde dratt til et hus der det var kortspill. Da de kom inn så de at der var et par stykker som spilte.
Folk ga dem plass og ba dem bli med. Johánas ble med, mens Ánte bare skulle se, hvordan dette går. Karene spilte. Støtt når noen vant eller tapte penger, så kom det bannskap eller det kom gledesutbrudd.
Da var det en spiller som mistet penger på gulvet. Og siden ingen brydde seg med dem så krøyp Ánte som ikke spillte under bordet for å hente pengene. Han lette lenge der i mørket før han fant dem.
Da så han noe merkelig. Harde, svarte klovføtter, og så mye pels. Det var ikke noe vanlig fottøy. Det så ut som en hørete hestefot, en svart hestefot så det ut som. Ánte ble redd og fòr opp derfra. Han gikk bak kameraten, Johánas, bak ryggen, tok han i skudra og visket:
«Nå må vi dra herfra, og det med det samme.» Johánas hadde ikke lyst til å levne bordet for han satt i hell, og han hadde selvfølgelig lyst å vinne flere penger.
Han som hadde hesteskanker så på han med skarpt blikk, han skulte stygt på han. Ánte var så redd at han skalv, men han kostet sammen alle pengene som tilhørte Johánas, og prøvde å få han med seg med makt, vekk derfra.
Han tok Johanas i nakken og sa på samisk: «Okta dain olbmáin ii leat albma, dat lea čielga bahágas. Geahča! Gal don oainnát gii dat lea» På norsk blir det noe sånt som: “En av dem er ikke virkelig, han er ondskapen. Se! Du ser nok hvem det er”.
Kameraten så på de andre spillerne og han la merke til hvem han mente. I en fart løp de ut og de stanset ikke før de var hjemme på sitt eget rom. Den natta sov de ikke. Da det ble morgen så gikk Ánte til sjefen sin og fortalte at han nok måtte slutte i denne jobben og dra hjem. Han skyldte på at de trengte hjelp der hjemme.
Det fikk han så han dro hjem. Og det varte ikke lenge før han hørte nyheter om hvordan det hadde gått med Johanas. Han hadde forulykket der i gruva. Ved et uhell hadde noen sluppet løs en hest som sprang etter en vei, og det hadde gått så ille at Johanas hadde havnet under hesten, og blitt trampet ned så han døde der.