SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
For lenge siden, i gamle dager, da russerne reiste her i våre områder, da brukte samene å ha gammer i jorda. Her i Gáranasvuotna er det en dal hvor samene har bodd i gamle dager. Og i noen tider har de bygd gammene under jorda. Dit rømte de når de var redd karelerne skulle komme å finne dem. Da var det en tid, da karelerne vandret her. Da var det folk i jordgammene. Og i gammene hadde de alle tingene. Der var grue og brensel, men de turte ikke ha ild på dagtid, bare når det var mørkt.
Så var det en russe-tsjude som kom der, der hvor jordgammene var, og det var på natten, og samene i gammen holdt på å lage til fisk. En russer hadde blitt hengende etter for å trekke ned buksene sine, og med en gang ropte en jente nede fra jordgammen på finsk: Kaska kala kaapets!
Og de ropte enda fra en annen gamme på finsk: -Toinen kota, toine kota on kala kaapets! Det hørte da russeren som var blitt igjen av de andre for å trekke ned buksene sine, og han visste ikke annen råd en å stikke staven i jorda som merke, så løp han etter kameratene sine.
Men det var en mann der som hadde gjemt seg, og han så når russeren satt staven i bakken som merke. Og når russeren hadde gått over haugen, så løp han dit og bar vekk staven derfra, og han tok den et sted langt vekk fra gammen og stakk den i bakken der.
Russerne kom tilbake og kom til staven. Da begynte de å grave der staven sto, og de grov i jorda, men de fant ingen ting. For staven var jo ikke der russeren hadde satt den.
Da ble russerne sinte på han som hadde levnet staven der. De drepte han og kastet han hullet de hadde gravd og dro videre på sin ferd.
Slik reddet mannen som hadde gjemt seg alle menneskene i gammen.