SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det finnes hytter, hus, gammer og andre steder, der hendelser som har skjedd i fortid, får konsekvenser for nåtiden. I denne fortellingen får du høre om en som kanskje kom tilbake for å enten gi beskjed, eller å ta hevn.
Mitt navn er Lásse Ovllá. Jeg skal fortelle, og dette er helt sant, det jeg skal fortelle. De skjedde der på sørsiden av Joatkkajávri i Rávttašvuobmi. Rávttašvuobmi er akkurat der hvor Joatkkajávri tar slutt når du går på nordsiden, der begynner en skogdal nedover, som heter Rávttašvuobmi. Grensa mellom Kárášjohka og Guovdageaidnu går ned gjennom dalen.
Ja, det var en stor hendelse, for Behttar-Niillas og Behttar-Biera, de ble igjen når det var mistet rein. De måtte bli igjen for å leite etter reinene. Flokken for selvfølgelig. De dro dit om morgenen for å gå på ski. Da var de på ski, de hadde ikke kjørerein da. De tok ikke kjørereinen så den ikke pintes. Når man finner en flokk som er borte så kan man flŧtte med den. I Rávttašvuobmi var det en hytte som ble kalt telegrafhytta, siden telegrafarbeiderne hadde jobbet der. Før det ble mørkt ble de to enige, Behttar-Biera sier sa til Behttar-Niillas: «Bare dra du til hytta når det blir mørkt.» Hvis han finner reinen så kan han ikke levne dem, da må han overnatte hos dem. Og da startet de.
Behttar-Biera dro en annen vei, rett i flyttleia. Behttar-Niillas gikk selvfølgelig dit til den hytta når det begynte å bli mørkt, og han fyrte der. Så ble det mørkt. Da gikk han og la seg, han lå lenge. Da hører han, der kommer kameraten. De var helt klart og kaldt, man hørte skiene når de gikk. Nu ble han i godt humør, han gikk for å se til bålet, fyre litt til, så kaffen var varm når kameraten kom.
Han kom, stilte opp skiene. Alt hørtes, han slo skiene mot hverandre og satte de mot veggen. Han kom inn, og gikk rett til ovnen. Der romstrerte han lenge, så gikk han ut igjen. Niillas tenkte at hva er det han holder på med siden han gikk ut. Og han kom ikke inn lenger. Han dro for å se. Der var det ingen ting! Og veldig klart, han gikk rundt hytta. Der var det ingen skispor annet en hans eget. Da tok han til å tenke hva han nå skulle gjøre, her bor det stálluer, skrømt. Men han fant på en måte. For gangdøra ble åpnet utover, og den andre døra som gikk inn til kjøkkenet var andre veien igjen.
Han kunne sette nelot imellom så man ikke kom seg inn utenfra. Da sa Niillas: «Nu får du pusling være der ute!» Det tok ikke lang tid før det igjen kom noen på ski. Han hører det, denne gangen må det vel sikkert være kameraten.
Han tenkte på at folk i gamle dager ofte var veldig harde på det med ovdošat – vardøger, det er det kameraten har hatt tenkte han. Han flirte, nu skulle han fortelle: «Du hadde nok vardøger» Ja, hva skjedde, da begunte han å skulle komme seg inn. Niillas tenkte for seg selv «Nu får du være der ute, du må nok komme å banke på vinduet» Han som skulle inn kom seg ikke. Da skøyv han så hardt at nelot fløy inn på kjøkkenet. Da ble Niillas redd, det her var jo ikke noe særlig! Han kom ikke inn på soverommet, han gikk bort til ovnen. Niillas lå der. Det var fire køyer på soverommet.
Og det skramler fryktelig med bålet. Men da begynte Niillas å tenke på hva som skjer hvis den kommer dit til han?! Da er det nok ingen lek. Det varte ikke lenge, Niillas ser, hva er det som står der i døra! Et helt nakent menneske, det er bare bein!
Han tørr ikke se lenger. Han tenker at nå blir han nok drept.
Den sto der lenge, så kom den inn og gikk på andre siden for å se om der var noe, så kom den til hannes side. Han lå i øverkøya. Den strøyk under, der han satt. Den tok tak i han når den fant Niillas, slo han i golvet, han besvimte. Dette var ingen spøk.
Han våknet, og han vet ikke hva han skal gjøre. Han prøvde alikevel å krype bort til ovnen, og han satt alle sakene i ranselen sin. Så krøyp han ut. Men han kom seg ikke ut. Det var visst ikke slik, den har ikke kommet inn her i det hele tatt. Det bare virket som om den kom der. Du vet jo skrømt, de trenger ikke dører.
Men da Niillas kom seg ut, så startet han avgårde. Han gikk hele natta på skiene helt til han fant kameraten, da når det ble lyst. Da spør kameraten: «Du er da veldig tidlig ute, i grålysninga?» «Jeg hadde aldri vært så tidlig hvis det ikke hadde skjedd som har skjedd. Jeg ble nesten drept!» «Hvorfor det da? Du er nok bare redd for tøv» Niillas sa: «Du burde dratt dit, du som sier jeg er redd før tøv.» Så fortalte han at når den først kom inn, da gikk den ut igjen. Han hadde gått for å se, men der var ingen skispor. Han hadde tenkt at det her ikke rett.
Ja vel, de to fant ut hva de skulle gjøre, Biera hadde selvfølgelig funnet reinen. Men de skulle melde fra til lensmannen når de kom hjem, om hva Niillas hadde vært utsatt for. Og det gjorde. Lensmannen kom og gikk i kjelleren der, men han fant bare bein der.
Og det skulle være et rødt tørkle der. Lensmannen hadde papirer hvor det sto alt om hvem som var drept der. Det var tre arbeidere, to menn som halveis slåss om jenta. Det var egentlig den enes kjæreste, og han hadde drept henne siden han ikke fikk henne.
Lensmannen fant alt mulig slikt, og de kom og fant ut at jenta var drept der. Og de ringte og ba dem hente skjelettet og alt, tørklet tok de også. De ble en stor sak, det er skikkelig sant. Nå så de at jenta var blitt drept i gangen.
Slik var den hendelsen.