SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Noen ganger hører man ting, noen ganger ser man ting. Men det er sjelden det går slik at man hverken husker hvor man har sett eller hørt ting, slik som i denne fortellingen.
Det er allerede flere og tyve år siden. Og jeg og mannen min, vi bodde ikke i Jergul da. Men vi brukte å være her, for moren min bodde her da. Så var det slik at broren min hadde begynt å kjøre skolebarn fra Čoavddatmohkki og ha sa at vi får bli med han, så vi får plukke multebær der.
Ja så kjørte vi dit, og de er som en kløft der man kjører ned, og den heter Issátávži. Da hører vi det. Det er som et barn som gråter. Men vi brydde oss ikke, vi hørte det begge to, men ingen av oss sa noe.
Men den tredje gangen, da virket det nærmere. Ja så bare på mannen min, han sa ingen ting, og jeg kom heller ikke med noen lyd. Og vi fortsatte å kjøre, så kom vi helt nederst i kløfta. Og da skreik det til under tilhengeren, og bror min Hans, han stoppet og spurte: «Hvorfor roper dere?» «Nei, vi har ikke ropt noe som helst. Det er noe, hva det nå en er, som vi hører. Dette er tredje gangen vi hører det.»
Han stoppet, hoppet av trktoren, og gikk tre ganger rundt traktoren, og så kjørte han av gårde igjen. Han sa ingenting om hva det var for noe. Og da den andre dagen, han overnattet der, sa han at vi fikk være med han bort til multemyra. Så tok han barna, skolebarna med seg, og han levnet oss to der vi hadde hørt lyden av barnet. Og jeg husket ikke, og min mann husket heller ikke, hvor vi hadde hørt det, men vi hørte ingen ting der lenger. Det gikk bra!