SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det er da ved slutten av attenhundretallet. Ja det er Beaskađas. Jeg har bare hørt, men jeg vet nok hvor jeg finner disse stedene. Korsene og datoene er der enda. Men det er i slutten av juli, jeg husker ikke eksakt. De bruker å fortelle, det tro tre personer med hester, det var et veldig fint vær. Og over Beaskađas med hestevogn som kom det et frŧktelig uvær. Sludd og snø. Men de dro alikevel, og dervar det et posthus mittveis, ved Loavddiidčohka.
En av dem snudde, den tredje. Og han - han rakk ikke ned til skogen før han frøys ihjel på haugen der. Og den har et navn - den fikk et navn, og det er Leahtačorru. Og der er korset - et jernkors.
Og han, Wisløf, han dro til den hytta. Det har sikkert ikke vært en så stor hytte. Posthytta. Men der var det ikke fyrstikker. Han fikk ikke fyr, og han døde - han hadde ihvertfall ikke hatt ild når han døde.
Og den tredje han fortsatte. Han krøp sammen på hesten. Hermannens forfader. Og hesten gikk til Gargia. Han omkom ikke. Han var nemlig same, så han tålte litt mer. Det kan være at han hadde mere klær også.
Slik var det der - det har mange ganger snødd kvitt her. Så mye snø at det er ikke spøk! Man blir vått, halvveis død.