SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Der hvor jeg bor, der omkring brukte det å være masse ulv i gamledager. Man hørte dem ule om kveldene da vi var barn og akte i bakkene. Så vi brukte å være redde når vi hørte dem.
Og ulven er slik at når den kommer i nærheten av folk så setter den snuta ned i snøen og uler og det høres for folk ut som om den er langt unna - man tror den er langt unna selv om den er nærme. Og vi barn hadde selvsagt hørt om det der så da rømte vi inn i huset, vi ble redde når vi hørte ulvelyder.
Ja jeg skulle fortelle litt om noen gamle ulvehendelser her i Láhpoluobbalområdet. Nå husker jeg dem når jeg var, ja jeg var barn enda da jeg begynte å bli voksen, det brukte å være så mye ulv her da. Når vi barna var i akebakken om kvelden, når det var litt kaldt oppholdsvær, da hørte vi ulvene ule fra fjellene her rundt Láhpoluobbal.
Og vi brukte å være så redde, vi barna, for de ulvene. De har stygg lyd og de er, det kalles for valvi - flokk, når de er fem-seks stykker sammen. Det var det da.
Og folkene hadde kjørerein som transportmiddel i den tia. De var fast, de holdt dem tjoret litt i utkanten og det var så mye ulv at - at de måtte sette skremsler opp rundt kjørereinene når de var der. Gamle klær, kofter og slikt. De kunne komme å spise fasttjorede rein, og det skjedde også.
Det er de gamle som har fortalt at ulven har - det var nu en joik, men jeg kan ikke den og ni skogdaler løp den og de brukte å joike, men jeg kan ikke den joiken ihvertfall. Men jeg har i ettertid hvert i en slik jobb der jeg fikk oppleve at ulven flytter seg på et døgn - ja den flytter seg bortimot ni skogdaler på et døgn! Og den stemmer den joiken som de gamle har fortalt, jeg tenkte på det etterpå når jeg selv har jobbet med - i den jobben.