SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Da jeg og Johanas-ádja, min onkel - Johanas var på flytting over breen med hanreinflokken var det akkurat der ved Jiehkkejávri vi dro ned. Men jeg mistet styring på flokken, ved forparten. Jeg skulle stenge for dalen som går den veien, men jeg mistet de ned dalen. Det var selvfølgelig for at gresset er så grønt. Flokken presset dit og jeg rakk ikke i kapp den. Ikke før ved sjøen som var der. Da rakk jeg dem igjen. Der var vårt sommerhus, en hytte. Og jeg tenkte at jeg går å ser hva som er i hytta.
Ja jeg gikk dit og jeg så, hva er det som har skjedd her? Sist jeg var her, var jeg med min mor. Vi kastet ut alle stolpene - nei, inn dit, in i hytta, men der var det ingenting. De var ute alle sammen og døra var åpen. Jeg skjønte ingenting av det og på bordet sto det en skål. Jeg vet ikke hva som var i den, en salve? Jeg rørte den ikke, men jeg tenkte at alt er ikke som det skal være, her er det noe som har skjedd. De har enda satt døra åpen. Da har det vært et menneske som har druknet og de har satt liket i hytta vår, sjøfolket. Jeg vet ikke om de har prøvd å få liv i han, eller hva. Det vet jeg ikke.
Men jeg heftet ikke der - jeg dro og løp etter flokken igjen. Broen var litt lenger opp, jeg løp og snudde flokken og flokken la seg ned på andre siden av elva. Da kom kameraten min, Johanas-áddjá, han hadde en kjørerein, med bør - sekkene våre var på den, på begge sidene. Da kokte vi kaffe. Og vi spiste der. Og vi hadde hanreinflokken. Det var bare kjørerein, hannrein.
Vi spiste der og jeg lo av kameraten min for han var så trøtt - han hadde en guksi, en så stor kopp, og når han sku drikke kaffe så sovnet han nesten. Og jeg flirte av den onkelen min. Fryktelig trøtt, men han sov litt innimellom mens vi satt der. Men flokken hadde ikke tid til å stoppe, så den dro avgårde igjen og vi måtte etter.
Bortover veien mot Dorskavuotna bringte vi dem og vi gjetet dem rundt elva der og satte flokken til Silvetnjárga. Og det var ingen liten flokk, vi hadde en ganske stor flokk på den tia. Jeg var så trøtt! Jeg sovnet momentant der vi hadde satt oss. Kameraten min dro til sjøfolket, til våre verdder for å høre nytt.
Når jeg da våknet så dro jeg også dit. Jeg la merke til noe, jeg skjønte ikke hvorfor det var kommet så veldig mange slike røde prikker på hånda. Det dukket stadig opp og de klødde fryktelig. Jeg fortalte det til husbonden. Han sa: «Har du vært noe sted?» «Ja, jeg var en tur i hytta vår og døra var åpen - og på våren hadde vi levnet masse stolper i hytta- på gulvet, men de var alle utenfor.» Gubben fortalt ingenting, men så sa han: «Du skal dra til den gamle kona.» Hun het Giste og hun så på det. Jeg vet ikke hva det var, men det klødde forferdelig. Det var likforgiftning.
Tiden gikk, men de forsvant mens jeg var der hos kona - hun sa at hun skal nok se meg. På den tiden var det slike folk som så. Hun skal se på meg, men hun tok en stor gammel kniv som hun så med, og trykket på det.
Og så etterpå, da flyttet vi dit. Vi hadde da ikke hørt noen ting, vi visste ikke at det hadde vært et lik der. Vi flyttet dit og jeg la meg for å sove i køya. Da satte jeg meg opp, jeg så på stedet der ved ovnen, der personen hadde ligget. Jeg så og jeg sa: «Hvis du kommer hit så stikker jeg deg med denne kniven, slik at solen enda skinner gjennom». Og mannen hørte hva jeg sa. Han tenkte vel at ho der er bra dum - tro om hun virkelig skal stikke? Slåss skikkelig? Men han brydde seg ikke, han la seg igjen. Han sov nok, og snakket som i søvne.
Og da syntes jeg at jeg så: Han hadde en sånn lue som sjøfolkene bruker å ha, den hadde en liten brem enda. Det var en sjømann som hadde druknet og jeg så han. Og den skulle jeg stikke, hvis han kom. Det virket som om det skulle komme mot meg. Og det forsvant, det som hadde satt seg fast da kona har stukket med kniven - og der sluttet det der.