SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Gáren Márjá Kemi Buljo bor i Mieron, og da hun var yngre sov og vandret hun mye i disse skogene, allerede som helt ung var hun en dyktig reingjeter og kunne alt arbeidet som hører til reindrifta.
Det som Gáren Márja oppdaget og forstod tidlig, var at naturen har krefter man ikke skal terge, plage eller gjøre sint, og hvis man opptrer feil kan fjellturen bli ganske så skummel og endatil et ekkelt minne.
Gáren Márjá forteller:
Så hadde det seg slik at jeg pleide å ta arbeid som biigá - tjenestejente, hos samene, og vi flyttet selvfølgelig med reinflokken. Vi var to som arbeidet der, jeg som tjenestejente og han andre var gutt og jobbet som dreng.
Vi to var hos flokken og flyttet den forbi et langt vann, til et sted med gamle gamme- og lávvu-boplasser. Vi kom til en av disse gamle boplassene som hadde et ildsted som ikke var rørt på lang tid.
Gutten sa; «Her har min gudmor hatt gamme» Det var ikke gått mer enn ett år siden gudmora gikk bort. «Her har min avdøde gudmor hatt gammeplass, og jeg ville godt ha kjent henne igjen om hun hadde kommet».
Jeg svarte; «Jeg kjente ikke henne, og vil heller ikke se henne, hun som er død.»
Ja, vi satte opp lavvo der på gammeplassen, men rørte ikke de steinene som var rundt bålplassen.
Vi satte opp lavvoen og skulle til å koke kaffe. Da hørte vi at det kom noen. Det kom noen fra retningen vannet som joiker veldig høyt, men der fantes ingen spor.
Gutten sa; «Nå får vi besøk». Gjesten kom helt til lavvoen og vi hørte at hun trakk med seg en stokk, som kom borti lavvoduken, som om den ble slept mot lavvoen. Gjesten gikk bort og slapp stokken ned på hoggestabben, som vi ikke hadde laget.
Hoggestabben var gudmorens, og det var den som ble joiket. Hun slapp stokken ned på den, vi hørte at det smalt. Vi satt på hver vår side av bålet fordi vi skulle til å drikke kaffe, men kameraten min hoppet over boaššu, kjøkkenstedet i lavvuen, over til min side og sa; «Jeg vil ikke se henne likevel! Vil ikke se henne!»
Han hadde utfordret henne, det var jo som en utfordring. Da plutselig hørtes hun ikke lenger, og vi gikk ut for å se.
Er det noen spor ved vannet, det måtte vel bli spor etter henne? Men der var ingen spor, ikke engang reinen hadde gått der. Ingen spor.
Og ved høggestabben lå det ingen stokk, som vi jo hadde hørt bli sluppet ned. Da sa min kamerat som før hadde sagt at han ville kjent henne igjen om han fikk se henne; “Vi skifter ut bålsteinene nå. Jeg sa; «Nå hjelper det ikke å bytte steinene, for vi har allerede har satt opp lavvuen. Vi må flytte lavvuen».
Vi var der til neste morgen, men sovingen ble det ikke noe av. Vi var begge veldig redde.
Da det ble morgen, så vi nervøst til alle kanter, og gutten sa; «Nå river vi lavvuen, vi overnatter ikke her mer.» Han syntes det var blitt skummelt.
Men jeg var ikke så redd, og ville ikke flytte kjørereinene og flokken fra det gode beitet som var akkurat der, men vi rev selvfølgelig lavvuen. Tok ned lavvuduken og stengene, men rørte ikke bålsteinene eller noe.
Vi gikk til den andre siden av gropa, og satte opp lavvuen der. Da det ble kveld og mørkt, sa kameraten min;
«Det der var da ingen kunst». Jeg sa; «Nei det var ikke det, men det var du selv som terget og utfordret. Som om du ville at hun skulle komme. Sånn som du sa, at du godt ville kjent henne igjen om hun kom.»
Jeg trodde ikke at noen som var død kunne bli utfordret, men nå tror jeg det. De kan høres og også sees, hvis ikke vi kan oppføre oss - hvis man terger og utfordrer dem på den måten.