SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Nå er vi her på Gearretnjarga i Riehpevuotna, Repparfjorden. Om dette distriktet er det fortalt i gamle dager at det var en mann som kunne slike kunster som ikke andre kunne.
Mannen har selv fortalt hvordan han hadde tilegnet seg denne kunnskapen. Han var en sånn som likte å ta litt medisin, litt dram. Og han hadde blitt kjent med en som bodde på kysten, som også likte å ta litt av det stoffet.
De kom i snakk og mannen fra vår siida sa: «Kan ikke du lære meg også slike kunster?» Og det ble de enige om: «Ja, hvis du vil lære, så. Da blir du med meg.»«Du skal dra dit til Ráhkarávju kirkegård.»
Det var allerede september, og det var en mørk natt. Han gikk dit til kirkeporten, slik han hadde blitt fortalt å gjøre. Der ventet han. Det ble midnatt. Så kom kameraten, og han hadde en stav i hånda.
Han sa: «Nå skal du stå her, jeg går inn på kirkegården. Og uansett hva du ser og ikke ser, - for du kommer til å se noe, men ikke gi hånda. Du må ikke rekke ut hånda.»
Så gikk han inn på kirkegården. Han så hvordan kameraten gikk der og slo på gravsteinene.
Plutselig forsvinner han i mørket. Det går ikke lenge før han hører lyden av mennesker som sjårrer på kirkegården. Det er et fryktelig sjårr. Han ser at de begynner å komme,
- hvite mennesker på rekke mot porten. Han ser jo at det der er jo dødninger. Det er dét det er.
De går forbi ham på en lang rekke. Men så kommer det en mann. Det er en som han har drukket med forrige sommer. Og han døde, den mannen.
Dødningen la merke til mannen som sto ved porten, og rakk frem hånda. Han hadde veldig lyst til å hilse på sin tidligere svirebror, men han hadde jo fått høre at han ikke må rekke frem hånda.
Han gikk videre, han så fortsatt på ham, men dro videre. Og der kom flere, barn kom, endatil en som bar et hode under armen, sitt eget hode.
Slik gikk de. Det var en veldig rekke. Til slutt kom også kameraten tilbake. Han lukket kirkeporten. Så sa han: «Ja, nå har du den kunnskapen du ville ha.»
Etter dette ble det slik at han hadde veldige krefter. Han stoppet biler. Han kunne gjøre hva som helst.
Det var en gang slik, han var jo ungkar, at han hadde funnet seg en jente, utenfor hotellet, som han hadde holdt rundt og sånn. Da kom det noen andre luringer og tok fra han jenta og dro henne inn i en bil og kjørte vekk med henne.
Da sa mannen: «Dere skal bare ta henne, men langt kommer dere ikke.»
Og slik ble det; når de startet å kjøre så stoppet bilen. Den gikk ikke framover, uansett hva de gjorde. Når de prøvde å rygge, ja da gikk den bakover. De måtte rygge de mange kilometerne tilbake til hotellet. De slapp løs jenta der.
Da begynte bilen å fungere igjen. De fikk dra, og han fikk jenta tilbake til seg.
Han hadde denne kunnskapen i mange år. Men det ble til slutt en ganske stor påkjenning, så han gikk tilbake til kameraten sin på kysten og sa:« Dette er ikke bra, det blir for mye. Det hadde vært nok å kunne helbrede folk. Jeg vil ikke lenger ha disse evnene.»
«Ja», sa kameraten. «Det er ingen sak. Vi går tilbake til det samme stedet, til kirkegården.» Og så dro de dit.
Han hadde fått beskjed om å stå der ved porten, og åpne den. Og han stod der ved den åpne porten. Så så han dem. De kom, på utsiden av kirkegården, de kom etter veien.
Det begynte igjen å summe i stemmer, og de gikk inn på kirkegården. Det var de samme menneskene som forrige gang hadde gått vekk derfra, de samme dødningene.
Og den gamle drikkekameraten kom også. Han rakk igjen fram hånda. Han visste, at hånda skal man ikke gi dem.
Til slutt kom læremesteren tilbake, han lukket kirkeporten, så sa han:
«Nå er du bare en helbreder, du er ikke lenger en noaidi.»