SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Første gangen Issát kom hit til Hammerfest på fiske så rodde de enda med åpne båter. De bodde i hus eller lånte seg nattleie der de kom.
En gang høvde det slik at Issát ble å bo hos en eldre kar. Og han var ikke helt frisk, han var litt syk.
Det var kanskje derfor Issát brukte å gå på besøk til folk i de andre husene der i nærheten. Han havnet ofte på besøk hos en annen eldre kar, og i det huset bodde det også et gift par, som hadde en liten datter.
Ganske snart la Issát merke til at kallen hadde en bok han alltid leste i. Og hvor enn han gikk så tok han boka med seg. Han holdt den hele tiden under oppsyn.
Issát begynte å lure på det der, han ble nok så nysgjerrig på hva det kunne være for en bok, som gubben alltid leste i.
Så en høstkveld da Issát var i huset, så forsvant gubben ut en tur. Og Issát la merke til at boka, som han ellers alltid tok med seg, lå igjen. Boka lå åpen på bordet.
Issát spaserte litt rundt i rommet, han så etter om det var noen som kunne se han der han snek seg rundt. Og endelig kom han så nært boka at han kunne se hva som sto der.
Han leste en overskrift hvor det sto slik; «Kunsten å få kontakt med de døde.»
Mens han leste, skjønte han at det ikke er så mye som skal til, og ikke er det så vanskelig heller. Han leste fort det som sto der og la alt på minnet.
Plutselig kom gubben inn igjen, og Issát spaserte rundt i rommet igjen og lot som ingenting.
Men i hjørnet av rommet satt den lille jenta. Da sa hun: «Vet du hva áddjá, gjesten vår har lest i boka vår»
«Å ja», svarer gamlingen, men han sa ikke mer. Når Issát skulle dra, ble gubben med ut, og så spurte han: «Leste du i boka mi?»Issát kjente at her var det ikke annet å gjøre enn å tilstå, så det gjorde han.
«Hva leste du», spurte den gamle. «Det sto hvordan man skulle få kontakt med de døde.»
"Jaja", sa gamlingen, «du har lest det du har lest, og det er ikke noe å gjøre med.»
Issát gikk til huset han bodde i, der den syke gamlingen bodde. Den kvelden hendte det ingen ting. Men mens Issát var å fisket på sjøen, så døde han som bodde der.
På den tiden var det skikk å sette likene i uthuset mens man ventet på at de skulle bli begravd. De satte liket på gulvet i uthuset, og dekte det til med et hvitt tøy.
Issát lå på rommet sitt og prøvde å få sove, månen skinte og Issát lå og tenkte.
Da kom han på hva han hadde lest i den boka. Og nå har han jo mulighet til å prøve om det var sant, det han har lest. Tør han dette?
Han tenkte seg litt om, så gikk han ut i uthuset. Når han kom frem til liket så tok han vekk tøyet de hadde dekt det til med.
Men så tenkte han: Hva skulle vel jeg prate om med dette liket? Han tenkte lenge, men kom ikke på annet enn: "Jaja, nå er du død», og så skjønte han ikke riktig hva som skjedde, men han liksom hørte en stemme som svarte: «ja, nå er jeg virkelig død.»
Issát ble skikkelig skremt, han dekket til liket og løp til rommet sitt.
Og den natta sov han ikke i det hele tatt, for han skjønte at de kunstene han hadde prøvd, de fungerte.
Men han hadde ikke tenkt å prøve det igjen.