SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Her ved Jiepmaluokta, - det dáža kaller for Hjemmeluft, er det tusenvis av eldgamle hellerisninger på bergene.
Dette er bilder som folk i gamle dager har tegnet for å vise hvordan de levde, jaktet og fisket i sjøen. Noen av dem er over 6000 år gamle.
På disse bildene ser man ofte ett av de viktigste dyrene - bjørnen. I gammel tro er den et hellig dyr.
Gudene hadde satt bjørnen på jorden for å passe på hvordan menneskene lever. Og når den døde, så reiste den tilbake til gudene for å fortelle hva den hadde sett.
Men menneskene jaktet alikevel ofte på den. Og ganske lenge hadde de kun spyd som våpen til å ta det hellige livet. Her er en fortelling om hva som kan skje på bjørnejakt:
En gang skulle to brødre på bjørnejakt. De dro og lette etter bjørnen, helt til de fant den i en bjørkedal. Bjørnen reiste seg på to og brølte.
Da sa den ene broren til bjørnen: «Kom så bryter vi». Da kom bjørnen, og de begynte brytekampen. Da brøt bjørnen mannen under seg og trykket han mot bakken, helt til mannen ropte: «Slipp meg opp.»
Da slapp bjørnen han opp. De begynte igjen med brytekampen. Da fikk mannen bjørnen i bakken og holdt den der en stund, så ropte han på broren at han måtte komme å hjelpe, men broren turte ikke komme broren til unnsetning.
Han ble redd og løp avgårde, han levnet broren alene med bjørnen. Broren ropte: "Ikke dra, kom og stikk bjørnen med spydet.» Men det turte han ikke.
Da måtte han kjempe med bjørnen, helt til han fikk labbene dens på begge sider av en stor bjørk. Der kunne han holde labbene fast.
Han sto der og holdt i et helt døgn. Han som hadde løpt vekk, kom så tilbake for å se om bjørnen hadde spist opp broren.
Da han kom dit, så han at broren fremdeles levde. Broren sa: «Kom nu du hit og hold fast labbene på den, så skal jeg stikke bjørnen, jeg som tør. »
Da gikk den redde broren bort og holdt bjørnen fast, og når broren kom seg løs så sa han: «Nå kan du få stå der i et døgn og holde bjørnen, som lønn for at du i går ble stakk av og levnet meg her alene. »
Når han hadde sagt det, gikk han hjem og ble der et døgn. Så gikk han tilbake for å hjelpe broren. Da han kom fram var broren så sliten av å holde bjørnen at det nesten ikke var liv i han lenger, men han hadde ikke turt å slippe, redd som han var for å bli spist av bjørnen.
Da gikk han rett på bjørnen og stakk spydet igjennom den og holdt spydet der, helt til bjørnen døde.
Så sa han til broren sin:« Nå skal du legge på minnet dette: Du skal aldri mer levne meg, når jeg ber om hjelp.»
«Jamen, du hadde ikke trengt å la meg vente så lenge! Nå har jeg så vondt i armene, at nu kan jeg ikke hjelpe deg med å slakte bjørnen». «Det skulle verket mer, så du hadde husket for altid, at du aldri mer forlater meg slik, som om jeg var en vilken som helst fremmed!»
Da sa den redde broren: «Du skulle ha holdt det andre døgnet også, da hadde du nok ikke snakket slik».
Mern da svarte broren som hadde drept bjørnen: «Jeg har beskyttet mitt eget, og ditt liv»