SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Dagny Larsen her i Iiggáldas har mange minner og fortellinger. Hun har selv opplevd mye rart på havet og i disse skogene, og alt hun har hørt av andre har hun satt på minnet.
Slik forteller Dagny en skremmende historie om det merkelige folk noen ganger opplevde. Noen ganger viste «eahpparaš» - utbyrdene seg for mennesker.
Folk brukte å dra til fjells for å finne spiselige planter.
Svigerfaren min, Lars Larsen, dro til foten av fjellet for å finne plantene, og da han var på tur hjemover så hørte han noe.
Da han var nesten fremme ved berget Sarisbákti, hørte han noe som skrek.
Gubben gikk, satte mer fart enda. Det var skarpe og tydelige skrik, og han gikk og gikk. Men det kom etter og det skrek.
Til slutt måtte han snu og begynne å tegne kors og lese fadervår, forlengs og baklengs. Da ble den igjen der, utbyrden. Han hørte ikke mer til den.
Men så en dag, så var den plutselig her igjen. Gubben min og bror hans hadde dratt for å hente torv ovenfor der.
Folk brukte å skjærte torv da, under krigen. De hadde også en hund med seg, men hunden snudde.
Den sprang under brua og svømte over elva. Den gikk ikke på brua over elva.
Elva heter Iggáldasjohka. De kom til veien som går opp på denne sida av Rustonjohka.
Så begynte den å skrike der oppe.
Ja, de to skrek også, men den hadde begynt å rope først. Far min brukte å si at man skal rope når man hører slikt.
Den begynte å skrike høyere. Og den skrek. De kom med torvkjelken og de kom seg helt hjem hit til huset. Så dro de ut for å fortelle om dette til de andre, og de andre dro ut for å høre og se.
Da hørtes det ingenting lenger. Utbyrden var ikke der lenger.
Så var det en annen gang, det var også i femogførti, de skulle på čoakkalmas, - et kristelig møte. Det var čoakkalmas i et hus der ved øverenden av Guorahatjavri.
Og så dro de herfra, Petter, min svoger og kvinnfolkene, og andre ble også med. De var sju stykker, og de dro gjennom skogen og forbi et vann.
Så kom de til dette stedet, rett oppå bakken på øversida av denne gressmyra. Da begynte den å skrike.
Det var søndag, og de var på tur til čoakkalmas, og det var mange kvinner med. Kvinnfolkene begynte å hviske seg imellom. "Hører du?" "Ja". Ingen av dem turte å snakke høyt. De var redd en av dem kunne være moren dens.
Og det har blitt fortalt at hvis man da ber det gå til moren dens, så dør vedkommende. Derfor turte de ikke snakke høyt, de var veldig stille. De bare gikk videre til Guorahat, og den fulgte etter, hele veien. Da kom de til en bekk, og de gikk over den, men den kom ikke over bekken.
Utbyrden fulgte bekken helt til den kom til et vann. Og fra det vannet gikk det enda en bekk. Den ble igjen der, den fulgte ikke lenger etter dem, for de sier at de ikke går over vann.
Og slik kom de seg til Guorahat og čoakkalmas.
Men mot kvelden, når de dro hjemover, så dro de ikke gjennom skogen, de gikk heller etter veien. For de visste at det var skrømt der ved fjellet.
Og så var det en jente fra Billávuotna som dro til Raiggutjávri for å fiske, en to kilometer herfra og sørover. Der er det et vann på øversida. Det var jonsokaften.
Når hun begynte å fiske der, ja da begynte jamringen. Og den skrek og skrek. Hun ble selvfølgelig redd og skyndte seg ned og sa at der er det skrømt.
En annen gang dro bror min sammen med kona si dit, det var en annen jonsokaften.
Da sprang det en rype. En kvit rype, på jonsokaften. Det er ikke vanlig. Og den sprang dit på øversia, bak noen tuer.
Bror min gikk for å se hvor det ble av rypa. Den var ikke å finne bak der. Den var ingen steder. Og da begynte skrikingen igjen.
Og de kom seg også vekk derfra i en fart. Og det er de eahparaččaene, utbyrdene. De har vært overalt her før i tiden.