SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Dette høye fjellet heter Stálunjunni, og bak der har vi Stáluvárri.
Det finnes mange historier om stálluen over hele Sápmi. I de fleste historiene er stállu beskrevet som ganske stor, ikke så vakker å se på, og veldig sterk. Samene klarte seg mot stállu fordi han ikke er så veldig smart, hans tanker var litt trege. Det var lett å lure stálluen.
Stállu hadde en dreng som smilte bestandig, han smilte mens de spiste og stirret på lavvuduken. Stállu spurte: «Hva ser du?»
«Pene jenter ser jeg, og de flørter og gjør seg til, svarte drengen»
Stállu spør: «Hva er det med øynene dine, siden du er så skarpsynt, jeg ser ihvertfall ingenting.»
Gutten sa at han har helt tinn i øynene sine.
«Hell det i mine øyne også, så jeg ser de pene jentene», sier stállu.
«Du tåler det ikke, svarer drengen.»
«Høh, jeg tåler det nok, siden du har tålt det, mente stállu.»
Da varmet drengen opp tinnet og helte det i stállus øyne. Da ble stállu blind. Han ble fryktelig sint på drengen sin og ønsket livet av han.
Så en dag slaktet de en vær og lager blodpølser. Drengen satte bare aske, vann og tarmgorr i stállus pølser, i sine egne pølser satte han blod og fett, slik man bruker å gjøre.
Da sa stállu: «Hvorfor høres bare smatting fra min munn, mens det høres mjauing fra din?»
«Skjær en bit til meg også, drengen min, så jeg får smake på din pølse».
Drengen skar av stállus askepølse og rullet den i asken og ga den til stállu.
Stállu sa:« Å, denne er bedre»
Stállu ville bare ha drengens pølse, han så ikke at gutten rullet pølsa i asken først, og gutten ga ikke engang en liten smakebit av den ordentlige pølsa, som var laget av blod og fett.
Stállu ville fremdeles ha livet av drengen sin, hvis han bare fikk det.
En dag gikk stállu i drengens sauegamme.
Stálluen trengte drengen opp i et hjørne og ba ham slippe sauene ut en etter en mellom beina sine, så han kunne stryke dem og vite når det ikke var flere igjen, så han kunne drepe gutten.
Da skyndte drengen seg å slakte gjellværen så han fikk kledd på seg værskinnet når han kryper ut. Stállu spurte:« Når slipper du ut væren?»
«Den sitter så godt fast, jeg får den nesten ikke løs», svarte drengen, selv om han holdt på å slakte væren, som ham til seg selv. Da han ble ferdig med slaktinga sa drengen:
«Gi god plass, nu kommer stangværen.»
Gutten satte værskinnet på ryggen og krøp ut. Stállu strøk skinnet på guttens rygg og sa: «Den var en fryktelig stor stangvær. Kommer du ikke sjøl ut, drengen min? »
Drengen var jo allerede ute og sa: «Her er jeg!»
«Hvordan har du kommet deg dit?», spurte stállu.
«Etter væren,» svarte drengen.
Stállu hadde enda ikke klart seg mot drengen så han spurte:
«Når bruker du å sove tyngst, drengen min?»
«Det er når jeg eser opp som en askesekk ved grua», svarte drengen.
Stállu sverget at da skulle han nok få livet av drengen sin. Så gikk drengen i gammen og la en sekk ved grua.
Stállu snek seg forsiktig dit, han kjente på askesekken med hånda og så stakk han midt på med et varmt jern og sa: «Hi, hi, nå gikk det rett i hjertet.»
Drengen begynte å flire skikkelig oppe fra røykhullet. Stállu spurte:
«Hvordan har du kommet deg dit, drengen min?»
«Jeg klatret opp gjennom røykhullet, svarte drengen.»
«Trekk meg også ut, drengen min», sa stállu.
Da ba drengen stállu om å knyte et tau rundt seg, så han fikk dra stállu opp.
Drengen begynte å dra, han dro stállu nesten helt opp, men så slapp han litt og sa at han ikke klarer mer. «Dra så lenge tverrbjelka holder, sa stállu.»
«Nei og nei, nå brakk til og med bjelka, sa gutten til slutt, og slapp stállu ned, så han omkom.»