SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en gang en sjøsamejente som bodde ved fjordbreddene i Kvalsund-området.
Hun brukte hver kveld å ta en tur i fjæra. Hun kjente seg så alene.
De andre barna brukte å erte henne: “Fjæretøs! Fjæretøs! Fjæretøs! Fjæretøs! Du er en fjæretøs! Du bor i fjæra, du ruller rundt i fjæra, du er en fjæretøs!"
Hun følte seg så trist, og en kveld klatret hun opp på en stein og tenkte: «Å, det er så trist å være helt alene. Det finnes ingen å snakke med, leke med..»
Og mens hun tenkte slik så hørte hun: «A-aŋŋá, a-aŋŋá, a-aŋŋá».
Ja se, havella, haŋŋá, var også ute med ungene sine. Det var havellas joik.
Det var jo i den tida når fugler, folk, fisk og andre dyr kunne snakke sammen.
«Å», sier jenta, «jeg skulle hatt en så fin joik som havellas».
Og om kvelden prøvde hun å øve på joiken: « A-aŋŋá, a-aŋŋá».
Hun syntes joiken var så utrolig fin. Kvelden etter så klatret hun igjen opp på steinen og tenkte - men så begynte hun å si det høyt: «Det er så trist å være alene - og ikke er man så pen heller».
Da hørtes det: «Du er vakker. Du er jo vakker».
«Hvem sier jeg er vakker?».
«Jeg! Hei! Og her er jeg».
Jenta så rundt steinen og der lå det en sjøstjerne og strakte seg.
«Jeg har jo ikke farger en gang..»
«Jo det har du, se - du må se!»
Og der på steinen var det en liten dam, som var som et speil, og jenta så seg selv og la merke til at visst, hun hadde jo røde kinn.
Å, og pent, fint, sort, langt hår. Jenta spurte: "Hvem er det?".
Det var ingen som svarte, men hun gjettet nesten at det måtte være henne.
«Det er jo deg», svarte sjøstjerna, "Du har jo fått det lange håret fra sjøgresset, og jeg har gitt deg de røde kinnene».
«Vet du, jeg er så trist».
«Trist? Hvorfor er du trist?", spør seien mens den dukker og hopper.
«Fordi jeg er så alene».
«Hvem har satt deg så alene? Kom hit, i sjøen».
«Jeg kan jo ikke gå i sjøen", sier jenta, "du er ikke klok, jeg har jo ikke gjeller - jeg klarer meg ikke der".
"Se en gang til i dammen, visst har du gjeller".
Jenta så etter - og, ja, hun hadde jo gjeller!
"Med de der klarer du deg, det er skikkelig gode gjeller", sa seien, og så dukket den og så: "Se bare!". Og den ble borte en lang stund.
Nu reiste jenta seg og sa: "Sei, sei, Ikke vær dum! Kom opp derfra!»
Da kom seien opp igjen, og den sa: "Så du?" Veldig gode gjeller. Bare kom hit!"
"Jeg kan jo ikke svømme som fiskene".
"Kan ikke du svømme?", spør torsken, "Se nå på denne gode sporen".
Torsken, som ellers bruker å være litt lat, svømte så fort han klarte, han fosset frem og tilbake.
Sjøsamejenta sa: "Du er ikke helt god, jeg har jo ikke en spore slik som du har".
"Det har du! Se! Du har jo fått en".
Jenta så etter, og ganske riktig, hun hadde også fått en!
Og måsa, som er fryktelig nysgjerrig og flyr over hele verden begynte å skrike og rope:
"Sjøsamejente! Bare hopp! Vi trenger en sjøjente - en jente til sjøen!»
"Du bruker å være så dum, måse! Jeg kan jo ikke flytte til sjøen - sjøjente!»
"Hvem har sagt at du er en sjøjente? Du er jo en frue - en havfrue!"
"Havfrue? Det har jeg aldri hørt om».
"Bare hør her", sier havella, "A-aŋŋa! A-aŋŋá!”
Og da begynte alle skapningene i sjøen å joike: "Havfrue, havfrue, ha-havfrue, ha-ha-hi, i sjøriket, sjøstjerne, ha-havfrue, ha-ha-hi».
"O, for en vakker joik!», sa hun.
Til slutt lærte også jenta joiken sin, men du vet det at da hadde sjøen allerede begynt å flø.
Floen kom nærmere og nærmere steinen hvor jenta satt. Det tødde opp til uvær, og nordavinden begynte å blåse.
Sjøstjerna sa: «Du vet jo at når menneskene ser havfrua, så vet de at det blir uvær.»
«Hvordan skal de vite det?»
«Du må joike det.»
Og jenta joiket.
Så var det en gutt som var på tur for å fortøye båten sin fordi det begynte å bli uvær. Han hørte joiken, en utrolig vakker joik.
En sånn joik har jeg aldri hørt før! Han oppdaget; - Oj, ser man det! Det sitter en jente langt ute i floen med ryggen mot land! Han ropte; - Hvem er du? Jente, fortell hvem du er! Nieida, muital gii don leat!”
Jenta snudde ansiktet mot ham så han ser at hun har gjeller på kinnene!
Jenta svarer; «Jeg? »Jeg er havfruen. Fortell til alle menneskene at når de ser meg, så bør de joike meg, da går det bra i uvær.
Da dukket jenta under vann og gutten sto forskrekket igjen, for vet du hva? Hun var halvt jente og halvt fisk. Gutten sprang bort til menneskene og fortalte hva han hadde sett, og han sa; - Vet dere, det finnes virkelig noe sånt som havfruer.