SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Når du ser opp på fjellene her så ser du en grense der det ikke lenger vokser trær, det er orda - tregrensa. Og her i nærheten er det en plass de kaller «Fávrrosorda».
Dit har noen en gang gjømt penger og sølv. En såkalt «Árahávdi - Skattgrav». Denne graven er ikke lett å finne, og selv om du skulle finne den så er det ikke bare å ta pengene. Forfatteren Johan Turi skriver slik om «Árahávdi»:
Čiehká - Skatten, settes i en steinur eller på en høy bakke. Og noen gang settes den dit med ord, slik at ingen andre enn slekta kan ta den. Og hvis andre tar den, så blir de vettskremt. Derfor tør ikke folk å ta gjømte skatter, selv om de vet hvor de ligger. Gamle samer prater mye om disse skattene, at de er i jorda.
Og etter det de forteller så er det nok sikkert slik at de vet omtrent hvor skattene er. Og de snakket om at ett sted er det en skatt, - og på det stedet er det en skatt, og de snakket om å dra å hente den. Men de var redde for skattene, for de hadde fått vite av noen, som hadde tatt noen penger fra skattene, at det er farlig å ta dem.
Det er slik at den som finner en sånn skatt, - etter at eierne og arvingene er døde - får kanten på kjelen fram i dagen, og begynner å få den opp, så tar den til å skremme. Så forandrer kanten på skattekjelen seg, den man har fått tak i, til et oksehode, og hvis man ikke slipper, så blir den til en stor frosk, og så blir den til en orm, og så forvandler den seg til hva det skal være.
Noen ganger begynner den å brenne som en grønn ild, og til slutt kommer djevelen sjøl i egen skikkelse. Og da skal man si dette:
«Du trenger ikke det her, du klarer deg når du får menneskesjeler til helvete - gå du Satan bort» - som skrevet står i Bibelen. Og så skal man velsigne seg selv i de tre personers navn: «Nå tar jeg det». Da slutter alt. Og man får ta den skatten i fred. Men den skal være modig, den som gjør alt som ovenfor er fortalt.
Men de skattene som er lagt ned med ord, dem får man ikke ut på annet vis enn om man er en stor noaidi.
Kanskje tror ingen, at det er sant at disse skattene finnes i det hele tatt. Og den som skriver dette, ville heller ikke tro det, enda han har hørt mye fra sine foreldre og mange andre, men han har sjøl sett da hans bestefar tok penger som noen hadde gjømt under en bergvegg - i ei lita steinur der de var lagt.
Og det var en gjømt skatt, ifølge det de sa; at der skulle være mye penger. De hadde funnet mange små sølvmynter ved den steinen. Og man skjønte at det hadde vært folk der, og at steinen var lagt dit. Og den var svært stor, så det var ikke få mennesker som hadde lagt den der.
Men gamle samer sier at det er fortidens russečuđer som har lagt ned disse pengene og sølvet - at de hadde røvet det fra samene. Og på steder på høyfjellet finnes slike piler, som de har brukt som piler til bue. Ei har heller den som skriver dette, funnet ei slik pil.
Flere fortelling om den samme steinen
En mann dro av gårde til denne steinen for å grave under steinen og ta skatten derfra. Og da han kom dit i nærheten, så ble det skodde, han fant knapt veien hjem. Da det klarnet opp, dro han tilbake til steinen og skulle prøve å finne skatten. Da han kom nært, så han at det satt en rype på steinen.
Når han kom nærmere, så ble fuglen stor, og den ble så stor som et menneske, og så begynte motet å svikte - så mye at han måtte dra hjem. Og siden da har han ikke gått til den steinen med den tanke at han skulle ta pengene. Heller ikke har noen andre forsøkt å grave på den plassen, enda de tror fullt og fast på at det er penger der.
Den som skriver dette, kjenner den mannen som to ganger dro for å grave skatten opp, Hans navn er A.N.Eira. Dette stedet er på nordsida av Nordreisa, det kalles Fávrrosorda. Og traktene der - dette er sommerboplasser, har dette navnet for det er svært vakkert og rikt på gress der.
Og flytteveien går over svært høye fjell som de flytter over, vår og høst. Og på denne reinbeiteplassen finnes også en stor stein som kalles Onnegeađgi, eller Lykkesteinen. På den er det mange utspring, og under dem bruker de å ha utstyr.
Når de om våren først kommer til Onnegeađgi, så hilser og snakker de til den som til et annet menneske, og de drikker brennevin og slår litt på bakken og sier:
«Der er til deg også, drikk litt du og».