SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Her i nærheten har samene i gamle dager hatt den største hellige plass, nemlig sieidien. Den var ved Sáivojávres bredder, der på vestsiden av Jiellavárividda. Og ved den sieidien var det dengang, og er fremdeles, en veldig spesiell øks.
Vanligvis ruster en øks når den er ute i det fri, men denne øksa rustet ikke. Det var ikke vanlig og sette gjenstander, som en øks, ved sieidien.
I gamle dager var det den skikken at når man hadde drept et dyr, eller fanget mye fisk, så gikk man til sieidien og gav en del av fangsten. Det var nemlig ganske viktig å holde gudene i godt humør.
Her levde det en mann ved navn Bahto-boadnji, han var enkemann, men han hadde en datter som forsatt bodde hjemme hos han. Datteren var ganske pen, ikke bare i farens øyne, for det var flere som hadde bitt seg merke i henne.
Så en dag kommer jenta hjem. Hun kryper inn i lávvuen og begynner å spise.
Rundt området deres var det mange myrer. Og alltid når man ferdes der så brukte skotøyet å bli vått. Og mens Bahto-boadnji ser på datteren mens hun spiser, så ser han det: Komagene hennes var jo tørre, selv om hun har vandret over store hav.
Da gjettet han hvordan saken lå an. Noen måtte ha båret henne over de våte myrene. Og der var bare én som kunne ha gjort det. Ofte hadde Bahto-boadnji møtt han og han likte ham ikke det minste. Det var Stállu. Frytelig stor og stygg å se til. Og nå har han, det utøyet, begynt å sverme for datteren min, tenkte Bahto-boadnji.
Hastig fòr han ut og sprang bortover de store myrene. Han løp til han fant sporene etter Stállu. Siden Stállu var så stor og tung så var det ganske lett å følge sporene. Når han nådde Stállu så tok han tak i beltet hans. Og det skjedde like i nærheten av den hellige sieidien. Så begynte de å bryte og slåss. Stállu var stor og sterk, men Bahto-boadnji var liten og rask, og fryktelig sint. Lenge holdt de kamp, slo og brøt. Men ingen av dem vant.
Bahto-boadnji ropte mange ganger til sieiden: «Jeg gir deg, gode sieidi, alt du vil ha, hvis du bare vil gi meg krefter til å vinne over dette avskummet.»
Men hver gang Bahto-boadnji ropte, så gjorde Stállu det samme. Hans mektige røst ga gjenklang i de store skogene når han med sin grove stemme kalte på sine egne guder.
Selv om de hadde kjempet lenge så kom ingen av de på seiershold. Og nå kjente Bahto-boadnji at kreftene begynte å minke. Da kom han på hva han skulle skjenke sieidien, og han ropte: «Sieidi, du får mitt dyreste våpen. Hvis du gir meg seierskrefter så får du øksa mi».
Og da han sa det, kjente han at han ble sterkere, og han vant tilslutt over Stállu. Han drepte han med jernøksa.
Med stor takknemlighet holdt Bahto-boadnji løftet sitt. Han bar øksa til sieidien. Han bukket, barhodet, - satte øksa i sieidiens besittelse, og gikk hjem.
Siden da har øksa vært der på det hellige stedet. Og det er mange som har prøvd å ta øksa med seg, men alle som har prøvd har måttet føre den tilbake. Der ved den sieidien er øksa den dag i dag. Øksa som rusten ikke biter på.
