Tunnelsyn mot drømmen

David Brüggemann kjenner metall stramme rundt håndleddene. Noen medelever har satt håndjern på ham. De holder foran øynene hans, slik at det lille han vanligvis kan se, nå er borte. De fører ham bort. De slipper han løs, men David vet ikke hvor han er. Han er redd. Året er 2007 og David er ti år.

– Dette er en episode som har brent seg fast, jeg husker det veldig godt. Jeg var så redd – det sitter dypt, sier Brüggemann.

Tjueåringen studerer musikkteknologi ved NTNU. Han har funnet seg godt til rette i studentmiljøet, selv om det er enkelte ting han ikke får vært med på.

– Den dag i dag opplever jeg at medstudenter glemmer at jeg ser dårlig. Det er en positiv ting. De vil ha meg med på mer enn det jeg klarer. De ser så mye potensial i meg.

Brüggemann er født med øyesykdommen retinitis pigmentosa. Sykdommen sørger for sterk synshemning i form av innsnevret synsfelt, og kalles ofte for tunnelsyn. For David sin del er det kun fem prosent av synsfeltet som fungerer.

Du har kanskje sett David på TV. I «Norske Talenter» på TV2 har han fremført egenskrevne rap-låter med stor selvsikkerhet. Men det har ikke alltid vært slik. På barneskolen og ungdomsskolen følte han seg misforstått av de andre barna. Han ble kalt ADHD-unge, og kastet stein på.

– Jeg brukte andre sanser for å kompensere for at jeg ikke kan se. Som barn var jeg ofte aktiv med stemme, kroppen og følelser. Jeg var nok mye mer høylytt enn de andre. Jeg valgte ofte kroppskontakt fremfor øyekontakt. Det skjønte ikke klassekameratene mine. Jeg ble sett på som merkelig og annerledes, som jo er en god grobunn for å bli et mobbeoffer, sier han.

Flere i samme situasjon

David er ikke den eneste svaksynte som har kjent mobbing på kroppen. I en undersøkelse Norges Blindeforbund gjorde i fjor, kom det frem at 65 prosent av alle svaksynte har blitt mobbet i skolen.

– Jeg ble veldig overrasket over funnene. Det er et høyt tall og ligger langt over det gjennomsnittlige tallet for elever som blir mobbet på skolen, sier Arnt Holte som er generalsekretær i Norges Blindeforbund.

Ny rapport: Én av tre med funksjonshemning blir hetset

Holte har hørt flere historier om mobbing som ligner det Brüggemann forteller. Han tror uvitenhet er en av årsakene til at svaksynte lett blir ofre for mobbing.

– I vårt samfunn er det dessverre slik at dersom du er annerledes og ikke helt A4, er det bakgrunnen for veldig mye mobbing. Samfunnet vårt må bli mer tolerant og vi må lære å akseptere hverandre for den man er, sier generalsekretæren.

Det må en ny skole og en ny by til, for at David skulle få kjenne følelsen av å bli akseptert. Sommeren før han begynner i tiende klasse flytter familien til Stavanger. Dette blir en ny start for David. Vekk fra mobberne. Med seg på flyttelasset har han med seg en bunke blanke ark. Han er klar til å utforske et nytt kapittel i livet.

– Jeg husker jeg tenkte, «her kjenner ingen meg. Jeg kan begynne helt på nytt». Det tok jeg superseriøst. Jeg prøvde ut mye nytt, fikk mange nye venner og utviklet meg som person.

På grunn av synet kunne David aldri være med å spille fotball. Ei heller ta lappen, eller andre aktiviteter barn og ungdom på samme alder har brukt mye tid på. Han har alltid lengtet etter å ha en egen aktivitet. Noe han brenner for. I Stavanger fikk han nettopp det. Og den nye hobbyen skulle vise seg å åpne opp en helt ny verden for David.

– Musikken ble min aktivitet. Der er det ingen begrensninger for meg. Der setter ikke synet noen grenser for hva jeg kan gjøre. Her kan jeg bare utvikle meg og være meg selv.

Og når det kommer til sjangervalg, var han aldri i tvil:

– Rap er en musikkstil som er veldig ekspressiv, veldig sånn «in your face». Rappere sier det de mener, rett fra hjertet – det passer meg godt.

Å se og bli sett

Christian Tynning Bjørnø (Ap) inntar talerstolen. Mobbing av svaksynte i skolen er ett av temaene som tas opp på stortingsmøtet 2. mai.

– Jeg ser deg president, og du ser meg. Vi ser også slottet langt der borte, men alle gjør ikke det, president, sier Tynning Bjørnø i Stortingets spørretime.

Bjørnø er fra Telemark og sitter i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Det er ikke første gang han henvender seg til stortingspresidenten på vegne av svaksynte og blinde.

Blinde Remi (9) må fortsatt vente på skolebøkene

Endelig har Remi fått skolebøkene

Remi (9): – Jeg liker det ikke

– I fjor fikk vi presentert en undersøkelse som viste at 65 prosent av blinde og svaksynte har blitt mobbet. Nesten samtlige sier det har skjedd i skolegården, og halvparten sier at skolene ikke har gjort nok for å stoppe mobbingen.

Bjørnø avslutter sin interpellasjon med et spørsmål:

– Hva vil statsråden gjøre for at blinde og svaksynte får nødvendig tilrettelegging, så de får en fullgod opplæring, og opplever et inkluderende skolemiljø?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som selv er fra Telemark, inntar talerstolen. Han forteller at han inviterte til en konferanse 21. mars, om inkludering og spesialpedagogikk. Det var elever med spesielle tilretteleggingsbehov som skulle høres. Deriblant blinde og svaksynte.

– Det var en elev som sa noe fra talerstolen som har hengt igjen hos meg. «Vi må lære folk at forskjeller er fryktelig normalt.» For at alle skal være likeverdige i systemet, må alle behandles litt forskjellig, sier Røe Isaken.

Du kan se hele debatten fra Stortinget her

Livbøyen

Da mobbingen stod på som verst, følte David det var lite som ble gjort for å bedre situasjonen i skolegården.

– Det var store ord fra lærerkontoret. De sa at «hvis vi ser det igjen, skal vi stoppe det», og «hvis de gjør det igjen, skal vi gripe inn». De snakket stort, men de gjorde aldri noe med det. De la aldri merke til det som faktisk skjedde, forteller David.

Da det føltes som om han var alene mot mobberne, var det én David følte han kunne støtte seg til. En lærer som forsto. Når David følte seg misforstått og utenfor, var det henne han kunne snakke med. Hun fulgte ham opp, og hadde jevnlige samtaler. Da ingen av de andre barna forstod hvorfor David gjorde som han gjorde, var det nettopp forståelse læreren viste.

– Hun hjalp meg mye, og så hva jeg slet med. Hun satt seg inn i situasjonen, og ville finne ut hvem det var som mobbet, og fikk de inn til en samtale, sier Brüggemann.

Han mener det er nettopp slike samtaler som hjelper. Da mobberne, læreren og David var samlet i samme rom, fikk de snakket ut, og begge parter fikk forklart hvorfor de gjorde som de gjorde.

– Det er vanskligere for dem som har gjort det, fordi de konfronteres med det de har gjort. Og hvis det har oppstått en misforståelse, er det enklere å ordne opp i det.

Han mener det som trengs for å få slutt på mobbing i skolegården, er å ha lærere som gir det lille ekstra. Som er et reelt sted man kan henvende seg når noe skjer.

– Når det da skjedde ting, så kunne hun fort tenke seg til hva som hadde skjedd. Jeg tror problemet er at kontaktlærere har ansvar for så mange i en klasse, at det er vanskelig å følge opp hver enkelt. For meg var det utrolig viktig å ha den ene personen som fulgte meg litt ekstra opp.

Når tusenvis av øyne ser på deg

I dag bor David i Trondheim. En fullstappet timeplan preger hverdagen hans, og det er liten tvil om at musikk har en stor plass i livet hans.

– Jeg lever for musikken. Jeg produserer, skriver tekster, og rapper, sier han.

I år har han også deltatt i Norske talenter. Rap-talentet hans førte han helt til semifinalen, hvor han fremførte en egenprodusert låt på direktesendt TV foran hundretusenvis av seere. Når han står på scenen, er det lite som tyder på at han ikke alltid har vært like selvsikker. Nå håper han deltakelsen i talentkonkurransen kan være et springbrett for en videre artistkarriere.

– Drømmen er å kunne å leve av musikken. Om det er å jobbe i studio, som lydteknikker, eller om det er som artist – det spiller ingen rolle. Jeg føler ingen begrensninger når det kommer til musikk. Det handler bare om at jeg må jobbe hardt, sier han.

– Hadde musikken din vært den samme dersom du ikke hadde vært blind?

– Da er det ikke sikkert jeg hadde drevet med musikk en gang. Søsteren min sier alltid, «hvis du ikke hadde vært blind, hadde du vært snowboard-proff og gjort triple-cork (snowboard-triks) på Trysil hver dag. Da hadde du vært ekstremsport-geek, eller hoppet i fallskjerm hver dag», sier Brüggemann.

David lar ikke synet sette grenser for ham. Han har aldri vært redd for å tøye strikken litt lenger enn andre. Han har alltid villet være aktiv. Han vil gjøre det ekstreme.

– Jeg står jo faktisk på snowboard med det handikapet jeg har. Jeg finner måter å gjøre det på. Jeg prøver å være aktiv og involverer meg i så mange aktiviteter som mulig på samme måte som alle andre.

Han kjører rails, men har blitt litt roligere på hoppene, etter å ha forslått ryggen et par ganger for mye.

– Jeg vil heller gå på trynet et par ganger, enn å si at jeg aldri har prøvd det, sier han.

David har aldri fått noen unnskyldning fra dem som mobbet han på barneskolen. Han kjenner heller ikke at han har noe behov for et oppgjør, fortiden har han lagt bak seg.

– Jeg har vokst. Jeg har en hobby jeg elsker å drive med. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva de sitter og tenker om meg. Uansett om de er lei seg for det de gjorde eller om de er like idiotiske som de var den gangen – jeg er en ny person.