Surfekongen

Tore Kramer kikker utover den hvite massive sandstranden på Bore på Jæren. Havet fråder. En blanding av sand og skum velter helt inn mot sanddynene. Det nærmer seg storm.

– Dette er på kanten av ekstremvær. Det er ikke gode forhold for surfing, sier han.

– Vi vil ha stille forhold og dønninger.

Det spinner inni hodet på Kramer. Det er nemlig bare dager igjen nå. Tre-fire år med planlegging – alt han har ofret skal koke ned til én uke. Sene kvelder og netter, familie som sikkert skulle hatt mer oppmerksomhet.

Og på toppen av alt har han ingen jobb å gå til når Surfe-EM er ferdig.

Andre fylker har høyere fjell, dypere daler, mer snø, mer sol og mye mindre regn enn Rogaland. Men stedet har et par fortrinn, og Tore Kramer fra Stavanger har forsynt seg av begge.

Bølgene som skyller innover de langstrakte Jærstrendene, har ofte sitt opphav i Canada tusenvis av kilometer borte, og gir landets beste forhold for surfing. Det oppdaget 37-åringen tidlig da han en gang på 80-tallet drog faren med seg ut for å prøve å ri dem.

Faren stod tålmodig og passet på, og prøvde å holde varmen, mens poden slåss mot elementene – og tapte gang på gang.

– Det var komisk at han gadd, sier far Tom Engelsgjerd i dag.

Duden på surfelinja

Det er absolutt noe «dude»-aktig ved Kramer. Capsen bak fram, skjegg, T-skjorte med surfeemblem. I det hele tatt en typisk avslappa holdning i det han sprader inn i samlingshallen på Jæren folkehøgskole – den første folkehøyskolen med egen surfelinje.

Kramer skal prøve å overtale elevene til å jobbe som frivillige under Surfe-EM. 400 surfere og støtteapparat kommer til Jæren, til det som blir Norges største surfearrangement noensinne.

Ifølge 37-åringen er det nesten 30.000 personer som surfer i Norge, 2000 av dem på Jæren.

– Jeg er utrolig glad for at surfingen har vokst, at vi har fått et miljø, på godt og vondt. Men jeg er spesielt glad for at ungene kan få tilgang til havet. Det synes jeg er utrolig kjekt.

Da Kramer var like gammel som folkeskoleelevene, var han allerede en erfaren surfer. Han hadde hoppet av videregående for å satse.

– Skolen kan ikke konkurrere med surfing, sa en lærer til ham og anbefalte Kramer å slutte.

Han fikk seg etter hvert en sponsor som ga han klær, husly og mat. Det eneste han trengte å gjøre var å surfe. Brettet tok ham verden rundt.

Det er derfor få nordmenn som kjenner surfesporten sånn som Tore Kramer. Siden han første gang testet bølgene for 30 år siden, har han vært med på å bygge opp et surfemiljø på Jæren og i Norge.

– Surfing er en «sensation». Det å stå på brettet når bølga bryter, den energien som blir sluppet ut. Selvfølgelig er det en utrolig bra «feeling», og blandet det med det visuelle – du ser bølga «shape» seg opp og du flyr nedover linja.

Akkurat det vil surfeelevene i salen på Jæren folkehøgskole skrive under på. De lytter konsentrert når Kramer forteller om livsverket sitt: Surfe-EM.

– Det er dette jeg ønsker å legge igjen etter en lang karriere. Dette er min arv. Nå har jeg gjort det jeg kan gjøre, så får miljøet ta det videre sånn de vil.

– Lyn fra klar himmel

Det er lite romantikk, lite California eller Hawaii, over det lille kontoret i Stavanger sentrum. Det domineres av et gigantisk bord, av typen du finner i ethvert blankpolert næringsbygg. I hver sin ende sitter to «dudes». Tore Kramer vil egentlig ha ny PC, men klarer å spinne den i gang likevel. Hans svenske kollega Patrick Ståhl fisker fram iPaden og et par briller.

– Jeg håper å vise at dette arrangementet kan vise at surfing er en sport. Jeg er veldig tiltrukket av den rettferdigheten det er å være best som utøver i en konkurranse, det synes jeg er veldig viktig, sier Kramer.

Men veien dit har ikke vært bare enkel. For 37-åringen har også ridd den andre bølga i Rogaland, nemlig oljeindustrien, men den bølga har stilnet.

Omtrent samtidig som arbeidet med Surfe-EM begynte i 2015, slo oljekrisa inn for fullt. Firmaet som var spesialister på løfteutstyr, mistet halve omsetningen og flyttet ledelsen til Nederland. Faren til Kramer jobbet i samme firma – også han mistet jobben.

Kramer skulle egentlig bare si god helg og dra hjem til fredagsmiddag da han fikk beskjeden, som tusenvis av andre oljeansatte har fått de siste årene.

– Det var lyn fra klar himmel, jeg så ikke den komme. Men sånn er det.

– Jeg fikk en liten nedtur etter det.

Motstand innenfra

Regnet pisker mot den lille brakka som er plassert ved parkeringsplassen på Bore-stranden. Tusenvis av surfere har fått med seg at bølgene som slår inn her, er av den gode sorten.

Et EM vil ikke bare gjøre at strendene oversvømmes i konkurranseuka, arrangementet vil også gjøre at flere surfere verden over vil få øynene opp for Jærkysten.

Det er ikke bare populært i surfemiljøet. For miljøet kan grovt deles inn i to: De som vil ha konkurranser, og de som ikke vil det. Sistnevnte gruppe vil bølgene mest mulig for seg selv, for øvrig et ideal som har eksistert like lenge som surfingen selv. «Dette er våre bølger», sa en av dem til magasinet D2 for noen uker siden.

– Vi har jo masse kyst i Norge. Jeg seiler ennå rundt og surfer bølger ingen andre har surfet. Det har jeg gjort siden jeg var 20, og jeg finner ennå nye bølger. Bore, Hellestø, Orre og Brusand – der er jo plass til mange tusen surfere på Jæren, og sånn kommer det til å være uansett, sier Kramer.

Kongelig hjelp

Og en av dem som i mange år har vært en ivrig surfer på Jæren, er kronprinsen. Derfor kontaktet han Kramer og ba om å få bidra til å gjøre Surfe-EM så bra som mulig.

– Jeg føler meg så heldig. Kronprinsen bidrar med utrolig mye bra, han tør å tenke stort på ting og er med å bygge opp selvtilliten. Og så er han en sinnssyk kul person, og god til å surfe.

Kronprinsen kommer til Stavanger på lørdag, da er det åpningsseremoni i Stavanger. Kramer mener det blir «kanonbra», men det er en tanke som gnager i hodet hans: Når Surfe-EM er ferdig, står han nok en gang på bar bakke, nok en gang blir han jobbsøker..

– Jeg savner det å være en del av et fellesskap på jobb, ha lunsj med noen, tulle med kolleger.

– Men jeg kan ikke gjøre noe med det nå, kan ikke stresse nå – jeg får ta det etterpå.