«Tom» vurderte selvmord – men ombestemte seg

– Jeg vil fortelle min historie for å hjelpe andre i samme situasjon, sier «Tom», som egentlig har et annet navn.

Hvert år er det mange menn som avslutter livet. I fjor tok 472 menn livet sitt i Norge. En økning på 17 prosent.

Totalt var det 674 personer i Norge som begikk selvmord i fjor.

«Tom» ble aldri del av statistikken. Han fikk hjelp i tide.

Det harde bruddet

Vi møter «Tom» hos terapeuten. Her føler han seg trygg. Han hilser med et solid håndgrep og direkte blikk.

Han har passert 50 år. Bor på Karmøy. Historien hans er sterk.

Det hele begynte med et samlivsbrudd i desember 2017. «Tom» hadde vært samboer med «Mona» i 20 år.

– Da hun gikk fra meg var jeg helt knust. Hele verdenen min veltet. Jeg elsket henne over alt. Vi hadde delt så mye, sier «Tom».

Han sier bruddet kom som lyn fra klar himmel for ham, mens samboeren hadde brukt fem år på å bestemme seg. Livet hans ble snudd opp ned.

– Det kom veldig overraskende. Og jeg gikk så langt ned i mørket som jeg aldri hadde trodd var mulig. Alt var veldig vondt. Jeg var lei av alt.

Etter bruddet gikk det raskt nedover med «Tom». Han slet mer og mer. De mørke vinterkveldene ble enda mørkere i sinnet hans.

– Jeg hadde ikke lyst til å leve.

Søkte hjelp hos legevakten

Romjulen 2017. Utenfor var det vestlandskaldt. Ingen snø, men stiv kuling fra nordvest. Det ble tidlig mørkt på ettermiddagen. «Tom» følte seg alene. Til slutt kom han til et punkt der han forsto at han trengte hjelp og noen å snakke med. Svaret ble legevakten. Men det var vanskelig å utlevere de innerste tankene til en ukjent mann i hvit legefrakk.

– Jeg fikk noen tabletter mot depresjon, men det var ikke det jeg trengte, forklarer «Tom».

Heldigvis ble han henvist til Helse Fonnas akuttvakt. På Haugaland distriktspsykiatriske senter (DPS) møtte han først en psykolog, så en annen. Men han følte at ingen forsto ham. Ikke før han traff psykolog Silje Holm.

Hjelpen

Hun hadde egentlig ikke plass til flere pasienter i timeplanen, men det var noe ved mannen hun møtte på Haugaland DPS i romjulen. Derfor gjorde hun noe hun aldri pleier å gjøre når hun er på akutten. Silje overførte «Tom» til seg selv.

Det nye året ble to dager gammelt. Den første ordinære timen mellom psykologen og pasienten gikk bra.

– «Tom» var lett å like og veldig hyggelig. Han traff meg med sin væremåte og vi fikk god kontakt veldig fort, sier Silje Holm.

De avtalte time neste dag også. For «Tom» hadde det tøft. Skikkelig tøft. Han var depressiv og hadde selvmordstanker. En uke senere kom det fram at han også hadde selvmordsplaner. Det var mer alvorlig.

– Da ble jeg virkelig bekymret, sier Silje.

De to har hatt mange samtaler om tunge tanker. Om selvmord. Om veien videre.

– Det er klart det er tøft for meg som terapeut å vite at pasienten min ønsker å ta sitt eget liv.

– Det gikk så langt at jeg gikk til innkjøp av et våpen, sier han.

Våpenet var overraskende enkelt å få tak i. Da han kom hjem gjemte «Tom» våpenet slik at ingen skulle finne det. Men han visste at han en gang skulle ta det fram igjen.

– Jeg har vært veldig redd for «Tom». Det er ingen av mine pasienter jeg har vært mer redd for, sier psykologen.

Livskrise

2018 ble en berg- og dalbane for «Tom». Samtalene med Silje hjalp ham, og i begynnelsen av året begynte det å gå bedre.

Men. Bruddet med samboeren ble endelig.

– Det er vanlig at selvmordstanker øker ved livskriser, sier Holm.

I november gikk «Tom» gjennom en ny livskrise. Alt ble mørkere. Han planla den siste julen. Satte en dato for når han skulle ta livet sitt. Men han ville tjene nok penger først. Sånn at barna ikke skulle få noen økonomisk byrde når han var borte.

Januar 2019. Tilfeldighetene gjorde at Silje var på ferie i Australia den dagen «Tom» hadde planlagt selvmordet. I Melbourne var det sommer og sol. Ferien på den andre siden av jordkloden skulle nytes. Men noe plaget Silje.

– Jeg våknet en morgen med en klump i magen. Samboeren min hadde bursdag, så det var en rar følelse. Under frokosten sa jeg til ham: «I dag er jeg redd for at en av pasientene mine tar livet sitt».

Det er alltid dilemmaet for terapeuten. Når slutter hun å være på jobb?

Silje fant ut at det å sitte og bekymre seg ikke ville hjelpe «Tom». Hun måtte stole på at det sikkerhetsnettet hun sammen med kollegaene og «Tom» hadde planlagt, faktisk ville fungere. Etter tre uker i Australia kom hun tilbake til Norge. Det første hun gjorde på jobben mandag morgen var å sjekke om «Tom» var i live.

Vendepunktet

De første månedene i 2019 mistet mange noen de var glad i på Haugalandet. Både svært unge mennesker og folk i sin beste alder, valgte å ta livet sitt. På Karmøy var det tre selvmord på veldig kort tid.

For «Tom» kom vendepunktet mens Silje var på ferie i Australia. Etter over ett år i terapi. Selvmordstankene hadde han fremdeles. Men han hadde lært å sortere dem.

– En dag kom datteren min hjem og fortalte at en ung person hadde begått selvmord.

Dette gjorde inntrykk. Sterkt inntrykk. «Tom» ga datteren en god klem. Holdt henne godt fast. Datteren visste at faren slet med selvmordstanker.

– Det var et sjokk å få vite om dette. Jeg visste at noen i familien til denne ungdommen hadde tatt livet sitt for en del år siden. Jeg ville ikke at datteren min skulle ende opp på samme måten, sier «Tom».

Dette hadde vært tema i en av samtalene Silje og «Tom» hadde før hun reiste på ferie.

– Det er mange ganger økt risiko for at en person tar selvmord dersom en av foreldrene har tatt livet sitt, sier Holm.

– Jeg ønsket for første gang på lenge å få lyst til å leve igjen, sier «Tom».

Snakk om selvmord

«Tom» ville ikke bli en del av statistikken. Den som viser at stadig flere menn tar sitt eget liv i Norge. I fjor begikk 674 mennesker selvmord. 472 av dem var menn. Det er en økning på hele 17 prosent fra året før.

Helse Vest har i år en kampanje om selvmord, «Velg å leve». Og ønsker mer åpenhet rundt et tabubelagt tema.

– Vi må tørre å ta den tøffe samtalen enten det er et familiemedlem eller en venn. Over halvparten av dem som tar selvmord har ikke vært i kontakt med helsetjenestene, så hvis vi skal kunne forebygge selvmord så må vi snakke om det som er vanskelig, sier Kenneth Eikeset. Han er klinikkdirektør for Psykisk helsevern i Helse Fonna.

– Vi må våge å stille det vanskelige spørsmålet: Har du faktisk vurdert å ta ditt eget liv? Det er som å skru på lyset i et mørklagt rom å stille dette spørsmålet, sier psykologspesialist Camilla Heggland. Kampanjen handler om å kvitte seg med tabu og mytene rundt selvmord.

– Mange tror at det å stille spørsmål om selvmord kan trigge dem som sliter til å gjennomføre det, men det er en av de største mytene. Vi må vise at vi bryr oss. Det er lindrende, sier Heggland.

– Menn har vanskeligere for å svelge stoltheten sin. Og søke hjelp, mener «Tom».

Og setter samtidig ord på hva psykologen har betydd for ham. Hun som i perioder møtte ham minst én gang i uken. Og som tok i bruk både lørdager og søndager, når han hadde akutt behov for hjelp.

– Jeg åpnet meg først da jeg traff Silje. Hun forsto meg. Hørte på meg. Hun har en annen måte å snakke på. Silje er hovedgrunnen til at jeg sitter her i dag.

Kastet selvmordstankene på sjøen

«Tom» går fremdeles i terapi hos Silje. Men er i ferd med å trappe ned. Og skal til slutt avslutte. Det siste halve året har vært godt. Livet smiler igjen. Han har fått seg ny jobb. Kjærligheten blomstrer. Familielykke. Noe å leve for.

– Nå ser jeg for første gang lys i enden av tunnelen. Jeg har funnet meg en kjæreste. Og jeg gleder meg til å bli bestefar, sier han.

Samtidig må han hver eneste dag overbevise seg selv og omgivelsene om at han har tenkt å bli gammel. Noe av det aller viktigste var å finne fram våpenet han hadde gjemt vekk. Det har han kastet på sjøen.

– Jeg gjorde det som et ritual. Med et vitne til stede. Slik at barna mine skulle være sikre på at det er borte, avslutter «Tom».