Linda og sønnen som barn. NRK har fått bildet fra Linda.

Linda, og sønnen vi kaller Jonas, som barn. NRK har fått fotoet av Linda.

Foto: Privat

Med rett til å gå til grunne

I en kommunal omsorgsbolig har Lindas utviklingshemmede sønn blitt narkoman. Nå ser hun ham sakte, men sikkert gå til grunne. Hun mener kommunen burde grepet mer inn.

Det er mørk og kald kveld. Jæren er kledd i hvitt. Snøen ligger nesten urørt langs veien.

Så suser en sølvfarget Volvo forbi i høy fart.

Linda sitter bak rattet på bilen.

Hun er på jakt. En desperat jakt.

Sønnen hennes har nok en gang forsvunnet fra omsorgsboligen på Bryne. Vi kaller ham Jonas.

Sønnen er 26 år, men han er lettere psykisk utviklingshemmet. Mentalt er han et barn mellom 6 og 12 år.

Men problemene hans er voksne.

Helt siden landet stengte i mars 2020 har han vært i en nedadgående spiral mot avgrunnen.

Rusmidlene har blitt hardere. Miljøene han har oppsøkt har blitt røffere.

I det fjerne skimtes lysene fra Bryne. Linda kjører fra Undheim til Bryne. En strekning på en drøy mil. En relativt øde landevei.

Linda mener at kommunen har sviktet Jonas. Denne svikten har fått store konsekvenser, som vi skal utdype i denne saken. Også faren til Jonas har ønsket å få saken belyst, men det er moren som står frem med historien.

Det er noen spørsmål som vil dukke opp i denne historien. Skal psykisk utviklingshemmede ha et så stort ansvar selv, som Jonas har? Er kommunene bundet på hender og føtter når noen «velger» å gå til grunne?

I kveld, som mange andre kvelder det siste året, frykter Linda å finne Jonas død av overdose.

Linda

Linda på leting etter sønnen.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Da landet stengte

Jonas levde tidligere et ganske enkelt liv i en omsorgsbolig på Bryne.

Kommunen skulle følge ham opp, lage aktivitetsplaner, ta seg av medisinering og mer.

De hadde på mange måter omsorgen for Jonas.

Linda var vergen og hadde spesielt ansvar for økonomien til 26-åringen.

Han hadde flyttet hjemmefra etter en periode med utagering. Linda hadde ønsket å beskytte småsøsknene hans. Jonas hadde blitt for stor og sterk i voksen alder.

Derfor ble han flyttet til en kommunal omsorgsbolig.

Her gikk livet sin vante gang til mars 2020.

Da landet stengte.

Jonas fikk beskjed om at han ikke kunne jobbe på Europris lenger.

Bilturene han likte, ble også satt på vent.

Jonas ble isolert og alene.

Jonas begynte oftere å dra fra leiligheten og oppsøke rusmiljøet på Jæren. Dette var ikke første gangen Jonas hadde vært involvert i rusproblematikk, men nå forverret situasjonen seg kraftig.

I begynnelsen hadde Linda og familien tillit til kommunen. De håpte og trodde at kommunen skulle gjøre alt den kunne for at ting ikke skulle skli helt ut.

NRK har fått tilgang til et år med korrespondanse mellom spesielt Linda og forskjellige ansatte i Time kommune. I tillegg har vi gått gjennom flere hundre sider med andre dokumenter.

For dokumentasjon på det som har skjedd er det nok av.

Kommunens ansatte har observert. Registrert. Og dokumentert.

Men aldri virkelig grepet inn, mener Linda.

– Jeg hatt lyst på å gi opp mange ganger. Men jeg kan jo ikke gjøre det. Da gir jeg opp sønnen. Det er ikke bra, ikke bra ...

Tilbake i bilen på Jæren. Linda stopper ved noen kommunale boliger der hun vet det finnes en del rus.

– Kanskje jeg stiller bilen min opp utenfor der jeg tror han er. Da ser jeg ham kanskje. Da vet i alle fall jeg at han lever.

Men det kommer ingen livstegn fra sønnen. Linda kjører til leiligheten til Jonas. Til jernbanestasjonen på Bryne og flere andre småsteder.

Steder hun vet Jonas har oppsøkt. En gang traff hun på ham utenfor jernbanen.

– Han kom gående her. Jeg rullet ned vinduet og ropte på ham, men han kjente meg ikke igjen. Han var så ruset. Han var skikkelig skitten og uflidd.

Desperasjonen tiltar hos Linda. Etter hvert begynner hun å stoppe utenfor nesten tilfeldige hus. Det er ikke første gang Linda har lett etter sønnen. Hun håper det ikke blir den siste.

Hun kikker ned på telefonen. Som regel er kommunikasjonen med de ansatte fra kommunen slik:

På spørsmål om han er hjemme: Tommel opp betyr: hjemme. Tommel ned betyr: ikke hjemme.

Det er ingen nye tomler på mobilen til Linda.

Tommel opp eller tommel ned

Slik er kommunikasjonen mellom Linda og kommunens ansatte på omsorgsboligen.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Tilliten som forsvant

I begynnelsen av april 2020 begynte Linda å kjenne på en uro.

Jonas var borte og hadde ikke gitt lyd fra seg gjennom natta. Linda fikk ikke svar på smser hun sendte til personalet i omsorgsboligen. Etter hvert fikk hun svar fra lederen om at de skulle melde tilbake når Jonas kom hjem, noe han ikke hadde gjort.

Noen dager senere fikk Linda flere sinte tekstmeldinger fra sønnen. Han var rasende på personalet. Linda spurte da om noen andre kunne komme inn til Jonas. Det kunne de ikke. Det endte med at Jonas stakk av på fest og ruset seg igjen.

17. april, litt over en måned etter at landet stengte, ba Linda om ny vurdering av koronatiltakene. Jonas jobbet ikke, og han ville ikke kjøre tur med personalet så lenge han måtte sitte i baksetet. Kunne de ikke være litt fleksible?

Det kunne de ikke.

I dag mener Linda at disse situasjonene viser hvor lite som egentlig måtte til for å unngå at situasjonen eskalerte.

Men tilbake til 2020.

20. april fikk Linda beskjed om at Jonas kunne begynne å jobbe litt igjen. To-tre ganger hver uke i to timer hver gang.

Men nå gikk det nedover.

Jonas ble testet for rus 11. mai. Utslag på cannabis og amfetamin.

Ny test 15. mai. Utslag på diverse medikamenter og benzodiazepiner.

Linda skrev til lederen ved omsorgsboligen at dette var trist. Kunne de ikke sende Jonas på avrusning et annet sted i landet?

Det skjedde ikke, og sommeren stod for tur.

Linda med Jonas som barn.

Slik var somrene da Jonas var liten. Nå er hverdagen en annen for Jonas og Linda. NRK har fått dette private bildet av Linda.

Foto: Privat

Fortvilelsen

Ut av loggene fra omsorgsboligen kan man lese hva som skjedde.

Jonas snakket ofte om rus med personalet på omsorgsboligen. Han fortalte at han «speedet». Røykte hasj, og mer.

Han fortalte at han kjente at han ikke klarte seg uten lenger.

Han fortalte at han egentlig ikke hadde lyst på rus, i alle fall ikke når han var hjemme. Men når han var med «de andre», så fikk han lyst på det.

24. juni 2020 mottok personalet muntlige bekymringsmeldinger fra rusmiljøet på Bryne. De fortalte at Jonas ruste seg på cannabis og amfetamin. Han stjal og var i et tungt miljø, og ble utnyttet av kriminelle.

Flere ganger fortalte Jonas rett ut til personalet at han hadde tenkt seg ut for å ruse seg. Personalet forklarte i loggen at de prøvde å tilby andre aktiviteter for å distrahere Jonas. De fikk disponere bilen til Linda, kun for å tilby Jonas noe som kunne holde ham borte fra rusmiljøet.

En gang ba han dem å kjøre til Lye, noen kilometer fra Bryne, med ham så han kunne bade. Det endte med at han lurte personalet til å ta ut penger og stakk av med dem.

I løpet sommeren var Jonas synlig ruset flere ganger. Han utagerte, stengte personalet ute av leiligheten og forsvant for flere dager om gangen. Han blokkerte Linda og de andre familiemedlemmene på telefonen. Han ville ikke snakke med dem når han ruset seg.

Det eneste personalet kunne gjøre var å observere og notere og gi frivillige tilbud om distraksjoner.

Små seiere ble beskrevet i loggen. En kveld lyktes personalet i å holde Jonas hjemme. De spilte brettspill, lage mat og lo mye. «Det var godt å ha gamle Jonas tilbake».

Men det varte ikke.

Etterhvert fortalte Jonas om venner som døde på grunn av overdose. Om stjeling for å gjøre opp for seg. Om abstinenser som bare ble verre.

Jonas fortalte om hallusinasjoner. Han så folk som ikke var i rommet. Han fryktet personer som stod utenfor døra hans. Personer som ikke fantes.

Utover sommeren og høsten kom Jonas i en mørkere og mørkere sinnsstemning.

Han fortalte flere ganger at han ikke ville leve lenger. Han ville ikke være en løpegutt for kriminelle. Han ville ikke stjele. Han ville ikke ruse seg mer.

Men han kom ikke ut av det.

Det er vel dette livet han har nå, fastslo han ved flere anledninger.

Det ble etter hvert klart at alle var fortvilte. Linda og familien. Kommunens ansatte. Og Jonas selv.

Hvorfor kunne ingen hjelpe Jonas?

Linda i bilen.

Linda venter på Jonas utenfor noen kommunale boliger i Time kommune.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Samtykkekompetanse

Grunnen til at Jonas har fått gå til grunne med kommunen som tilskuere, er at han er samtykkekompetent.

Han har altså rett til å bestemme over sin egen helse. Dette til tross for at han er psykisk utviklingshemmet.

Gjennom sommeren hadde pågangen fra Linda vært så stor at kommunen bestemte seg for gjøre noe med situasjonen.

Men ikke det Linda håpte.

Linda fikk beskjed om at fra nå av måtte hun ringe for å få informasjon. Tekstmeldinger kunne bare brukes til å gi korte og konkrete praktiske beskjeder. Kommunen viste til GDPR og den økende kommunikasjonen i sommer. Personalet kunne ikke bruke så mye tid på å forsvare seg hver eneste gang.

Dette skjedde i september etter at Linda blant annet 24. august hadde spurt om kommunen hadde noen konkrete tiltak på gang for å få Jonas ut av rusmisbruket.

Hun reagerte med sinne da hun da fikk vite at hun måtte ringe for å få informasjon. Hun ville ha skriftlige svar, og ikke bare på ja- og nei-spørsmål.

I løpet av høsten kom det frem at kommuneoverlegen i Time var koblet på. Kommunen ville ha en ny vurdering om Jonas virkelig var samtykkekompetent. De mente han ikke kunne være samtykkekompetent på alle områder.

Det var fastlegen til Jonas som skulle ta denne vurderingen.

Men ukene gikk.

September ble oktober. Oktober ble november.

I oktober purret Linda på kommunen og spurte om samtykkekompetansen. Lederen for omsorgsforetaket i Time kommune svarte at dette skulle bli gjort.

Tidlig i november opplyste den samme lederen at kommuneoverlegen hadde kommet frem til at de ikke kunne gripe inn med tvang og for eksempel tvangsinnlegge Jonas før frivillige tiltak var prøvd.

Nå hadde det gått over et halvt år siden Jonas virkelig havnet på kjøret.

Jobben på Europris hadde han nå mistet frem til han ble rusfri. Dette tok Jonas tungt.

I november mottok kommunen også bekymringsmeldinger fra faren til Jonas og naboen til Linda. Faren og moren til Jonas er skilt.

De spurte om omsorgen kommunen ga Jonas, var god nok.

Han var nå blitt observert flere ganger av kjente forskjellige steder på Jæren. Han hadde vært skitten, ruset og uflidd.

Kommunen svarte at de ikke kjente seg igjen i uttalelsene om manglende omsorg fra kommunen.

De var imidlertid heller ikke fornøyd med situasjonen til Jonas. Men de opplyste at fastlegen hadde fastslått at Jonas fortsatt var samtykkekompetent. Dette viste seg senere å være feil. Fastlegen hadde ikke vurdert Jonas på nytt, selv om kommunen skrev det til Linda. Dette fikk ikke Linda vite før senere.

I ren fortvilelse sa Linda opp avtalen med kommunen om at hun skulle være Jonas' økonomiske verge. Hun håpte at ting endret seg hvis kommunen fikk det fulle og hele ansvaret.

Det førte imidlertid til at flere dører ble lukket. Fra nå av hadde ikke Linda tilgang til loggen til kommunen lenger.

November ble desember. 2020 ble 2021.

Jonas falt dypere og dypere inn i mørket.

Etter hvert kom det bekymringsmeldinger fra politiet også. De beskrev Jonas som en liten gutt som ble utnyttet av kriminelle.

Jonas som barn. Han fikk diagnosen som lettere psykisk utviklingshemmet som barn.

Jonas som barn. Han fikk da diagnose som lettere psykisk utviklingshemmet.

Foto: Linda

Behandlingen

Først i januar 2021 fikk Linda vite at Jonas var i et behandlingsløp for avrusning og at kommunen hadde kontakt med spesialisthelsetjenesten. Men situasjonen ble ikke bedre.

Linda, faren til Jonas, og Lindas nabo sendte nye bekymringsmeldinger etter observasjoner av Jonas.

Kommuneoverlegen svarte nå at de måtte tenke nytt når de så at behandlingen ikke fungerte.

Men han opplyste også at kommunen ikke ville vinne frem med tvang i Fylkesnemnda før frivillige tiltak var prøvd skikkelig. Han sa imidlertid også at det var ikke samtykkekompetansen som betydde noe nå. Det var lovverket rundt bruk av tvang.

Men Linda var ikke beroliget. Trodde de virkelig at Jonas ville slutte uten tvungen avrusning?

Og nå kommer vi til bilturen NRK er med på.

Det er februar 2021. Nesten et år er gått.

– Jeg frykter, og den frykten tror jeg er reell, at han skal dø.

Hun sender tekstmelding til personalet i omsorgsboligen. Hun venter på svaret. Tommel opp eller tommel ned.

Etter en lengre tur der Linda har lett i flere timer, får hun endelig tommelen som peker opp. Hun kan kjøre hjem. Denne gangen.

I mars får Linda beskjeden hun har ventet på. Jonas skal legges inn på frivillig avrusning på Sørlandet. Så skal han til Crux behandlingssenter i Stavanger.

Linda ber om at han kan bli på F16 rehabiliteringssenter i Farsund, istedenfor å komme tilbake til Stavanger der han har kontakter i rusmiljøet.

Kommunen vil vurdere dette, men svarer at han uansett må legges inn på Rogaland A-senter i Stavanger frem til han kan komme inn på F16.

Jonas kommer inn på A-senteret. Her får han med flere flasker cola, mat og annet. Men på grunn av koronasituasjonen blir han oppfordret til å ikke forlate rommet.

Jonas sender meldinger til Linda og forteller at han allerede første dagen føler seg isolert og ensom.

Linda besøker ham dagen etter med godsaker og en iPad for at Jonas skal ha noe å gjøre på.

Dagen etter forsvinner Jonas i flere timer. Så blir han funnet og kjørt tilbake. Han har ikke ruset seg denne gangen og får komme tilbake på A-senteret.

Men noen dager senere går han bare ut og kommer ikke tilbake. Alle videre planer blir lagt på is.

Det er ingen som kan stoppe ham.

Linda på jakt etter sønnen

Linda på leting etter sønnen.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Retten til selvbestemmelse

Virksomhetsleder for Psykisk helse og arbeid i Time kommune, Bjarte Sælevik, tar imot NRK på rådhuset på Bryne.

Kommunen har etter det mislykkede forsøket på å få Jonas innlagt på Rogaland A-senter, også prøvd å få ham lagt inn på F16 på Sørlandet. Linda ble forespeilet at hun kunne være med, men etter hvert ble det klart at hun ikke ville få dekket opphold på flere dager på Sørlandet. Det mente hun var nødvendig for at dette skulle gå bra.

Jonas ble derfor kjørt til F16 sammen med personalet. Der ville han imidlertid ikke være alene, så han kom tilbake igjen.

– Det er trist å høre sånne historier. Time kommune vil til enhver tid gjøre det vi mener er best faglig og menneskelig i forhold til oppfølging av den enkelte, sier Sælevik.

Men samtidig mener han at bruk av tvang ikke er en enkel utvei for kommunen.

– Bruk av tvang er en stor inngripen i et menneskes liv og er derfor strengt regulert i lovverket. I de tilfellene der tvang kan være et virkemiddel, må alltid frivillige tiltak prøves først. I slike saker er vi i fortløpende dialog med fastlege, kommuneoverlege, psykisk helsevern og Statsforvalteren. Det er ikke vanskelig å forstå de pårørende som må se på dette fra sidelinjen og føler de er maktesløse.

Sælevik viser til flere forhold som være til stede ved bruk av tvang (se faktaboks) og at kommunen er blitt bistått av bistandsteamet i Helse Stavanger. Uansett er også tvangstiltak midlertidige og har maksimal varighet på tre måneder.

– Det overordna prinsippet for all rusbehandling er frivillighet. For å lykkes med rusbehandling er det avgjørende at den rusavhengige er motivert for behandlingen. I vårt arbeid er vi opptatt av å skape tillit og gode relasjoner til de som får behandling, og vi ser at behandling basert på frivillighet gir best resultater.

Når det gjelder kommunikasjonen med Linda, sier Sælevik følgende.

– Vi ønsker å ha faste samarbeidsmøter med pårørende. Dette ønsker ikke pårørende å benytte seg av i dette tilfellet. I dette tilfellet ønsker pårørende å få informasjon flere ganger i døgnet om bruker er hjemme. Vi har avtalt at vi svarer med tommel opp når vedkommende er hjemme.

Sælevik er også uenig i at kommunen ikke har gjort nok. Han mener de har gjort mer enn å observere og dokumentere.

Våren 2020 sendte kommunen en henvisning om rusbehandling. Det er spesialisthelsetjenesten som behandler slike henvisninger. Etter dialog mellom Jonas, kommunen og spesialisthelsetjenesten ble et løp for behandling fastsatt høsten 2020.

Kommunen mener også at det over flere år er gjort et omfattende arbeid med fritidstilbud, behandlingstilbud og miljøtiltak. På grunn av smittevernet ble aktivitetstilbudet justert, men det mener kommunen har vært hverdagen for alle kommuner det siste året. De har forsøkt å gi et tilpasset tilbud.

Bjarte Sælevik fra Time kommune

Bjarte Sælevik fra Time kommune.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Uansett.

Nå har rusen og kriminaliteten tatt over mer og mer av livet til Jonas.

I Rogaland har psykisk utviklingshemmede vært involvert i flere grove saker de siste årene. Da Jonny Risvik ble torturert til døde i omsorgsboligen sin, ble det avdekket flere lovbrudd fra Stavanger kommune, ifølge Aftenbladet.

Den ene av de dømte etter drapet på Regestranden er også psykisk utviklingshemmet.

Det har også vært saker med motsatt problemstilling, blant annet sakene til VG om brødrene i Tolga.

Men er det slik at kommunen er maktesløse ovenfor disse menneskene? Som er voksne i kropp, men barn i hodet. Og hva tenker Jonas om dette selv? Men før vi kommer inn på Jonas' egne meninger, har vi snakket med eksperter.

Ekspertene er uenige med kommunen. De mener situasjonen kunne vært unngått.

– Lovbrudd på lovbrudd

Jens Petter Gitlesen har i mange år vært leder for NFU, Norsk forening for utviklingshemmede. Han reagerer sterkt på historien til Linda, og maler et dystert bilde av systemet.

– I normale tider viser tilsyn at det er lovbrudd i 70–90 prosent av tilfellene, og slik har det vært i hele dette århundret.

Gitlesen mener at koronainnstramningene har gjort situasjonen enda verre og prekær.

– Nå kommer det masse ekstra regler å ta hensyn til, så situasjonen er veldig mye verre. Samtidig forsvinner kontrollen med systemet, folk fratas sine rettigheter hver dag og på alle felt.

Jens Petter Gitlesen

Jens Petter Gitlesen reagerer sterkt på Lindas historie.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Karl Elling Ellingsen er professor og leder i Naku, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming.

Han mener at Jonas' rett til selvbestemmelse må veies opp mot andre rettigheter.

– Retten til selvbestemmelse er sterk, men ikke den eneste retten personen har. Retten til helsehjelp, til faglig forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp gjelder også.

Ellingsen viser videre til Helsetilsynets rapport fra 2017 som heter «Det gjelder livet».

Rapporten er en oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming utarbeidet av fylkesmennene.

Konklusjonen i rapporten er at 45 av 57 sjekkede kommuner ikke ga god nok hjelp til utviklingshemmede.

Til dels var det snakk om alvorlig svikt og lovbrudd i disse 45 kommunene. Time var ikke blant dem som ble sjekket.

Men Ellingsen er klar på at kommunen har klart ansvar i Jonas' sak.

– Det er mange måter å tolke selvbestemmelsesretten på. I tillegg er det viktig å se denne retten i sammenheng med andre forhold og bestemmelser. Det kan ende tragisk om en unnlater å vurdere slike faktorer, og kun forholder seg til det personen sier han vil, sier han.

Og Ellingsen spør om det egentlig er Jonas som bestemmer? Både Gitlesen og Ellingsen er klare på at utviklingshemmede kan være et «lett bytte» for kriminelle. Han mener også politiet kan ha større ansvar.

– Selvdestruktive handlinger er ofte uttrykk for fortvilelse og et rop om hjelp.

Karl Elling Ellingsen

Karl Elling Ellingsen er leder for Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (Naku).

Foto: NRK

Feil lovanvendelse eller lovtolkning kan få alvorlige konsekvenser for dem det gjelder, mener Ellingsen.

Han er kjent med flere tilfeller der personer er drevet inn i prostitusjon, kriminelle handlinger, rus og selvutslettelse. Ellingsen mener årsaken til at dette skjer er at de er utstøtt av samfunnet, og utsatt for press og mobbing.

Dette kunne vært unngått i denne saken hvis kommunen, basert på faglige vurderinger, hadde satt inn for eksempel flere miljøtiltak eller fritidstilbud som kunne hjulpet Jonas.

– Jeg forstår mor og hennes fortvilelse når hun vil bruke tvang, men problemet er fravær av tiltak. Løsningen er å finne aktiviteter Jonas liker, sette inn personer han har tillit og få inn politiet slik at han trygges i forhold til de truslene han eventuelt opplever.

Det blir sånn sett for snevert og i verste fall en avsporing å kun drøfte retten til selvbestemmelse, mener han.

Ellingsen viser også til levekårsstudier gjennomført av NTNU i forbindelse med gjennomføringen av HVPU-reformen fra 1991 og utviklingen av de kommunale tjenestene i de 30 årene som har gått siden da. Med reformen fulgte det mål.

– Levekårsstudiene viser at målene ved HVPU-reformen ikke er nådd. På enkelte områder går det feil vei, sier Ellingsen.

Jonas med hunden til mor.

Jonas med hunden til mor.

Foto: Linda

Krever inngripen

Mai 2021.

Det har gått to måneder siden Jonas gikk ut av A-senteret og tilbake til rusen. Kommunen vil fortsatt ikke bruke tvang.

For Jonas virker hverdagen å bli tøffere og tøffere. Nylig la han ut flere av sine egne eiendeler og en stjålet elsparkesykkel til salgs på nettet.

Linda har sendt flere bekymringsmeldinger fra mars frem til i dag.

Nylig sendte hun en e-post til kommunen som kan oppsummeres med disse setningene:

«Glem samarbeidsmøter! Glem drøfting av rutiner! REDD MIN SØNN FØR HAN DØR!»

– Da han var liten og fikk diagnosen, da han var tolv år, så sa hun som undersøkte ham at de som har denne diagnosen, ender opp som narkomane. Det skulle ikke skje min sønn, sier Linda.

Hun har ikke flere innspill igjen til kommunen, bare krav.

Krav om at de skal få innlagt Jonas før sommeren. Krav om at han skal få hjelp til å komme seg ut av rusen. Krav om at dette skjer med tvang om nødvendig.

Derfor orker hun ikke flere møter med kommunen. Hun mener møtene har feil fokus.

Linda kommer til NRK og har med seg en som kan bekrefte det hun sier.

Jonas.

– Jeg vil ikke bo i omsorgsboligen lenger. Jeg vil til Sørlandet eller Bergen for å få avrusning, sier han.

Jonas åpner også opp for å bli lagt inn på Rogaland A-senter igjen, selv om det ikke gikk så bra forrige gang.

– Jeg satt mye alene der. Det var skummelt. Men hadde jeg kommet inn igjen, så tror jeg det hadde gått bedre. Det er alltid lettere andre gang enn første gang. Det tror jeg i alle fall.

Samtidig er Jonas åpen om at det vanskelig uten rus. Han kjenner på abstinenser. Mer enn før, sier han. Han skjelver på hendene mens han snakker med NRK. Det er vanskelig å sitte i ro over lengre tid.

– Må du gjøre ting for rusmiljøet? Ting du egentlig ikke vil?

– Ja ... av og til ...

Jonas synes det er ubehagelig å snakke om rusen.

Han snakker mer om reglene på omsorgsboligen som han mener har gjort livet hans vanskeligere. Han mener kjedsomheten er vanskelig å takle. Aller mest drømmer han om å få seg en jobb igjen. Helst i gartneretaten i Stavanger eller Sandnes kommune. Det hadde vært fint. Han savner livet som det var før pandemien.

– Tror du innleggelse med tvang hadde vært best for deg?

– Kanskje, kanskje ikke ... det er vanskelig å svare på.

Jonas er usikker. Dette er avgjørelser som han ikke selv vil ta.

Men han er sikker på at han vil ut av rusen og han er klar på at han mener kommunen ikke har hjulpet ham nok.

– Jeg kan ikke ha livet i rusmiljøet. Da roter jeg vekk hele livet, på en måte.

Jonas i leiligheten

Jonas i omsorgsboligen.

Foto: Linda

Jonas, som egentlig ikke heter Jonas, har gitt NRK tillatelse til å skrive om hans sak og opphevet taushetsplikten overfor kommunen. NRK har likevel valgt å holde ham anonym.