Lidenskapen til Ernst (55) dør aldri

Halvannen time før Oilers' spilte sin første finalekamp på tirsdag, møtte Ernst Falch opp i DnB Arena.

– Jeg møter alltid opp tidlig, sier Falch, eller "Sjefen" som han også blir kalt.

– Det er litt vanskelig å si Ernst for de yngste barna, og siden de allerede forbinder rektorer, barnehagebestyrere og politi som sjefer, ble det slik for meg også, sier Ernst Falch.

Han har vært aktiv i det lokale ishockeymiljøet og drevet med hockeyskole i 40 år.

– Jeg var ikke så voldsomt god selv i ishockey, så da hadde jeg heller lyst til å hjelpe de som var yngre, forteller han.

Ernst fikk ansvaret for nybegynnerne, men når de vokste og ble litt bedre ble de plassert på de mer etablerte lagene.

Etter dette har Ernst holdt seg til de yngste og minst erfarne hockeyspillerne.

– Nå har jeg ansvaret for skøyte- og ishockeyskolen, og med det 505 barn. Jeg prøver å sørge for at alle trives, for det skal være lek, gøy og kjekt, sier han.

– Han er en figur man husker fra Siddishallen som bar hockeyskolen fram, sier Oilers-spiller Mathias Trettenes. Han og lagkamerat Henrik Medhus var begge innom Falch da de begynte med hockey.

Medhus har sett Falch i aksjon også nå i senere tider.

– Det er alfa omega å ha en sånn fyr rundt seg, sier han om Falchs engasjement ovenfor barna som får oppleve ham som instruktør.

Ernst finner like mye glede i klubben, som klubben gjør i han. Dersom han har en dårlig dag er det ingen tvil om hva som kan gjøre den bedre.

– Barna på ishockeyskolen er som bensin for meg. De er så fornøyde og glade, og det gir meg så mye tilbake å se de glade, sier han.

Hvite skøyter med pels

Hockey-eventyret til Falch begynte da han var 12 år gammel.

– Fotballsesongen var over og man lurte på hva i all verden man skulle finne på nå da, sier Falch.

Broren hans drev med hockey, og han bestemte seg for å gi det et forsøk.

– Jeg husker de første skøytene mine som jeg arvet av søsteren min. De var hvite med en liten pelskant, og slike kunne jo ikke jeg ha. Derfor malte far dem svarte, sier Falch.

Han prøvde seg også på lengdeløpsskøyter.

– De gikk det ikke an å skøyte på. Jeg føyk rett i veggen og satt fast, sier han.

Likevel falt han pladask for idretten.

– Hockey er gøy fordi det er så mye fart i sporten, i tillegg til at det er en lagidrett. Dersom du hadde slått deg selv på navnet på drakten etter målscoring eller kamp, hadde du kanskje fått deg en på trynet, for å si det rett ut. Det er laget som er det viktigste, forteller han.

Selv påstår Ernst at han aldri var god i hockey.

– Men, jeg synes det er veldig kjekt når andre lykkes, sier han.

Hans yngste sønn spilte nylig NM i hockey, og er tatt ut til Isbjørnprosjektet. Det synes Ernst er stor stas.

– Det er et prosjekt med de som Ishockeyforbundet mener er morgendagens kvinner og menn. De er tatt ut på grunn av deres hockeykunnskaper, holdninger, og fordi det bor noe i disse guttene og jentene. De som er plukket ut er de Ishovkeyforbundet mener er fremtiden innen norsk hockey.

Ernst forteller at ishockey mest sannsynlig er den idretten med mest overtro.

– Da jeg var med sønnen min i NM i Trondheim sto jeg i den ene svingen den ene perioden, og så måtte jeg bytte side. I tillegg passet jeg på at et par andre sto der de sto, og så gjorde vi det slik hele veien.Det kan hende det nyttet, for laget til sønnen min var rangert som nummer åtte før mesterskapet, men endte opp i finalen, sier han.

Han forteller videre at det er fast plasser i garderobene, og spillerne tar på seg utstyr i «riktig» rekkefølge.

– Går det surr i det, blir det tap. Så, alt må klaffe, sier han.

Hundepasser

Tommy Kristiansen, som også spiller for Oilers, flyttet til Stavanger for tre år siden. Han kjente ikke mange i byen, men ble fort kjent med Ernst

– Jeg hadde med meg hunden min, og jeg trengte noen som kunne passe på den når jeg hadde kamper og sånn, og da tilbød Ernst og konen hans seg. Og, etter det har vi fått et ganske bra forhold, sier Kristinansen.

Han er enig med lagkameratene sine i at Ernst er en engasjert fyr.

– Han hjelper alle som trenger hjelp, og han stiller veldig mye opp for klubben. Han gjør en utrolig viktig jobb for hockyen her i Stavanger, fortsetter han.

Årets Ildsjel

I 2007 ble engasjementet belønnet med Idrettsgallaens gjeve pris, «Årets ildsjel».

– Da kom tårene, og det var veldig rørende. Det er som regel en liten klubb som pleier å få denne, men dette var første gangen hockey fikk den, sier han.

Og siden da har han bare fortsatt å engasjere seg. Han reiser aktivt rundt sammen med Norges Ishockeyforbund for å rekruttere flere. I januar var han i Kongsvinger og fikk hele 300 barnehagebarn opp å stå på isen.

– Alle vil begynne etter å ha prøvd, sier Falch.

Til vanlig jobber Ernst med barn og unge med spesielle behov, og trives veldig godt med det. Han sluttet i jobben sin som mediegrafiker i Stavanger aftenblad for to år siden, og bestemte seg heller for å gjøre karriere ut av det han liker best; å hjelpe.

Ernst bidro til å starte Superlaget i Stavanger. Her får barn og unge med spesielle behov boltre seg på isen og spille hockey de og. Det ble startet opp for fire år siden, og Ernst er sikker på at klubbens holdninger og tankegang passer godt for de som trenger litt ekstra hjelp.

– Det er en veldig interessant jobb, sier han.

Ildsjelen anslår at han av og til kan bruke hele fem timer av kvelden sin på klubben i hans hjerte.

– I tillegg til å ha ansvaret for rekrutteringen med Norges Ishockeyforbund, så tar jeg ofte noen telefoner for klubben, hjelper de som trenger det, og er trener for de minste tre ganger i uken, sier han.

Han påpeker at hockey er en idrett som krever mye tid, både før og etter trening også.

Til tross for at det tar mye tid, er sjefen selv fast bestemt på at han skal holde på lenge med ishockyen.

– Helt til jeg ikke finnes mer!