Krigen i salaten din

Hver eneste dag utspiller det seg en krig i norske drivhus. Milliarder av soldater sendes i nærkamp for at du skal kunne spise urter, salat, agurker og tomater fri for kjemikalier.

– Jeg bryr meg, men ikke om bladlusa, sier Grete Horpestad.

Kryddergarden i Klepp

Kryddergarden på Horpestad i Klepp kommune i Rogaland.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

Alt grønt i hennes og mannens drivhus er i livsfare fra det øyeblikket den første, grønne fliken av et liv bryter gjennom jorda og bades i lyset fra jærhimmelen eller de kraftige lampene i pleksiglasstaket. Timian, basilikum eller små, lysegrønne salatspirer såres dødelig av store horder med småkryp. Derfor har gartneren erklært krig. Og hver uke sender hun menige soldater til frontlinjene.

Skydekket henger over jærlandskapet, kjent for sitt gode jordsmonn, lange sandstrender og surfeforhold i toppklasse. Mens regnbygene pumper vannet fra himmelen jevnlig og mykt over våningshus, driftsbygninger, landeveier, rekker av rundballer og jorder som fortsatt er grønne, skjer en ny troppeforflytning til det tropiske klimaet noen få kilometer innenfor Orrestranda.

En budbil er på vei.

De siste kilometerne på reisa fra flyplassen har bilen kjørt på smale veier mellom steingarder som har eksistert i generasjoner. Inni er en eske med halvannen million levende vesener i rør med lokk, små plastflasker og -bokser.

Biologisk skadedyrsbekjempelse på Kryddergarden i Klepp

FERSKVARE: Alle nyttedyr må brukes innen to dager. De flys inn til Norge, og reiser med budbil til gartneriet.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

Det er torsdag, og klokka er halv to. Nesten alle torsdager hele året gjennom kommer budbilen med esken til gården i Orrevegen på Horpestad. Like utenfor det første ev ei lang rekke drivhus som ligger vegg i vegg med hverandre, stopper budbilen. Forsiktig løftes esken ut, bæres over grusen, inn døra og settes på benken under taket som er bygd for å slippe inn mest mulig av jærlyset som har inspirert både malere og forfattere.

Ute pisker vinden regndråpene mot pleksiglassvegger og -tak i ni grader pluss. Inne er det 20 behagelige der Grete Horpestad tar lokket av en boks som ligner papprøret du kanskje har spist salt snacks fra. Inni er noe som ser ut som sagflis – og 2500 kropper med seks bein og vinger. De er knapt utvokst, så unge at de kalles nymfer, og heter alle det samme: Orius majusculus. Tege.

Biologisk skadedyrsbekjempelse på Kryddergarden i Klepp

ROVDYR: Orius majusculus, rovtege, spiser trips eller bladlus. Den biter hull i lusekroppen, suger ut innvollene og etterlater seg et brunt, tomt skall.

Foto: Eirik Gjesdal / NRK

De er soldater som skal settes inn i en krig som aldri tar slutt, en invasjon som fortsetter, like sikkert som at bølgene slår innover jærstrendene, så lenge det er spirer i veksthuset. Motstanderen er nesten usynlig, men nådeløs, og kan etterlate seg en slagmark av gammeltestamentlige proporsjoner hvis den får ture fram på sitt invasjonstokt. Alt grønt som står i veien, ødelegges.

Fienden heter bladlus, midd og trips. Krypa er kanskje tre, kanskje mindre enn én millimeter store, og finnes overalt. I jorda i de mange tusen pottene, under millioner av blader, på titusenvis av stilker. For at ekteparet skal kunne sende sine 40.000 månedlige krydderpotter ut til pizzaer, salater og høye smørbrød på Vestlandet og i Agder må de stoppe dem. Og det må være effektivt.

Så derfor går Grete Horpestad til motangrep. Hver uke sender hun inn millionhæren for å stoppe fienden. Bakkeinvasjon og luftangrep.

Grete Horpestad

SMÅTT: Grete Horpestad drysser ørsmå dyr over ørsmå spirer av selleripersille.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

Forsiktig drysser hun soldatene, de unge, nymfene, tegene, i små potter med spirer bare en kjenner kan se at er selleripersille. Idet hæren treffer bakken etter luftdroppet fra «krydderbøssa» i hendene til Horpestad, går soldatene til angrep. Tegen er et rovdyr, men dreper ikke umiddelbart. Skadene den påfører lusa i de små pottene på gartnerens benker under drivhuslampene, er likevel fatale. Tegen biter hull i lusekroppen, suger ut innvollene og etterlater seg en dødsdømt motstander. Et slag er vunnet. Ett av de mange som skal foregå i veksthuset de neste dagene.

På fagspråket kalles krigen biologisk bekjempelse av skadedyr. Det har vært vanlig siden 80-tallet, og nær sagt alle krydderprodusenter i Norge driver denne formen for «sprøyting». Svært mange agurk- og tomatprodusenter også. I en undersøkelse som kom i 2016 fant Statistisk sentralbyrå ut at så mange som 90 prosent av landets drivhusbønder med matproduksjon hadde brukt insekter en eller annen gang i løpet av året før. Alternativet er sprøyting med kjemikalier. Det hadde bare en tredel av de spurte i undersøkelsen brukt.

– Vi kunne ingen ting om det før, forteller Horpestad, som begynte med krydderplanter i 2001.

Like lenge har hun kun drevet med den biologiske krigføringa. Norske drivhusgartnere kan bruke én eller flere av de 22 ulike nytteorganismene som er godkjente i Norge. De fleste finnes allerede i norsk natur, mens noen anses som så eksotiske at de uansett ikke kunne fått fotfeste i norske værforhold.

Horpestad bruker stort sett sju forskjellige.

– Vi har prøvd og feila på typer og mengder. Plutselig kommer et angrep med noe, og da må vi sette inn mer.

Biologisk skadedyrsbekjempelse på Kryddergarden i Klepp

FIENDE PÅ BOKS. Blant nytteinsektene som leveres til drivhuset i Klepp, er også denne planten – full av Rhopalosiphum padi, en type bladlus. Denne bladlusa er ikke skadelig for de fleste vekstene i drivhuset, og fungerer dermed som mat for nye snylteveps.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK
Biologisk skadedyrsbekjempelse på Kryddergarden i Klepp

MATFAT: Planten deles opp og plantes ut i større potter. Så drysser Grete Horpestad over snylteveps.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK
Grete Horpestad

PARASITT: Snyltevepsen bruker bladlusa som vertskropper for sine egne egg. På denne måten kan snyltevepsen formere seg, og bli til flere snylteveps som ødelegger nye bladlus.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

– Dette er biologisk krigføring, sier Annichen Smith Eriksen i Norsk Landbruksrådgiving Viken.

Hun har jobba som rådgiver for veksthusbønder i over 30 år. Da var det stort sett bare spiselige drivhusvekster som fikk hjelp av insekter for å holde skadedyra borte. I dag går også flere og flere blomsterprodusenter over til biologisk skadedyrbekjempelse.

I Europa er situasjonen ganske lik, ifølge Eriksen. Drivhusgrønnsaker dyrkes for det meste fram uten sprøyting, eller bruk av plantevernmidler, som det heter på fagspråket. På sett og vis er vi heldige her i Norge. I våre ferieland er temperaturene derimot høyere, og insekter trives bedre, utvikler seg raskere og blir flere på kortere tid. Mange flere.

Biologisk skadedyrsbekjempelse på Kryddergarden i Klepp

MØYSOMMELIG ARBEID: En gang i uka setter Grete Horpestad og de ansatte på Kryddergarden i Klepp ut flere typer insekter drivhusa på Horpestad. Arbeidet tar flere timer. Og uka etter må de gjøre det samme på ny. Da har insektene blitt frakta ut med plantene de satt på, eller dødd.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

Men noen ganger må man bare, også her til lands, forklarer rådgiveren. Et skadedyrangrep kan komme brått og tallrikt, og skal en redde avlinga da, kan kjemien være det mest effektive. Mattilsynets undersøkelser viser også at Horpestads nullvisjon på sprøytemiddelfronten ikke er like standhaftig hos alle kollegene. I 2016 fant Mattilsynet rester av plantevernmidler som var over grenseverdiene (men likevel ikke helsefarlig) i 16 norske veksthusplanter, stort sett urter. Den stikkprøvebaserte kontrollen tar for seg både norsk og utenlandsprodusert mat, og land i Asia og Sør-Amerika topper statistikken.

I løpet av ett år sender Grete Horpestad ut mellom 50 og 100 millioner insekter i det over fem mål store krydderdrivhuset i Klepp. Tar du med insektene som brukes i tomatproduksjonen deres, er tallet enda høyere. Hun fører en krig som aldri tar slutt. En krig med nye soldater hver uke.

– Det er bare slik syklusen er. De lever, gjør det de skal, og så … Ferdig!, sier Grete Horpestad.

Salat og fluepapir på Kryddergarden i Klepp

FLUEPAPIR: Over hele drivhuset står fellene som ser ut som en helt tradisjonell måte å uskadeliggjøre insekter på. Papiret med lim er imidlertid satt opp for at de til enhver tid skal kunne sjekke bestanden av skadelige insekter.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

– Jeg liker ikke tanken på sprøytemidler. Jeg liker ikke det kjemiske. Min filosofi er at naturen er det beste. Dessuten er folk veldig bevisste i dag. De vil ha sunn og rein mat. Vi som produserer mat, har litt ansvar for det, synes hun.

– Insektene holder plantene mine levende og friske. Alt har sin misjon, sier hun.

Et par dager etter luftdroppet fra krydderbøssa ligger et brunt, tomt skall igjen i potta med selleripersille. Restene etter slaget kan for et trent øye sees i pottene ved siden av. På bordet ved siden av foregår et annet slag. I veksthuset vegg i vegg en annen krig.

Krigerne er født i Danmark, eller andre steder i Europa, og har navn som Neoseiulus cucumeris, Aphidoletes aphidimyza og Phytoseiulus persimilis. De er rovmidd, snylteveps, gallmygg og gulløye.

Spirer på Kryddergarden i Klepp

5,5 MÅL: Kryddergarden produserer de fleste krydderurter, salat, og om sommeren er det også blomster i drivhusa. I tillegg leverer de spirer, som på bildet, til restauranter. Om lag 40.000 potter går ut av gartneriet hver måned, og urtene selges på Vestlandet og i Agder.

Foto: Mari Rollag Evensen / NRK

Soldatene er ferskvare, og må settes inn i krigen innen to dager. Derfor flys troppene inn til den samme lufthavna som en gang var strategisk for Adolf Hitler. De har så spesialiserte livsambisjoner at de håndplukkes til oppgavene i hvert drivhus. I hver potte. Drepe. Spise.

En annen forsvarsgrein, en type rovmidd, har oppdraget som bryter alle krigskonvensjoner: Kun de yngste hos fienden, barna, skal utslettes. Tross det vakre navnet er gulløyelarvenes fremste våpen en munn som består av klør. Med presisjon perforeres motstanderens kropp, innholdet suges ut, den angrepne skrumper inn – og dør.

Rovinsektene som Grete Horpestad sender inn i drivhuset hver uke, har ett oppdrag: Spise. Og så dør de. Eller rømmer ut av en luftekanal i drivhuset, for så å dø i det jærske høstlandskapet utenfor. Andre blir med planten ut i til grossisten, ut i butikken og til slutt hjem på kjøkkenbenken din. Og dør der.

Snylteveps

Nyt Norges snylteveps på Facebook. Ifølge Opplysningskontoret for frukt og grønt er ingen av nyttedyra som brukes i norske drivhus, farlige.

Foto: Nyt Norge

Det er bare i sommerhalvåret de kan avslutte livet på den måten de er programmert til: Formere seg og bli mange. Føre slekta videre.

I nabotroppen er det bare kvinnelige soldater. Deres nådeløse spesialitet er å ødelegge motstanderen innenfra ved å bruke dem som vertskropper for sine egne egg. Noen lammer verten når egget legges, og verten dør umiddelbart. Hos andre arter lever verten intetanende videre fram til snylteren er nesten ferdigutvikla. Etter tre uker flyr en ny snylteveps ut blant spirene i drivhuset. Bladlusa ligger igjen som en brun, kulerund mumie. Et slag er vunnet. Men krigen er ikke over. Snart er det torsdag igjen.