I bedehusland

På toppen av en bakke langs fylkesveg 541, helt sør i Hordaland, står Mølstre bedehus. Inne sitter Erlend Berge på den bakerste, gule benken.

Det er akkurat så høyt under taket at stemmen hans får en litt høytidelig klang. Ellers er det stillheten, den skarpe høstsola, og det blomstrete tapetet som viser seg mest fram i rommet.

Det er tapetet som gjør at han sitter her.

Mer om det senere.

Historien ingen har fortalt før

Mai 2016: Erlend Berge sitter foran PC-en på kontoret i Oslo. På Finn oppdager han oftere og oftere bedehus som skal selges.

Han er fotojournalist i Vårt Land og leter alltid etter noe nytt å fortelle. En historie ingen har fortalt før. Ofte for godt til å være sant.

Men ikke denne gangen.

Høsten 2016 setter Berge navnet sitt på flere reportasjer om bedehus. Estetikken og kulturen. Bedehusmusikk og vekkelser.

Men det er vanskelig å gjøre bedehus-research. Det finnes så lite dokumentasjon. Ingen lister. Ingen oversikter. Noen få lokale bøker har omtalt lokale bedehus. Google har få svar.

Er det virkelig ingen som har dokumentert bedehusene?

Bedehuskulturen forsvinner

I 1974 ble det talt 2.621 bedehus i Norge. Lekmannsbevegelsen på 1700-tallet førte til vekkelser. Mange begynte å tro, og det ble for lite å samles hjemme hos folk.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidet med å bygge bedehus. De lignet på bolighus, men med spesielle vinduer, nesten som i kirker, og med navn som Bethel, Zion og Bethania.

Lekfolk eller predikanter, var ikke ordinerte prester. Men på bedehuset kunne de framføre sitt kristne budskap. Ingen stram regi som i kirken, og gjerne med et kjøkken, slik at forsamlingen kunne arrangere ulike typer aktiviteter. Alle hadde et hus som var sitt, og de lå tett, slik at folk kunne spasere til møtet, basaren eller juletrefesten.

I dag er flere bedehus omgjort til bolighus, restauranter og museer. Noen står til nedfalls.

Kristin Norseth er teologiprofessor på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun forteller om en kultur vi er i ferd med å miste. Det haster å dokumentere den.

– Lekmannsbevegelsen har vært svært viktig. Ikke bare i norsk kirkeliv, men i norsk kulturliv og historie. Å dokumentere bredden i denne bevegelsen er usedvanlig viktig, sier hun.

– Bedehuskulturen er i ferd med å forsvinne.

Det har ikke blitt gjort en telling av norske bedehus siden 1974.

Ingen vet hvor mange bedehus vi har igjen. Bare at de blir færre og færre.

Hva skjedde?

Norge rundt

Våren 2017: Erlend Berge ser et større prosjekt i de bedehussakene han har jobbet med det siste året.

Bedehusestetikken trues av nedleggelse og oppussing. Erlend vil reise Norge rundt og dokumentere estetikken før den er borte.

Arbeidsgiver trenger ikke å overtales. Berge får ti uker på prosjektet sitt, og setter seg ned for å søke støtte. Frihet til å dra betaler ikke for kost og losji.

Flere har tro på prosjektet hans, og han får 215.000 kroner fra Fritt Ord, Kulturrådet og Karina Jensens minnefond.

Så lander han en gunstig leieavtale på bobilen til mor og far.

7. mai 2017 drar Erlend Berge på en tre måneder lang rundreise i hele Norge. Han skal fotografere bedehusene før de forsvinner.

Hver dag publiserer han et nytt bilde på baksiden av Vårt Land. Lesere begynner å engasjere seg og sender bedehustips til fotografen.

Han bruker ei uke i hvert fylke. Erlend, bobilen og kameraet besøker over 200 bedehus. I 19 fylker. Legger bak seg 15.000 kilometer. Han tar bilder som skal bli bok.

Ingen har dokumentert bedehusene i så stort omfang før.

Bedehuslederen

I slutten av september svinger Berge inn på fylkesvei 541, helt sør i Hordaland.

Han har vært her før. Men vil ta bildet en gang til. Få det helt riktig. Det var jo så spesielt det tapetet.

Mølstre bedehus stengte etter påskebasaren i 2000. Det er Alv Gunnar Aasbu som låser opp.

Den siste valgte bedehuslederen.

Han tok ikke sine første skritt på Mølstre bedehus, men han hadde akkurat lært å gå den første gangen han var på et møte.

Alv Gunnar liker å fortelle om oppveksten på bedehuset.

– Foreldrene mine satt i bedehusstyret. Far var søndagsskolelærer. Og jeg var alltid med. Gikk rundt og laget bråk antageligvis. Mens taleren snakket lenge om noe kjedelig.

Aasbu ler. Han ble med i bedehusarbeidet selv. Det kommer han til å fortsette med livet ut.

Det er vemodig for ham å se at huset ikke er fylt med mennesker lenger.

Den gangen var kjøkkenet det rommet som luktet nytraktet kaffe. I dag lukter det stramt av at ingen har latt vannet renne i vasken på veldig lenge.

Hullet i taket ble til da ei mus gnagde seg igjennom. Livet endte brått i møtet med det harde kjøkkengulvet.

– Musa knakk nakken i fallet, forteller Alv Gunnar, mens han sjekker skapene.

Nok dekketøy til en hel forsamling. Som ikke kommer lenger.

Han er glad for at Erlend har kommet.

Låser seg inn

– Trenger du en stol å stå på?

– Kan jeg stå på ovnen?

– Ingen fare. Den kommer sikkert aldri i bruk igjen. Aasbu ler høyt, og setter seg på den gule benken.

Erlend Berge må opp i høyden for å få med Jesus-bildet. Det henger så høyt. Fotografiet må være helt beint. Tanken er at seerne skal oppleve at de står på det samme stedet i rommet, mens alt rundt forandres når de blar seg gjennom fotoboka.

Alv Gunnar synes det er fint å sitte. Akkurat sånn som før.

– Jeg satt alltid her. Sammen med foreldrene mine. Far satt fremst. Mor, søsknene mine og jeg satt like bak. Da kunne jeg gjemme meg litt bak far, samtidig som jeg hadde full oversikt.

Det er mer enn 17 år siden de siste juletrefestene, møtene og basarene. Det var på tide å stenge.

Alv Gunnar kjenner seg trist når han går forbi bedehuset, og ser at det er stengt. Huset han tilbrakte så mye tid på som liten.

Men det hadde vært verre om de måtte selge.

Mølstre bedehus skal gjenoppstå som museum, så snart vann og toaletter er på plass. Alv Gunnar tenker at bedehuset kan bli et sted å få en kopp kaffe, når museumsplanene iverksettes. Et sted å drøse med bygdefolket.

I mellomtiden nyter han stillheten. Han har tross alt nøkkel.

– Selv om det ikke blir på den måten det var, gir det en fin atmosfære for meg å komme inn hit. Jeg låser meg inn en gang i måneden, og tar en stille stund i salen.

Kombinasjonen av Jesus og bestemor

Erlend Berge har fanget det perfekte bildet. Talerstolen med det blomstrete tapetet som bakgrunn. Og Jesus-bildet.

Han setter seg på den gule benken.

– Det er jo ingen bedehus jeg har vært i som har et tapet som dette, sier han og beundrer de store pastellfargede blomstene fremst i rommet.

Han fant Mølstre bedehus helt tilfeldig, på en reportasjetur om en helt annen sak. Et helt annet bedehus.

Tapetet på Mølstre måtte få være med i boken.

Det tikker alle boksene. Kombinasjonen av religiøse bilder og en form for bestemorsestetikk. Det er denne han prøver å fange i bildene sine.

Alle bedehusene får ikke plass i boken. De må gjerne ha ny bruk men tegn tilbake i tiden som bedehus må fortsatt være der.

Erlend Berge synes det er rart at ingen har tenkt på det før. Å reise rundt med kamera på denne måten. I bedehusland.

– Dette er rett og slett en glemt kulturhistorie, og som fotograf er det jo veldig fascinerende med det uttrykket og den estetikken som finnes på norske bedehus.

Så kom bilen

Det er "bare" 17 år siden Mølstre bedehus måtte stenge dørene. Andre bedehus Erlend Berge har fotografert, har ikke vært i bruk på 50 år.

Et resultat av sentralisering, avkristning, og ikke minst bilen.

Da en begynte å bygge bedehus på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var bilen relativt lite kjent. Bedehusene ble bygget med tanke på gåavstand. Mange steder var huset det eneste forsamlingshuset i bygda.

Teologiprofessor Kristin Norseth tror særlig den eldre generasjonen synes det er vemodig å se bedehus som stenges eller fylles med ikke-religiøse aktiviteter. Men samtidig er det uunngåelig.

– At de blir nedlagt skyldes i noen grad sekularisering. Og at befolkningen flytter fra bygd til by.

Erlend har reist i kommuner med mellom 30 og 40 bedehus. Han synes helt klart det er mange. Samtidig ser han at en viktig del av norsk kulturhistorie er i ferd med å gå tapt.

– Det vil jeg dokumentere sånn at det ikke blir glemt.

En russisk-ortodoks prest

Berge pakker ned kamera og stativ. Det er flere bedehus han skal fotografere.

Et bedehus på Bømlo er nettopp solgt. Et i Bergen har blitt overtatt av den russisk-ortodokse kirke. Erlend tok et bilde like før overtagelsen, og er spent på hva presten har endret.

Permisjonen er egentlig over, men han føler seg ikke helt ferdig. Skulle så gjerne hatt noen bilder av bedehus når de arrangerer juletrefester. Også var det de bedehustipsene han ikke hadde fått sjekket ut ennå. Og de han ikke har fått. For han vil fortsatt ha tips.

– Hva fant du ut om de som ble solgt?

– Jeg fant bedehus som var gjort om til skatehaller, lager, gallerier og bygdehus. Men i boka lar jeg bildene stå uten forklaring. Så er det opp til de som ser bildene å legge sine egne historier i dem.