Hudkontakten som redder liv

Lyden av gråt fyller fødestua på Stavanger universitetssjukehus. Gråt av glede. Tårene renner ned kinnene på Sarah Løken som nettopp har født en datter. Den lille babyen kommer til verden altfor tidlig. To måneder og tre uker før termin.

Så skjer noe uvanlig. Den lille jenta på litt over et kilo, blir straks lagt på mor sitt bryst og tullet inn. Og der starter behandlingen. Kuvøsen står ubrukt.

Far Mattias Skoglund kysser kjæresten på pannen. Og et nytt hulk høres fra den nybakte mora. Mens tiden står stille og to foreldre betrakter livets mirakel, er det travel aktivitet rundt fødesenga. Personer i hvite frakker gir intensiv behandling til den lille. Pustehjelp og medisiner. Men på mor sitt bryst.

Fødselsetappen er over, men kampen er så vidt i gang.

Hadde inget annet valg

Zimbabwe 1988: «Welcome to Manama Mission Hospital», står malt med blokkbokstaver på et hvitt gjerde inn til et lite, primitivt sykehus på den afrikanske landsbygda. Det er 200 kilometer til nærmeste by. Oppimot en halv million mennesker sokner til sykehuset. Inne holder en ung svensk lege og misjonær til.

Nils Bergman vokste selv opp som misjonærbarn i Afrika, og utdannet seg til lege. Som ung og uerfaren i tjenesten, tok han på seg et stort ansvar som en av to leger på sykehuset. På landsby-sykehuset skal han jobbe for å redde liv, men uten avanserte, teknologiske hjelpemidler.

– Jeg husker den første babyen som ble født på sykehuset. Den var så liten. Bare ett kilo. Og de fleste rundt meg mente at barnet ikke hadde noe sjanse for å overleve.

Oddsen var dårlig. Kun ett av 20 for tidlig fødte barn i Afrika på denne tiden, overlever. Samme dårlige statistikk som i Norge for 50 år siden.

Fra en jordmorkollega i Sverige har Bergman hørt om den da helt ferske «Kenguru-metoden». Essensen er å holde barnet tett inntil mors hud den første tiden etter fødsel. På slutten av 80-tallet var det ingen ordentlig forskning på metoden, men legen hadde lite annet valg. Han stoler på ideen om at hud til hud er løsningen.

For tidlig fødte barn som kommer til verden på Manama Mission Hospital blir fra da og i tiden framover lagt på mor sitt bryst, og blir der den første tiden. Dette blir den primitive, alternative kuvøse. Men den fungerer.

Designer eget tøystykke

Den unge legen blir med tiden styrka i troen på at oppskriften er en suksessfaktor. Sammen med kona Jill Bergman utvikler han etter hvert et eget tøystykke.

Bomullstøy som knyttes rundt livet på nybakte mødre, der babyen kan være – tett inntil. Den ene delen av stykket er omkransa rundt barnet slik at hodet er i en trygg posisjon, for å blant annet hindre kveling. Andre del er et stykke som gjør bæringen komfortabel for mor. Barnet skal bæres 24 timer i døgnet.

– Hud mot hud er egentlig ikke noe nytt. Det er naturlig og har vært med oss mennesker hele tiden. Vi la til rette og skapte et plagg som ble livreddende.

Doktor Bergman begynte etter hvert å notere ned erfaringer rundt arbeidet med de for tidlig fødte barna på den afrikanske landsbygda. Hvem som overlevde, og hvem som ikke klarte seg.

Det han oppdaget ved bruk av tøystykke-metoden, var en sensasjon. Sjansen for at de bitte små kjempene overlevde, var fem ganger høyere ved bruk av bærestykket og hudkontakt med mor.

– Det var stort å se resultatene. At hjertet slo godt, og at barna pustet fint. Jeg husker opplevelsen da jeg fikk blikkontakt med det første barnet som ble født. En tilstedeværelse av et lite menneske som søkte blikket mitt, forteller Bergman.

Det er for barna født etter uke 30 i svangerskapet at metoden viser gode prognoser for overlevelse. Bare noen få av barna som fødes før uke 30 overlever. Mange av disse har en fødselsvekt på under ett kilo, og har behov for medisin sykehuset ikke har.

Sterk motstand

På 90-tallet brøt det ut politisk opprør i Zimbabwe. Det svenske misjonærparet ble i 1995 svikta av myndighetene og kirka. Familien ble tvunget ut av landet, og reiste til Sør-Afrika.

De har da hjulpet 126 for tidlig fødte babyer på misjonssykehuset.

Med seg i bagasjen hadde Nils Bergman notater om utviklingen til alle de premature barna som var behandlet. Håndskrevne notater og skjemaer, fra barnas fødsel til uker og måneder fram. Sju år med banebrytende kartlegging. En studie han var oppglødd over. Nå ville han fortelle verden hva han hadde funnet ut.

Men ingen ville høre.

Bruker nettene til undersøkelser

– Jeg snakket med organisasjoner, leger og helsemyndigheter. De fleste var svært skeptiske og avviste tankene om at hud til hud er best for tidligfødte barn.

På dagtid jobbet han som lege i Sør-Afrika, men på kvelds- og nattetid ble tøystykke-metoden viet hans oppmerksomhet. Søke om penger til nye studier, undersøke mer og finne løsninger for å nå ut. Det ble en lidenskap, og i 2005 sa han opp jobben for å satse for fullt.

De neste elleve årene gikk med til å mase og overtale forskningsmiljøer om penger til å gjenoppta studien. Det var få som brydde seg.

– 40 avslåtte søknader. Folkene med penger ville bruke dem på å utvikle ny teknologi. Jeg svarte dem: «La meg få dem, til å forske på det naturlige heller».

Dropper kuvøse for halvparten

Stavanger universitetssjukehus april 2017: Demonstrasjon på bruk av et lite bomullsstykke. I et rom med moderne utstyr til millioner av kroner.

– Ha det løst over brystet der...og så høyt som mulig under armene her...

Jill Bergman fester et tøystykke rundt en sykepleier ved avdelingen for tidligfødte. Sammen med mannen reiser hun rundt i verden, og veileder helsepersonell om modellen. Hun instruerer og forklarer hvordan bæresjalet skal være best festa for både mor og barn.

– Barnet må ikke være mellom brystene, men ligge høyere oppe, sier hun til sykepleieren som nikker forstående til svar.

Ekteparet Bergmans visjoner og drømmer har nådd ut. Fra avvisning og skepsis, til interesse og nå reelt i gang. I april startet avdelingen i Stavanger en oppsiktsvekkende studie.

Av alle for tidlig fødte barn, mellom 1000 og 1800 gram, skal halvparten legges på mors bryst etter fødsel. Og være festa på mor eller far fra de er født og til de er sterke, stabile og ikke lenger trenger pustehjelp. Den andre halvparten skal behandles som vanlig – i kuvøse.

At hudkontakt er viktig har vært kjent i lengre tid, og sykehusene her i landet gjør dette med stadig mindre barn. Men i Stavanger tar de nå skrittet fullt ut. Legger babyene rett på brystet og dropper mer eller mindre kuvøsen.

– Ingen har gjort tilsvarende studie i samme skala tidligere, sier seksjonsoverlege ved Stavanger universitetssjukehus, Siren Rettedal.

Målet er å finne ut om hudkontakt er den beste medisinene et for tidlig født barn kan få.

– Vi skal måle i hvilken grad barna puster mer stabilt, har bedre hjerterytme, om de får bakterier som gir færre sykehusinfeksjoner, i hvilken grad metoden gir bedre tilknytning mellom foreldre og barn, og vi skal ta undersøkelser av barnas hjerne ved termindato.

Rundt fem og en halv prosent av alle barn som fødes i Norge, blir født for tidlig. Det vil si før uke 37 i svangerskapet. I Norge overlever en stadig større andel barn ved for tidlig fødsel. Rundt åtte av ti barn med fødselsvekt under en kilo, klarer seg.

Penger på bordet fra milliardær

Det har tatt nesten 30 år. Fra den første ungen ble lagt hud til hud med mor på misjonssykehuset i Zimbabwe, til storstilte undersøkelser på en profesjonell avdeling i Norge.

Tre tiår med avslag og avvisning.

Men kampen førte omsider fram og misjonæren ble bønnhørt. I fjor fikk prosjektet pengestøtte fra Bill Gates sin stiftelse. 40 millioner kroner til mer forskning.

– Jeg opplever at mye motstand er snudd til nysgjerrighet de siste fem til ti årene. Mange har fått troen på metoden. Endelig, sier legen og smiler.

Verdens helseorganisasjon, WHO, skal også gjennomføre Bergmans studie i fem utviklingsland. Dersom resultatene er positive, og WHO skulle velge å bruke metoden i u-land verden over, kan det blir revolusjonerende. Basert på studier så langt, kan metoden føre til at en halv million for tidlig fødte barn reddes fra døden. Hvert år.

Doktor Bergman har på mange måter kommet i mål, men ser det likevel bare som en startstrek.

– Det har ikke noe å si om det er jeg, eller kanskje min datter, som avslutter prosjektet. Jeg må bare fortsette arbeidet alt det jeg kan. Det er dette som er mitt kall, sier han.

På fars bryst

Det har gått et døgn fra Sarah Løken og Mattias Skoglund ble foreldre til lille Thea. Hele natta har jenta vært festa tett inntil mor, men nå skal far få overta. Babyen er omkransa av ledninger og får oksygen gjennom en pustemaskin. Forsiktig løfter sykepleieren henne over på fars brystkasse.

Babyen protesterer først på adskillelsen, og måleapparater viser at hun ikke har det bra.

Jenta klynker. Far nynner. Sykepleierne pakker babyen inn – hud til hud med far.

– Nå ligger målingen av oksygenmetningen i blodet på 99–100. Det kommer ikke høyere enn det. Helt fantastisk, sier spesialsykepleier Kirsten Engevik.

Få minutter etter at jenta er knytta til far, går målingene til topps. Bedre resultater enn kuvøsen ville gitt.

Mor kommer inn i rommet, og setter seg ved sengekanten. Hun er glad for at de får holde datteren inntil seg, i stedet for å legge henne i kuvøse.

– Det mest naturlige i hele verden. Jeg synes det er riktig å gjøre det på denne måten. Både med tanke på hjerterytme, men også for relasjonen mellom oss og henne, sier den nybakte moren.

Skjebnesvangre timer etter fødselen er unnagjort. Nok en etappe er over, men fortsatt er det kamp igjen. Den tar de sammen. Hud mot hud.