Fostermor med handicapet barn

Jorunn Nese hjelper fostersønnen David med å spise.

Foto: Ole Andreas Bø

For barnets beste

I fire år har fostermoren prøvd å få den oppfølgingen som er den beste for multihandikappede David. Men siden hun er fostermor, har hun ingenting hun skulle ha sagt.

– Se på meg..., gjør som meg...brrr...brrr.

Storesøster Janne trekker fingeren over munnen og lager lyden som får niåringen til å le så mye at han holder på å falle bakover. Lynraskt tar mamma Jorunn ut venstrearmen og stopper fostersønnen fra å falle i bakken.

– Mamma, sier han og ler.

En hjerneskade har gjort at David, som egentlig ikke heter David, ikke er som alle andre niåringer. Han kan si i underkant av ti ord og mye av tiden sitter han i rullestol.

David skader seg selv, dunker hodet og tennene i gulvet, skriker og slår. Han har epileptiske anfall. Han reagerer spesielt på endringer som steder og personer.

David trenger to personer rundt seg i store deler av døgnet til blant annet stell og pass.

Jorunn Nese er Davids mamma i alle sammenhenger, bortsett fra når viktige avgjørelser skal tas.

Fostermoren tar seg av David hver dag. Men når viktige avgjørelser skal tas – har hun ingenting hun skulle ha sagt.

Konflikt

I 2012 mistet imidlertid David fosterfaren sin og Jorunn Nese ektemannen sin. Derfor ba hun om mer avlastning og hjelp fra Time barnevernstjeneste som har omsorgen for David.

– Jeg sendte mailer, jeg søkte...jeg ble bedt om å vente. Det ble veldig, veldig vanskelig å ikke bli møtt eller bli forstått i den vanskelige situasjonen vi havnet i, sier Jorunn.

I hverdagen er det hun som er Davids mamma. Hun hjelper den multihandikappede gutten å spise, hun kler på ham, hun våkner opp om natta hvis han får et anfall. David har en monitor ved senga slik at Jorunn kan følge med hele natten.

Men likevel er hun ikke Davids mamma. Ikke biologisk og ikke på papiret. Jorunn er hans fostermor. Hun overtok omsorgen for David da han var et år. I 2008.

Og David krever omsorg. Mye omsorg. Derfor ba fostermoren om økt avlastning etter mannens død.

Det ble starten på en konflikt der avgjørelsen kan få betydning for alle fosterforeldre i Norge.

Ikke rett til å klage

I fire år har Jorunn kjempet for riktig oppfølging av den multihandikappede gutten. For hva som er det beste for David.

– Jeg søker på noe og får noe annet. For meg er det viktig at David får tiltak som gir stabilitet, og at han ikke blir syk av det. Konsekvensene kan bli at jeg ikke mestrer å ha han boende hjemme, sier hun.

Fostermoren har hele tiden bedt om tiltak skal settes i hjemmet, at hun skal få assistanse på de tidene av døgnet der hun trenger hjelp med David.

Istedenfor har Time barnevernstjeneste og etter hvert Gjesdal kommune, som overtok avlastningstjenestene fra Time i 2014, gjentatte ganger vedtatt og bestemt at David skal tas ut av hjemmet for lengre perioder.

Fostermoren mener tiltakene har vært dårlig faglig begrunnet, og direkte skadelige for David. Han tåler ikke forandringer.

Konflikten mellom kommune og fostermor har gått utover hele familien.

Konflikten mellom fostermoren og barnevernet har vært en påkjenning for familien forteller barna.

Tidligere i år vedtok Gjesdal kommune at David skulle få avlastning i en såkalt barnebolig i kommunen hver helg. Fostermoren klaget på vedtaket.

Da fikk hun svaret: Som fostermor er ikke Jorunn part i saken. Det er barnevernet i Time som har omsorgen for gutten. Til tross for at det er Jorunn som hver dag gir multihandikappede David mat, kler på ham, steller ham, så er det barnevernet som fortsatt regnes som hans foreldre. I dette tilfellet så hjalp det heller ikke at Jorunn var verge for David.

– Jeg ble stoppet. Jeg hadde ikke klagerett og heller ikke søkerett, sier Jorunn. Dette godtok hun ikke.

I mars klaget fostermoren dette inn til Fylkesmannen, som ga Gjesdal kommune medhold i en avgjørelse 31. mars. Fylkesmannen viser til pasient- og brukerrettighetsloven og skriver:

«Fylkesmannen vurderer det slik at det er barnvernstjenesten som dermed kan beslutte om et vedtak etter helse- og omsorgsloven skal påklages eller ikke»

Samme instans som to år tidligere slaktet barnevernet i Time for å ha sviktet i oppfølgingen av David.

Alvorlige lovbrudd

Fra november 2012, da mannen til Jorunn døde, til høsten 2014 gjorde ikke barnevernet noen varige vedtak om hva slags avlastning fostermoren skulle få. Fostermoren ba flere ganger om hjelp i denne perioden. Hun var til tider utslitt med den stor omsorgsbyrden.

På grunn av den manglende oppfølgingen klaget hun Time barnevernstjeneste inn til Fylkesmannen mars 2015.

«Etter å ha levd i uvisshet om hvilke avlastning jeg får i over 1,5 år er min grense nådd. Jeg opplever mangel på vilje, kompetanse og imøtekommelse. Jeg har nå sterk mistillit til Time Barnevernstjeneste» skrev hun i klagen.

Fylkesmannen svarte med å gjennomføre tilsyn og kom med følgende konklusjon:

  • Fylkesmannen konkluderte med at oppfølgingen av den multihandikappede gutten hadde stått til stryk og understrekte alvoret av at fosterhjemmet ikke hadde fått noen varige løsninger å forholde seg til
  • Fylkesmannen mente kommunikasjonen fra kommunens side hadde vært altfor dårlig. Dette måtte kommunen ta tak i, lytte til fostermoren, og ha et forhold som bygger på tillit og respekt
  • Kommunen hadde ikke dokumentert fosterhjemsoppfølgingen eller faglige vurderinger
  • Kommunen hadde ikke hatt en aktiv tilnærming for å sikre forutsigbarhet og trygghet i fosterhjemmet. Fylkesmannen vurderte dette arbeidet som uforsvarlig
  • Fylkesmannen viser også til en kartlegging Time kommune selv hadde gjort. Der ble det gjort klart at dette beste for David var å vokse opp i fosterhjemmet han bodde i. Utviklingen hans hadde vært bedre enn det man kunne vente i fosterhjemmet

Barnevernet fikk også kritikk for altfor få oppfølgingsbesøk. Likevel er de som avgjør om Jorunn skal rett til å klage på avlastningstiltak. De støtter ikke fostermoren.

Fylkeslegen i Rogaland Janne Dahle-Melhus mener kommunen har sviktet i oppfølgingen.

Fylkeslegen om saken

– Gjør gode vurderinger

– Vi har ingen grunn til å tenke annet enn at Gjesdal kommune gjør gode vurderinger på hva de kan levere. Vi mener de kan levere gode tilbud, sier Trygve Apeland som er kommunalsjef for oppvekst i Time kommune.

– Har dere gjort noen undersøkelser for å ha forutsetning for å vite det?

– Jeg ønsker ikke å gå inn på konkrete vurderinger i denne saken, det mener jeg er veldig feil. Men jeg er klar på at jeg mener at Gjesdal har et bra tjenesteapparat, sier kommunalsjefen.

Det samme tjenesteapparatet som kommunalsjefen fremhever som «bra» har imidlertid fått kritikk. I en rapport, som Gjesdal kommune selv bestilte, kritiserte det private konsulentselskapet Ikks Omsorgskompetanse AS blant annet oppfølgingen av utviklingshemmede barn.

Rapporten ble omtalt i lokalavisa Gjesdalbuen i oktober.

Kommunalsjef i Time kommune, Trygve Apeland, støtter opp om vedtakene fra Gjesdal, til tross for innvendingene fra fostermor.

Kommunalsjef i Time kommune, Trygve Apeland.

– Farlig å være fosterforeldre

Det er altså Time barnevernstjeneste og Gjesdal kommune, to etater som har blitt kritisert av uavhengige aktører, som har ansvaret for hva slags oppfølging David skal få. Fostermoren har ikke rett til å klage på vedtak eller søke om tiltak.

– De prinsipielle utfordringene i denne saken er, hvis hun ikke har klagerett så er det veldig farlig å være fosterhjem i dette landet, sier Jonny Thu.

Han er jurist og leder av foreningen for fritt brukervalg. Thu er også en juridisk medhjelper for fostermoren.

– For da står fosterforeldrene fullstendig rettsløse og de er overlatt til barnevernets frie skjønn. De kan da bestemme hva som helst, sier han videre.

Fylkeslegen i Rogaland, Janne Dahle-Melhus, erkjenner de prinsipielle sidene av saken. Og hun skjønner at det stilles spørsmål.

– Vi har i første omgang gitt kommunen medhold i deres syn, men så ser vi at denne saken, for det første er vanskelig juridisk, og prinsipielt viktig for dem som er fosterhjem, sier hun.

Nå venter partene på en vurdering fra Sivilombudsmannen.

Usikkerhet

På rommet sitt er David trygg og glad. Han merker ikke til dramatikken som foregår rundt ham. At saken om hva slags oppfølging han skal få, kan bli avgjørende for alle fosterhjem i Norge. Niåringen plukker ned en bok fra bokhylla si. En helt spesiell bok, om pappa.

– For fire år siden mistet jeg mannen min. Ungene mistet pappaen sin. Han døde brått av hjertestans, sier Jorunn Nese.

David ser konsentrert på bildene i boka. Han kysser et bilde av fosterfaren.

– Du var trist, var du ikke? Da pappa døde...det tok noen måneder før du skjønte at han ikke kom tilbake ..., sier Jorunn som sitter på ved siden av David på gulvet.

Fostermoren erkjenner at usikkerheten har tatt på.

– Å stå i en så krevende omsorgsoppgave, er jeg avhengig av å få tillit og støtte, sier fostermoren.

Til tross for alt det negative, klarer fostermoren å se noe positivt i situasjonen.

Fostermoren mener saken har vært en stor påkjenning

Det føler hun at hun ikke får.

– Hvorfor sier du ikke bare opp fosterhjemsavtalen? Da overtar barnevernet ansvaret for David igjen

– Hos oss gir vi ikke opp barn. Det hadde vært mye lettere for meg å bare gi etter for det barnevernet vil. Da hadde jeg fått mye mer fri, men det handler ikke om meg. Det handler om hva som er det beste for David.