På barneføtter til Norge

Det lukter snart ferdigstekt pizza fra kjøkkenet. Så følger lyden av tallerkener som løftes ut av skapet og bestikk som rasles opp av skuffen.

– Nihad, nå kan du hjelpe med å dekke bordet?

Den 16 år gamle gutten reiser seg fra sofaen i spisestua, nikker, sier «ja, mor» og går inn på kjøkkenet for å hjelpe.

– Vi tar det litt lettvint i dag. Frossenpizza fungerer innimellom, sier fostermor Karin Frausing Varhaug og bærer et trebrett med en osende pizza inn på det svære spisebordet i stua.

Familien er samlet rundt middagsbordet. Mor og far fra ei bygd i Rogaland. To gutter fra Afghanistan.

Med retning Europa

Afghanistan. Våren 2015: Det er midt på natta. 14 år gamle Nihad, moren og syv søsken lukker seg ut av hjemmet i en landsby i det krigsherja landet.

På veien utenfor står en bil klar til å frakte dem nordover. I førersetet sitter han de har fått beskjed om å kalle «The Boss».

– Jeg vet ikke hvem denne mannen er, eller hvilken vei vi skal. Men vi måtte komme oss vekk fra Afghanistan.

Faren er død. Nå vil Nihad og moren sikre en tryggere framtid for familien. Et tryggere hjem et sted i Europa.

Familien blir splitta

På et sted i Iran står flere biler klare til å frakte gruppa av migranter videre. En ny etappe av flukten. Nihad blir vist til baksetet i den ene bilen.

– Nei, jeg vil ikke inn der. Jeg vil være sammen med moren min, sier 14-åringen.

– Du skal reise videre i denne bilen. Sånn er det.

Lederen i gruppa, som bare går under tilnavnet «The Boss», er en bestemt mann. Han vil plassere alle unge gutter sammen – i en bil.

– Vi skal sende moren din også. Du ser henne senere, er det knappe svaret Nihad får.

Når bilene stanser og motoren stilner, går 14-åringen ut av bilen. Han venter på mora og søsknene. Lenge.

– Hun kommer aldri. Jeg snur meg, ser, men ingen der. Da går jeg videre alene.

«The Boss» har splittet familien.

Redd for sjefen

Så begynner vandringen. Sammen med andre trasker han gjennom skog, byer og land. En av etappene varer sammenhengende i 34 timer. Eneste føde er vann.

– Vi får bare noen få minutter med pause før vi må fortsette å gå.

Det er alltid en tydelig sjef i gruppa gjennom hele reisen. Ikke samme mann hele veien, det skifter med jevne mellomrom. En sjef tropper av, en ny på. Aldri en snill sjef. Alltid streng.

– Hvis noen i gruppa er trøtte eller late, da slår han. Banker opp dem som ikke vil gjøre som han sier. Jeg er redd for ham.

Så en dag er sjefinga over. «The Boss» er ferdig med sitt oppdrag, og slipper alle guttene videre på egen hånd. I dag husker ikke Nihad hvor dette stedet er. Han følger bare strømmen av andre asylsøkere videre.

Etter ei stund, han vet ikke nøyaktig hvor lenge, får han en telefon fra moren. Familien kom seg ikke videre på reisen, og er tilbake i Afghanistan.

14-åringen ender opp på et asylmottak i Oslo den sommeren, men blir senere flytta til Hå mottak på Nærbø i Rogaland.

Med ekstra plass – både i hus og hjerte

Jærbuene Torodd og Karin Frausing Varhaug er et voksent ektepar med fire barn som har flytta hjemmefra. Da de får høre at det lokale asylmottaket skal ha informasjonsmøte, stiller de opp i nysgjerrighet og for å lære.

– På vei ut fra møtet går vi forbi huset der de enslige mindreårige barna bor. Det står en gutt i vinduet og vinker til oss. Vi vinker tilbake, og gutten kommer ut til oss, forteller Karin.

Gutten er Nihad. Samtalen på parkeringsplassen ender med en middagsinvitasjon til ham og en annen gutt på mottaket. Noe som etter hvert blir til et fast tirsdagsinnslag.

– Men herlighet, vi hadde jo plass til flere i bilen. Så vi ber guttene om å ta med seg hver sin kamerat.

Nihad tar med seg Ali Khan, som han har knytta seg til gjennom det første møtet i Oslo og deretter tida på Hå mottakssenter på Jæren.

Dette utvikler seg til god ukentlig måltidsstund, der ekteparet lærer guttene å kjenne – og blir glad i dem. I mai 2016 får 17 år gamle Ali Khan vite at han får bli i Norge, og har fått tilbud om en hybelleilighet. En av tirsdagene forteller han nyheten rundt middagsbordet, og spør ekteparet om råd.

– Nei, han er jo vår. Han må jo bo hos oss, og kan ikke flytte og bo alene på en hybel, tenker Torodd.

Ekteparet er enige, og spør 17-åringen om han vil flytte inn til dem og bli deres fostersønn.

Tre dager senere flytter gutten fra Afghanistan inn i hjemmet.

Tastetrykk for å få bo

Nihad er i ventemodus på sitt svar om bosetting. Sommeren 2016 får han beskjed at det er plass til ham i Møre og Romsdal. 16-åringen syns det er uforståelig at han ikke selv kan bestemme hvor han vil bo, og er negativ til å flytte til et helt nytt sted uten nettverk.

– Vi er på ferie, og plutselig tikker det inn en sms fra Nihad. «Kan jeg få flytte inn til dere?», forteller Karin.

– For oss var jo det helt flott. Vi hadde jo tenkt den tanken, vi også, legger hun til.

Det blir samtaler mellom barnevern, mottak, Integrerings og mangfoldsdirektoratet (Imdi) og Bufetat. Det tar bare dager før også Nihad flytter inn til Torodd, Karin og Ali Khan.

– Det var litt skummelt å sende den meldingen, men det endte jo bra, sier 16-åringen, ser bort på foreldrene i sofakroken og smiler.

En av fem under 15 år fikk fosterhjem

Nihad er en av 5 480 enslige barn og unge som søkte om beskyttelse i Norge i løpet av 2015. Aldri før hadde så mange unge, enslige søkt om asyl. Mer enn en firedobling fra året før.

Så avtok flyktningstrømmen. Kun 320 enslige mindreårige kom i fjor. Mange mottak forsvant.

Det er ute i kommunene vi i dag finner alle de tusenvis som fant flyktningveien sin til Norge.

Aldri før har så mange enslige mindreårige flyktninger blitt bosatt i Norge som de to siste årene, viser nye tall fra SSB.

Det er få føringer for hvordan barn og unge helst skal bo, og kommunene står fritt til å finne sine løsninger. Noen har prioritert å få på plass institusjoner og kollektiv, andre kommuner har drevet intens fosterhjemsjakt.

Av barn under 15 år var det 487 personer som ble bosatt i 2016.

Tre av fire har fått et rom i bofellesskap. Kun en av fem flyktninger under 15 år har plass i fosterhjem.

Mangler oversikt

Det er flere over 15 år som kommer til Norge alene.

1140 enslige mindreårige i alderen 15-18 år, ble bosatt i Norge i fjor.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har ingen oversikt på boforholdene til denne gruppen, men har en klar føring på at barn og unge skal prioriteres i bosettingsarbeidet. (Ekstern lenke)

– Det finnes ikke bare ett eller to optimale tilbud, og denne gruppa har så forskjellige behov at vi er helt avhengig av å et spekter av bo- og omsorgsløsninger slik at vi er trygge på at den enkelte blir godt ivaretatt i kommunen, sier Bjørg Kari Paulsen i Imdi.

95 prosent av dem som har blitt bosatt i Norge som enslige mindreårige flyktninger de siste 20 årene, bor fortsatt i landet.

– Fosterhjem er best for integrering

I 2015/2016 ble alle kommuner bedt om hjelpe og finne løsninger for å håndtere flyktningstrømmen. Hå kommune i Rogaland retta oppmerksomheten på å finne familier som kunne ta seg av enslige mindreårige flyktninger.

– Klart, mange av ungdommene ønsker selv å bo alene, eller i kollektiv sammen med andre fra sitt hjemland. Seng, omsorg og hverdagsliv i en norsk familie er det beste for integreringen, mener vi, sier kommunalsjef i Hå, Jørn Kosmo.

Kommunen på Jæren mener å ha uoffisiell rekord på å ha flest fosterbarn per antall innbyggere. Det bor 109 fosterbarn i kommunen med 18600 innbyggere.

Det ble ikke vanskelig å rekruttere nye hjem.

– Vi opplevde en veldig dugnadsånd. Mange i bygdene her ønska å hjelpe. Folk ringte kommunen og sa «Vi har hus, vi har rom. Hvordan kan vi hjelpe?» På et tidspunkt hadde vi tomme fosterhjem, der foreldrene bare venta på å ta imot en flyktning, sier Kosmo.

Alle enslige mindreårige i Hå som er friske nok til å bo i et vanlig hjem, har flytta inn i fosterhjem.

Seier på loftet

– Vi går opp og spiller Playstation, sier 16 år gamle Nihad til fostermoren.

Sammen med fosterbroren går han opp den svingete trappa til loftet. En etasje de to guttene fra Afghanistan har for seg selv. To soverom og et oppholdsrom ble til etter at ekteparet Varhaug fant ut at de ble tenåringsforeldre – på ny.

– Det har gått veldig fint. Det var hjertet for dem som kom til et nytt land alene som førte til at vi ble fosterforeldre. Vi ble kjent med dem gjennom en lengre periode – og ble glade i dem, sier Karin.

Guttene finner hver sin kontroll, og gjør seg klar for en runde Fifa.

– Det er Real Madrid som er best, sier Nihad, smiler og ser bort på fosterbroren vel vitende om at han vil reagere.

– Nei, Barcelona, smeller det raskt tilbake.

Det ligger an til Real-seier på Santiago Bernabéu stadion denne tirsdagen i mars. Men kampen må avsluttes før fløytesignalet går. På bordet i etasjen under har mor og far middagen klar.

Mange nye runder på loftet er i vente. Begge er sikre på at de kommer til å vinne.