Egga som forsvant

Det er 2016. Kristin Spanne Fausk er 34 år, og en dag får hun en e-post fra Nortura. Det spiller ikke noen rolle akkurat hvilken dag det er, for nesten alle dager i året er like i hønsehuset.

Klokka 06 slår lyset seg på. Det skjer automatisk, men lyset er mykt. 7500 høner våkner til en ny dag. De begynner å bevege seg. Sparker i strø. Spiser litt. Skiter. Går kanskje inn i rugekassa og legger et egg, som triller ned på et gummibånd og blir liggende på remsa foran den lange rekka av bur.

Et sted i denne morgenrutinen kommer Kristin inn. Hun kan høre at hønene er våkne allerede før hun åpner døra. Et brus fra 7500 individer som bor i blokk. Ni i hver leilighet. Tre etasjer til sammen. Kristin sjekker at røra som sender inn mat og vann ikke har gått tette, og at ingen av hønene er døde eller skadde. Det tar en halvtime.

Så går hun opp bakken til huset for å sende én unge på skole og én i barnehage. Den yngste er fremdeles for liten til begge deler.

Nortura har sendt henne en spørreundersøkelse. Alle eggprodusentene har fått den samme. De vil vite hvor stort hønsehuset hennes er, blant annet. Kristin svarer på undersøkelsen og går i hønsehuset for andre gang den dagen.

Over 7000 egg ruller ut fra hønsehuset og inn i arbeidsrommet hennes denne dagen. Nær 2 millioner det året. Noen av egga som er knust, kan hunden få. Pelsen blir så flott. Egga som er skitne, vasker hun.

En maskin sørger for at egga legges i gule plastbrett. Seks ganger fem egg. Kristin stabler over 200 brett på paller og triller dem inn i kjølerommet. Når Dagsrevyen begynner den kvelden, slukker lampene i hønsehuset.

Hun aner ikke at nedtellinga mot slutten for hønsehuset hennes har begynt.

2016: Den store seieren

Samme år blei nemlig ei gulrotkake med økologiske egg spretta på et kontor ikke langt fra Mathallen i Oslo.

– Vi hoppa i taket, sier Live Kleveland.

I november 2016 kunne Dyrevernalliansen feire 15 år som organisasjon. Men det var ikke derfor de hadde kake.

Året før hadde Norgesgruppen betalt organisasjonen for å lage en rapport om dyrevelferd knytta til ei lang rekke animalske produkter i kjedens butikker. Norgesgruppen, altså Kiwi, Joker, Spar, Meny og de andre, ville vite hvordan dyra hadde det.

Blant annet hønene.

Nå hadde den store Norgesgruppen akkurat meddelt Dyrevernalliansen at de ville slutte å selge egg fra burhøns. Før 2020 skulle de kun ha frittgående og økologiske egg i kartongene. Det var bare ikke offentliggjort ennå.

– Vi turte nesten ikke tro på det, sier Live Kleveland.

Men det kunne hun trygt ha gjort. Dette året var det bestemt at buregg skulle ut av alle danske matbutikker. Og hvis Live Kleveland hadde kunnet se inn i framtida, hadde hun sett bekreftelsen komme i Norge bare noen måneder seinere. Og mer var på vei.

2008: 6 millioner i lån

En dag i november 2008 bøtter regnet ned utenfor bygningene på gården. Det siste månedene har det skjedd noe øverst på haugen ikke langt fra Judaberg på Finnøy.

I dag skal det skje noe enda større, men det veit ikke Kristin idet hun går ut av foreldrenes hus.

Kjæresten Fredrik er med. De to går mot det nye hønsehuset som faren til Kristin har bygd. Kristins to eldre søsken har endelig bestemt seg. Ingen av dem vil bruke odelsretten.

Men det vil Kristin.

Og Fredrik vil være med.

Kristin er 26 år. Hun har tatt agronomutdannelse, og neste vår kommer hun også til å være ferdig utdanna vernepleier. Det var mora som mente hun måtte ha noe i tillegg. I tilfelle.

Kjæresteparet går inn i hønsehuset for å se hvor langt faren har kommet. Kristin skal overta 1. januar 2009. For å kjøpe gården, den framtidige arbeidsplassen hennes, låner hun 6 millioner kroner.

Faren vil at hun skal få en god start, en gavepakke, kaller hun det. Derfor har han satt i gang bygging av nytt hønsehus. I 2012 kommer nye regler. Faren har spurt henne om hun helst vil ha hus for frittgående høns eller det som kalles miljøinnreda bur.

Kristin faller ned på det siste. Da hun var liten, hadde de både tre og tre høner i bur og flere like store hønsegårder med 250 høner i hver. Hun husker at mange av hønene i hønsegården nesten ikke hadde fjær igjen på slutten av liva sine. Derfor synes hun miljøinnreda bur høres best ut.

Hønsehuset er fremdeles under bygging. Strømmen er ennå ikke skrudd på. Derfor har Kristin og Fredrik hodelykter på.

Kristin blir sur når han plent skal ha henne med ut igjen i høljregnet, men hun går etter.

«Vil du gifte deg med meg?», spør Fredrik med en rosa plastring i regnet.

Det vil hun.

2010: 600 brev om bur

Da Kristin og Fredrik forlova seg i 2008, hadde Dyrevernalliansen erkjent et nederlag. I flere år hadde de prøvd å påvirke lover og forskrifter for hvordan bøndene kunne drive. Så Live Kleveland ga opp, sjøl om ei stortingsmelding om dyrevelferd slo fast at løsdrift var et mål.

En som bare spiser egg, ville kanskje forstått stortingsmeldinga sånn: Alle norske høner skal bli frittgående. En gang. Bare ikke med én gang. Det var i 2003.

Men det var blitt bestemt at alle norske burhøns skulle flytte inn i en ny type bur. Miljøberikede, som de blei kalt. Alle bur skulle ha vagle, strø og rugekasse før 1. januar 2012.

Dette skulle komme til å koste norske eggprodusenter 2 milliarder kroner.

«Høner slipper glattcelle», skreiv VG.

Live Kleveland var skuffa over at politikerne ikke ville forby hønsebur først som sist.

– Vi var opptatt av å satse på frittgående systemer. Det samme var alle de tunge dyrevernorgaisasjonene i Europa, sier Live Kleveland.

Frittgående høner lever dobbelt så farlig som hønene i bur. Flere av dem dør på jobben. I bur rundt to av 100, blant frittgående fire.

Men hvor mange høner som dør, er ikke det beste for å måle hvor bra de har det, mente dyrevernerne. Og de mener det fortsatt:

Å kunne bevege seg fritt er en verdi i seg sjøl. I tillegg åpner løsdrift flere andre dører. Kanskje også bokstavelig talt. Hvis bonden lar henne, kan høna gå ut. Eller sola gjennom vinduet kan treffe henne i stedet for den flere etasjer høye naboblokka med andre høner.

Sitt daglig egg kan hun legge der hun sjøl vil. Hun kan følge instinktet sitt og klatre opp i høyden.

Likevel tenkte Live Kleveland at dødeligheten var det «alle» snakka om i 2008. Og som fikk stadig flere eggprodusenter til å bytte ut små bur med litt større bur.

Derfor gjorde Dyrevernalliansen noe de aldri hadde gjort før. De skreiv brev til alle bøndene som hadde høner. Da, i 2010, var de over 600 stykker. Det tok flere dager å printe alle breva.

Dyrevernalliansen kjøpte også kinoreklame. Og de kontakta alle dagligvarekjedene. Bare én svarte.

1990: Sine egne høner

Kristin har levd med høner hele livet. Da hun er åtte eller ni, får hun sine egne. Dverghøns. Minstejenta på gården ringer sjøl og bestiller fotringer og rugemaskin. En av dverghønene må ut av hønsegården, husker hun. De andre ga seg ikke, plukka stadig fjær av henne. I stedet får høna gå i fjøset med kyrne.

Hun er også med faren når han steller hønene. Akkurat som datteren med dverghøna måtte han iblant ta høner ut av gårdene. Hun husker ei høne de fant med innvollene utenfor.

På denne tida, som i dag, lever norske høner korte liv. De kommer til gården når de er 16 uker. 60 uker etterpå tas de livet av og byttes ut. Faren til Kristin bytter alltid høner i bura og gårdene samtidig. Innsett, kalles det.

Barneskolejenta legger merke til at hønene fra bura alltid har mer fjær igjen enn hønene fra gårdene.

2011: Den første seieren

Noen måneder etter at Dyrevernalliansen sendte brev til dagligvarekjedene, hadde det virkelig begynt å skje ting hos én av dem. Rema 1000.

En dansk undersøkelse hadde vist at bureggsalget falt da eggpakkene blei merka.

– Mange valgte vekk buregg, bare de fikk vite hva som var buregg, sier Live Kleveland.

Rema 1000 ville finne ut som det samme skjedde i Norge. Dette fikk Sifo, Statens institutt for forbruksforskning, forske på i butikkene deres.

Sommeren 2011 kjøpte mer enn halvparten av Rema 1000s eggkunder egg fra burhøns. Så begynte Rema å skrive «EGG FRA BURHØNS» på kartongene. Bare et par måneder etterpå var buregg-halvparten blitt mindre enn en tredel av kundene.

Da bestemte Rema seg. De ville fjerne alle buregg fra butikkene året etter. Dermed blei det kake hos Dyrevernalliansen også da.

– Det var en kjempeseier, mener Live Kleveland i dag.

Hun tror det var tøft for dagligvarekjeden.

– Rema blei skjelt ut. Det var rasende bønder. Men forbrukerne kjøpe egg fra frittgående høner, da. Så det fungerte, sier hun.

Med det fikk Dyrevernalliansen sin første bekreftelse på at strategien de hadde valgt, var riktig. Ut med forskrifter og politikere, inn med matbransjen.

2009: Satser på gården

Fra 16. mai 2009 heter både Kristin og Fredrik Spanne Fausk til etternavn. Lille Ida er med i magen når Kristin leverer bacheloroppgaven uka etter bryllupet.

Kristin vil at Ida skal vokse opp på gård, slik hun sjøl gjorde. Derfor bruker hun og Fredrik sommeren til å pusse opp og bygge om det ene huset på gården, det farmora og farfaren har bodd i. På gården bor også 30 vinterfora sauer, 25 melkekyr og de 7500 hønene.

Kristin fyller straks 27. På gården skal det skje mye de neste åra.

Hun slutter med sau. I melkeproduksjonen går hun først i samdrift med nabobønder. Hun prøver seg med ammekyr, altså kyr som skal fø kalver som seinere blir mat. Men Ulrik blir født, og ammekyrne blir for mye jobb.

I stedet begynner hun å modernisere bygningsmassen på gården.

Hun låner to millioner kroner til.

På gården står snart et stort bygg hvor mannen Fredrik kan drive trelasthandelen han har starta. Skulle det ikke gå rundt, kan de bruke bygningen til dyr.

I 2017 tar hun en råsjans. Hun har leid ut den verdifulle melkekvoten i flere år, men dette året selger hun den. Kristin har en plan. Hun vil prøve ammekyr igjen. Hun bruker flere hundre tusen kroner på å bygge om fjøset.

Deler av det gamle har stått siden like etter andre verdenskrig.

Kristin er 35 år, og har nå over 8 millioner kroner i lån.

Og hun kjøper to små ullgriser. Mest for at ungene skal se hvordan maten blir til. De lodne dyra fores opp på matrester fra familien. Iblant dør en kalv eller ei høne, men hun skjuler det ikke for barna.

Kristin vil at ungene skal lære om livet gjennom å innimellom forholde seg til døden.

2018: Slaget er vunnet

En etter en har de valgt bort buregga. Kjedene og matindustrien. Først Meny og Rema 1000. Deretter hele Norgesgruppen med Kiwi, Joker og Spar. Bunnpris, Santa Maria, Adams matkasse, Nestlé. Bitte små og kjempestore.

I mars 2017 dukka organisasjonen Anima opp i saker om norsk eggproduksjon. Organisasjonen står bak kampanjen Frie vinger i Danmark, der støttespillerne den dag i dag kan få adoptere ei burhøne og redde henne fra buret.

I Norge lanserte de emneknaggen #littdritt året etter. En svertekampanje, mente Coop.

– Coop er en av de siste dagligvarekjedene i hele Skandinavia som ikke vil kutte buregg, sier Hilde Valbjørn Hagelin, daglig leder i Amina.

På Facebook-sida si deler de videoer av dyr som har det tøft. Blant dem høner. Hagelin tror ikke Coop kommer til å holde ut særlig lenge.

– Jeg tror at når buregg forsvinner hos de andre, kommer de til å være ute av Coop-butikkene også. De bør bare vedta det først som sist, mener hun.

I januar 2018 var noe i emning. Nortura ba 40 eggprodusenter om å legge om til frittgående.

Noen måneder seinere kom nådestøtet for buregg i Norge.

Orkla, som bruker 35 millioner egg i sine produkter hvert år, offentliggjorde at de skal kutte buregg innen 2020. Samtidig sa Nortura, hvor de fleste eggprodusentene er medlemmer, at de skal fase ut egga fra burhøns innen 2024.

«Vi skulle veldig gjerne ønsket at produsentene selv hadde hatt mulighet til å styre driftsformen sin. Men så ser vi at ytre påvirkninger og trender fører til at vi ubønnhørlig drives i en retning av stadig med mer frittgående produksjon – selv om det ikke finnes noe fasitsvar på om den ene produksjonsformen er bedre for dyrevelferden enn den andre», skreiv Nortura i et brev til alle produsentene sine.

Live Kleveland mener dagligvarekjedene og de andre mataktørene bare har gjort slik forbrukerne ville. At de som ga råd eller bestemte ikke gjorde mer på 2000-tallet, må bøndene lide for nå. Det ser hun.

– Jeg støtter bøndene 100 prosent. Alle organisasjonene i landbruket råda sine produsenter til trygt å satse på bur i 2010. De undervurderte forbrukerne, mener Live Kleveland.

Les kommentarer fra Nortura, Coop, Norgesgruppen og Rema 1000 nederst.

2018: Slaget er tapt

Høsten 2018 er det akkurat ti år Fredrik fridde til henne utenfor det nye hønsehuset. Inntektene fra egga har vært gode, men det er ennå noen år igjen til investeringene er nedbetalt.

Kristin Spanne Fausk har fått et produsentbrev fra Nortura.

Hvis hun kjapper seg, kan hun søke om investeringstilskudd slik at hun kan bygge nytt hønsehus, og fortsatt levere egg til norske frokostbord.

– Jeg kan få rundt 350.000 kroner i tilskudd, fordelt på to år, sier hun.

Det er bare ett problem. Et nytt hønsehus koster 2 millioner kroner. 36 år gamle Kristin har 8 millioner kroner i lån.

Hun får ikke mer.

Gjennomsnittsgjelda for en bonde som henne er mellom 5 og 6 millioner, men da er gårder i alle størrelser og gårdbrukere i alle aldre tatt med.

Hun betaler over 40.000 kroner i renter og avdrag. Hver måned.

– Det som gjør at du overlever det økonomiske, er tanken på at ungene dine får vokse opp på en helt magisk måte, tror hun.

Kristin Spanne Fausk tror ikke at de frittgående hønene har det noe bedre enn hønene i miljøbur, men hun vil levere egg. Så noen dager har hun lyst. Noen dager tenker hun at hun skal betale ned så mye hun greier på lånet hun har, slik at hun kan ta opp mer og bygge om før 2024.

Andre dager tenker hun på at hun kommer til å være 42 år i 2024. Da har hun enda færre år igjen til å betale ned den nye gjelda.

Færre år til Ida, Ulrik eller Hedda kanskje vil overta.

Og hvor mye gjeld skal hun lempe videre til generasjonen som kommer etter?

– Noen med mye penger må dø, så jeg kan arve, sier hun og ler, uten at hun veit hvem det skulle være.

Og blir alvorlig.

– Jeg klarer ikke se hvordan jeg skal løse dette.

For ikke lenge siden fikk hun ei melding fra en ukjent mann på Facebook. Fra Kosovo. Han har fått med seg hvordan situasjonen er i Norge, han har allerede kjøpt bur fra en bonde i området. Nå vil han kjøpe hennes. Hun har svart ham at hun er i tenkeboksen.

– Han er egentlig litt sur for at jeg ikke har tatt bilde av bura slik at han kan se hvordan de ser ut.

Han har tilbudt seg å bruke ei uke på å skru ned bura. Han kan betale 15.000 kroner. «Som en symbolsk sum».