Astri Solås
Astri vil ikke at man skal bruke ordet dverg.
Arne Olav Hope
Arne Olav vil ikke at man skal bruke ordet handikappa.
Johannes Tveitnes lys
Johannes vil ikke at man skal bruke ordet utviklingshemmet.
Johannes Tveitnes lys

De vanskelige ordene

De vanskelige ordene

I 2005 gikk ni organisasjoner sammen om å lage en svarteliste over ord de mente var diskriminerende.

16 år senere er mange av nei-ordene fortsatt i bruk.

Men noen av grunnene til det er kanskje ikke det du tror.

Ildsjelen

Johannes Tveitnes er ikke særlig hemmet.

Og han er ikke psykisk utviklingshemmet.

Det er en medisinsk diagnose, enn så lenge.

Men fikk jobben sin gjennom en stiftelse som heter Helt Med. De hjelper mennesker som trenger mer eller mindre ekstra støtte for å komme seg inn i arbeidslivet.

De har hjulpet Johannes med å få jobb på rådhuset i Sandnes.

Men i en NRK-reportasje ble stiftelsen omtalt som «arbeider for å inkludere mennesker med utviklingshemming i det ordinære arbeidslivet».

Det fikk Johannes til å reagere.

Han tok kontakt med NRK.

– Vi må skrote det ordet.

Johannes Tveitnes lys

– Jeg skjønner ikke hvem som har kommet på det ordet. Selv om en strever litt mer enn de fleste, betyr jo ikke det at man ikke utvikler seg.

Så ler han.

Det gjør han ofte.

Johannes Tveitnes

– Jeg er jo humørspreder deluxe.

Johannes Tveitnes lys

Skolen

Det var stille i klasserommet. Lesetime. Johannes gikk i 5. klasse. Akkurat da lo han ikke. Ordene på sidene slo mot ham som opprørske bølger på havet.

– Av og til satt jeg i en halvtime og turte ikke rekke opp hånden og spørre om hjelp, fordi jeg syntes det var så flaut.

Spesifikke språkvansker, det var det fagfolkene til slutt kalte det. Det som gjorde at Johannes ikke forstod hva han leste.

Det er altså ikke en psykisk utviklingshemming.

– Ordene bare vrei seg. Og knakk. Plutselig innså jeg at de andre i klassen, de forstod faktisk hva de leste. Da var da jeg innså at jeg var litt annerledes.

Vi forlater en tankefull Johannes på rådhuset i Sandnes. To timer lenger nord, i Haugesund, bor Astri Solås.

Et av ordene på svartelista fra 2005 er dverg. Det er et ord Astri har brukt et helt liv på å kjempe mot.

Hun trodde egentlig at den kampen var vunnet, men de siste årene har mektige krefter satt utviklingen i revers, mener hun.

– Vi blir aldri kvitt det ordet, tror jeg.

Astri Solås lys

– Alle disse seriene har ødelagt mye.

Astri Solås

Astri Solås (57) serverer mørk sjokolade og kjeks i en smakfull leilighet. Hun forteller stolt om sønnen som studerer tyrkisk historie.

– Bård liker å gå sine egne veier.

Da hun var på hans alder, likte hun også å gå sine egne veier. Hun likte også å feste og være med venner.

– Jeg har litt vanskelig for å gå, så vennene mine pleide å bære meg på ryggen når vi var på byen. Fra pub til pub med meg på ryggen, det var veldig gøy.

Astri Solås

Astri Solås og vennene hennes ute, klare for Grand Prix i Bergen i 1986.

Astri Solås

Norsk interesseforening for kortvokste kjempet en hard kamp på 80-tallet. Astri Solås i midten.

Astri Solås

Astri Solås på russefeiring i 1983.

Idealisten

Hun var også idealistisk. I 1985 dro hun på sin første leir med den nystarta organisasjonen Norsk interesseforening for kortvokste.

22 år gammel gikk hun av bussen og møtte for første gang andre som var som henne.

– Så stod hele ungdomsforeningen der. Da så jeg meg selv for første gang, på en måte. Det var helt fantastisk.

Den nye organisasjonen ville mye, men det de ville aller mest var å bli kvitt det vanskelige ordet dverg.

– Å bli kalt dverg. Jeg ble sint. Og lei meg. For jeg vil ikke være en dverg. Opp igjennom alle tider har ordet dverg blitt brukt i sirkus og om narrer. Morsom, liksom.

Astri har vært gift med en høy mann. Hun har en høy sønn. Hun har hatt en spennende jobb i avis og har et stort nettverk. Nå er hun uføretrygdet.

Før jobbet mange kortvokste i underholdningsbransjen. Det var ikke nødvendigvis fordi de hadde et spesielt talent.

I riktig gamle dager ble de gitt i gaver til kongelige.

– Jeg har aldri likt tanken på at jeg skal sammenlignes med en klovn. At jeg har en rar kropp folk kan le av. At måten jeg går og beveger meg på er morsomt.

Dette var på andre halvdel av 80-tallet. De unge, kortvokste idealistene begynte jobben med å prøve å endre et medisinsk establishment.

– Vi i organisasjonen begynte først å jobbe mot legene og spesialistene.

– Det heter dvergvekst, sa de. Det var det som stod i lærebøkene deres. Det var det som stod i journalene våre

Astri Solås

– Men vi ga oss ikke.

Astri Solås

– Jeg var en godt voksen dame før det var endret.

Astri Solås

Etter at legene og ekspertene hadde endret mening, opplevde Astri og de andre kortvokste at folk flest gradvis fulgte etter.

At de forstod at dverg var forbundet med mange fordommer, stereotypier og derfor var et sårende ord.

– Men de siste årene har utviklingen gått i feil retning igjen.

Hvorfor tenker du det?

– Det er plutselig veldig mange kortvokste i engelskspråklig media. Det er jo egentlig en positiv ting, tror jeg de fleste av oss synes.

Astri liker veldig godt Game of Thrones, selv om den har ødelagt mye av det hun har brukt mange år på å forandre. For på engelsk er det fortsatt greit å si dwarf.

– De unge sluker jo disse seriene. Og i alle sier de dverg, dverg, dverg. Vi blir nok aldri kvitt det. Dessverre.

Hun er en kvinne som forventer å bli lyttet til. Det er tydelig.

– Jeg tror det handler om uvitenhet, fordommer, latskap. Jeg tror ikke folk klarer å ta inn over seg hvor sårende det er for oss.

Astri er litt resignert. Hun har sluttet å bli sint på folk som bruker ordet. Hun er blitt rundere i kantene med årene.

Det er ikke så enkelt å bli kvitt de vanskelige ordene, og grunnene til det kan være overraskende. Astri og de kortvokste møtte motstand fra utsiden. For andre kommer motstanden fra innsiden.

Listen fra 2005 er delt inn i tre kategorier:

Ikke-ord.

Vær varsom.

Anbefales.

En av organisasjonene som var med og utformet listen, var Norges Handikapforbund. Ordet handikappa står på listen, i kategorien vær varsom.

– I bunn og grunn er vi alle mennesker. Bare med ulike behov.

Arne Olav Hope

– Men handikappa. Det ordet der. Det hører hjemme på en golfbane.

Arne Olav Hope

Arne Olav Hope er regionleder i Norges Handikapforbund, avdeling Sørvest. Tidligere var han medlem av sentralstyret.

– Grunnen til at et begrep går ut på dato, er at det blir misbrukt og brukt som et skjellsord i en negativ setting. Til slutt forbinder allmennheten det med noe negativt. Og da har det gått ut på dato.

Arne Olav er engasjert. Til daglig jobber han med å skaffe assistenter til mennesker som trenger det.

– Folk assosierer handikappa med en som ikke kan. Ufør. Begrensa. Ikke er en ressurs. Ikke fullverdig.

Men du er medlem av Norges Handikapforbund?

Arne Olav må le.

– Ja. Det er et paradoks.

Motstanden

Vi skrur tiden tilbake til 2014. På et typisk møterom på Gardermoen sitter sentralstyret i Norges Handikapforbund. De diskuterer å endre navnet på organisasjonen. De yngre medlemmene argumenterer for å gjøre det. Arne Olav beskriver det som å møte en vegg.

– Merkevaren var så sterk at da ville vi bli glemt, mente de. Vi er godt kjent i det politiske miljøet og blant allmennheten. De mente vi ville miste alt dette.

Arne Olav trekker pusten.

– Men mest tror jeg det handler om manglende mot. At ordet er trygt og kjent.

Lederen

Arne Lein er på vei til hytta når vi får tak i ham. I elleve år var han forbundsleder i Norsk Handikapforbund. Han husker godt møtet på Gardermoen. På en sprakende håndfri telefon bekrefter han at merkevaren var det viktigste argumentet for at han stemte mot forslaget.

Men det var en grunn til.

– Det var ingen som kom opp med noe godt alternativ. Alle var egentlig enige om at handikapp var et uegnet og uønsket begrep. Men det var ingen som kom opp med et bedre ord.

Hva tenker du om at dere var med å lage en liste hvor det står at ordet handikappa bør unngås. Og så klarer dere ikke å endre navnet på deres egen organisasjon engang?

– Det er et paradoks. Jeg har ikke noe bedre ord enn det.

– Det er nesten som vi hadde kalt oss negerforbundet. Det er så ille jeg synes det er.

Arne Olav Hope

– Jeg omtaler meg aldri som handikappa.

Arne Olav Hope

Men hva skal vi kalle dere da?

Arne Olav ler igjen.

– Det er heller ikke lett. Funksjonsnedsettelse eller funksjonsnedsatt blir jo brukt, men jeg tipper de og kommer til å gå ut på dato ganske snart.

– Det er ikke enkelt, dette?

Arne Olav ler enda mer.

– Nei. Nedsatt. Hemma. Kappa. Ufør. Hvorfor må det alltid være minus på konto? Men utfordring kan aldri bli negativt. Eller pluss kan aldri bli negativt.

Kanskje plusspersoner?

– Ja, kanskje det. Eller superpersoner.

– Uansett hva det nye ordet hadde blitt, så tror jeg det kunne blitt en rensende prosess.

Arne Olav Hope

– For oss alle.

Arne Olav Hope lys

– Jeg lærer jo stadig nye ord.

Johannes  Tveitnes

– Etter at jeg begynte i politikken, har jeg utviklet meg noe voldsomt.

Johannes Tveitnes lys

I sin egen hjemkommune er Johannes 7. vara til kommunestyret, men han har allerede vært med på tre møter. Han er engasjert i politikken og vil være med å endre og påvirke samfunnet.

Samtidig vet han at ordene og begrepene vi bruker om hverandre, kan være noe av det vanskeligste å forandre.

Men akkurat nå skal han servere kaffe til ordføreren i Sandnes. Det er en del av jobben hans.

– Nå kan vi kanskje slippe litt på bremsen. Smitten går nedover. Det ser ut som om tiltakene har virket.

Sier ordfører Stanley Wirak. Han humrer når han får servert morgenkaffen av humørsprederen Johannes.

– La oss håpe det. Jeg tror alle er litt leie nå.

Johannes humrer seg videre.

– Jeg har verdens beste jobb.

– Jeg har verdens beste jobb.

Johannes Tveitnes

– Jeg tenker at det er politikerene som må gjøre dette. Og media. Så følger folk etter.

Johannes Tveitnes

– Politikerene må snakke med de som har disse diagnosene. Og så må flere folk stå frem. Slik som jeg

Johannes Tveitnes lys

– Jeg kjenner flere som ikke liker å bli kalt utviklingshemmet. Som hater det.

Johannes Tveitnes

Johannes blir alvorlig igjen. Det er som sagt sjeldent.

– Det hadde vært kult å kunne gå inn i andre folk sine hjerner og se hva de tenker om meg. Hvis jeg går inn på en buss, for eksempel. Da lurer jeg alltid på hva folk tenker om meg.

– Hva tror du de tenker?

Jeg tror de tenker: Oj. Han trenger litt ekstra hjelp

– Hvorfor det?

Jeg tror jeg kan se sånn ut.

– Er det det du vil vi skal kalle det?

Ja, mennesker med behov for litt ekstra hjelp. Det føles mye bedre.

– Jeg tror flere må stå frem og snakke om dette.

Johannes Tveitnes lys

– For til syvende og sist så er vi jo alle mennesker.

Johannes Tveitnes

- Med drømmer og håp.

Johannes Tveitnes
Johannes Tveitnes

Hei!

Tidligere har jeg skrevet om legen som vil endre helsevesenet med musikk. Jeg har også regissert dokumentarserien om bokseren Henriette som vender tilbake til rusmiljøet. Hvis du har tips til andre saker jeg bør jobbe med, skriv til meg!