Da ni år gamle Lars ble overgriper

– Det gjelder en bekymringsmelding. Om Lars, sa kvinnestemmen.

Mor var på jobb da mobilen ringte. Det var barnevernet.

Hun fikk 20 minutter på seg til å komme til barnevernets lokaler.

Hun var rolig i bilen på vei til sentrum av den lille bygda et sted på Vestlandet. I bilen lå fortsatt skiene fra gårsdagen. Hele familien hadde deltatt på Barnas skidag.

– Lars har kledd seg naken sammen med en venninne, sa saksbehandleren da mor tok plass i en slitt sofa på det lille kontoret hennes.

Barnevernet på stedet besto av noen få ansatte. Mor satt sammen med en av dem.

Etterpå advarte Lars jenta, fortsatte saksbehandleren. Han sa han skulle drepe henne hvis hun fortalte det til noen.

Bekymringsmeldingen gjaldt en hendelse som hadde skjedd to år tidligere. Lars, som vi kaller ham her, og venninnen Klara, også det et fiktivt navn, var da sju år gamle.

Ifølge saksbehandleren var hendelsen regnet som et overgrep, og mor fikk streng beskjed om ikke å bagatellisere det.

Dette må være en misforståelse, tenkte hun. For henne var det ingen annen forklaring.

Men barnevernet slapp ikke taket.

Det som nå skjedde kom til å få store følger for Lars og resten av familien. Og en høyere instans enn det kommunale barnevernet skulle lande på en konklusjon som var overraskende for flere.

– Alene med barnevernet

Før mor hadde fått innkallingen på mobilen denne formiddagen, hadde Lars allerede vært i samtale med barnevernet.

Samtalen ble ikke tatt opp digitalt, men foreldrene har gitt referatet til NRK.

Saksbehandleren hadde sittet på en stol ved samme bord. Hun hadde spurt ham sakte og rolig:

– Hvorfor spurte du Klara om dere skulle sexe?

Lars hadde sett ned på tegnearket og gjort noen grimaser.

Kanskje han syntes det var ubehagelig og ekkelt å snakke om, hadde hun notert.

– Klara sa nei. Hvorfor sa du at du ville banke henne da?

Niåringen hadde fortsatt å se ned på arket foran seg. Det hadde vært stille i rommet.

Ifølge saksbehandleren hadde Klara kledd av seg.

– Da viste du fram tissen, klemte deg inntil henne og kysset henne. Etterpå sa du at du skulle drepe henne dersom hun sa det til noen, hadde saksbehandleren påstått.

– Æsj, det har jeg ikke gjort, hadde Lars sagt med blikket ned i pulten.

Saksbehandleren hadde likevel fortsatt.

– Det er ingen som er sinte på deg. Ikke mammaen til venninnen din, og heller ikke jeg.

Hun hadde sagt at det var dumt at det hadde skjedd.

Underveis hadde det vært flere små pauser, og saksbehandleren hadde fortsatt å spørre.

– Kan du huske dette? Det er ikke farlig å fortelle, og jeg forstår at det er vanskelig for deg.

– Nei, det har aldri skjedd, hadde Lars sagt stille.

Til slutt hadde saksbehandleren likevel notert i referatet: « ... truende seksualisert atferd».

Tema i bekymringsmeldingen ble borte

Barnesamtalen i det lille grupperommet på skolen hadde vært tøff for niåringen.

Han hadde grått og virket sliten. Det hadde saksbehandleren skrevet videre i notatene sine.

Saksbehandleren hadde fortalt at hun ofte snakket med barn om sånt, og at noen ikke tør å fortelle fordi de er redde for konsekvensene.

– Er det slik for deg, Lars?

Han hadde igjen avkreftet at det hadde skjedd. Men han var redd for å få kjeft av foreldrene.

Hun hadde så dreid samtalen mer over på hvordan niåringen hadde det.

– Er det noe som er dumt?

Etter en liten stund hadde Lars fortalt at pappa hadde dasket ham på hånden, og at det hadde svidd. Faren hadde også tatt ham hardt i armen ved ett tilfelle. Men det var lenge siden.

Saksbehandleren hadde imidlertid reagert på dette. Bekymringen hadde deretter tatt en annen vending enn utgangspunktet for bekymringsmeldingen.

Ut fra dette hadde saksbehandleren trykket på § 4–12-knappen. Paragrafen om omsorgsovertakelse. Hun hadde funnet grunn til å undersøke om det foregikk fysisk og psykisk vold og trusler.

Ifølge referatet ble Lars spurt om han ville gå tilbake til klasserommet. Det ville han ikke. Saksbehandleren viste ham sofaen, og sa han kunne ligge der så lenge han ville. Så gikk hun.

Det var på dette tidspunktet mor hadde blitt ringt opp av barnevernet.

Samtidig hadde søsknene til Lars blitt hentet fra hver sitt klasserom til samtale med barnevernet på skolen. Ingen av de to hadde fått med seg noen de kjente.

Begge hadde nølt, men de hadde bekreftet at far ved noen enkelttilfeller hadde slått på håndvristen, men det var lenge siden.

Da ettermiddagen kom, ble også far blitt hasteinnkalt til barnevernet.

Verden raste sammen

Nå ble foreldrene kjent med påstanden om at et av barna hadde begått overgrep, og at det ifølge barnevernet var avdekket fysisk og psykisk vold i hjemmet.

Hjertet banket hardt på vei hjem i bilen. Hun forsøkte å kjøre rolig mot hjemmet deres, men måtte stoppe opp flere ganger. De svingete veiene gjorde henne svimmel.

Dette stemmer ikke, tenkte hun. Det må være en misforståelse et sted.

Og så påstander om at far er voldelig!

Bilder fôr gjennom hodet hennes mens hun svingte ned mot fjorden. Da hadde reist på jobb den dagen, hadde sjøen ligget stille. Nå skapte vinden små krusninger som snart skulle bli bølger.

Hun ser det for seg. To søsken slåss under stuebordet. Det er fare for at den ene klyper den andre stygt med neglene. Den andre hyler av smerte. Far roper stopp, men det blir ikke etterkommet. Han tar tak i den ene armen til et av barna og drar ham med seg vekk fra stedet.

Men er dette vold? tenkte hun.

De hadde flyttet tilbake til hjemstedet da de fikk barn. Foreldrene ville skape et godt oppvekstmiljø i landlige omgivelser. Slik de selv hadde fått.

Familien hadde mange fritidsaktiviteter, gikk turer, fisket, snekret og hadde flere dyr.

Det hadde vært stunder der de hadde vært under press, som hos mange andre familier. Stunder de kunne ha taklet bedre. Smikk og klaps hadde skjedd under enkeltepisoder.

Hvilken mor eller far har ikke engang holdt litt hardt, eller blitt sint? spør hun seg selv mens hun kjører hjemover.

Verken hun eller mannen tror på fysisk avstraffing som metode, og de mener barnevernet er en nødvendig hjelpetjeneste.

Men hva skjer nå?

– Barnevernet vil ikke tro på meg

Om ettermiddagen var de samlet hjemme rundt kjøkkenbordet, de tre barna og foreldrene.

Barna var redde, og foreldrene brukte lang tid på å roe dem ned.

Verst var det for Lars.

Det gikk sterkt inn på niåringen å få beskyldninger mot seg om at han hadde truet en jente med å drepe henne da han var sju år.

Han var svært fortvilet. Han gjentok til foreldrene flere ganger at han aldri hadde sagt at han skulle drepe noen.

– Barnevernet vil ikke tro på meg, sa niåringen.

Da kvelden kom hadde barna problemer med å sove.
De var redde. Redde for at barnevernet skulle komme på skolen for å ta de med seg.

Eller at far måtte reise bort. Det hadde barnevernet sagt.

– Bare si at jeg ikke vil snakke med dem

Overfor barna prøvde foreldrene å snakke fint om barnevernet. De sa at barnevernet hjelper barn.

Men barna tvilte.

– Barnevernet gjør oss jo bare vondt, de tror ikke på oss, sa de.

Dagen etter ble familien varslet om et tilsynsbesøk. Barna sa de ville rømme.

Lars strittet mye imot. Han gråt.

– Ja men mamma, tenk om de spør mye. Jeg orker det ikke! De tror ikke at jeg snakker sant, mamma. Vær så grei, mamma, bare si at jeg ikke vil snakke med dem.

Mor sa at de sikkert ikke skulle stille ubehagelige spørsmål. Trolig skulle de bare spørre ham om han har det bra hjemme, sa hun for å berolige ham.

– Og det er vel ikke så ubehagelig, sa mor mens hun smurte matpakker på kjøkkenet.

– Jo, fordi de ikke tror på meg, uansett, svarte Lars, som takket nei til matpakke. Han skulle ikke på skolen.

Til faren sa han:

– Det er akkurat som de vil at jeg skal si at du slår meg, pappa. Damen tror ikke på meg.

Gjemte seg under dynen

Da dagen kom for tilsynsbesøket, tok barnevernet med seg et og et barn inn på rommene deres. Alle tre hadde egne rom i huset.

Men nå begynte foreldrene å stille spørsmål ved rettssikkerheten til barna. De hadde vært alene med barnevernet, uten kontaktperson eller opptak. Spesielt var foreldrene bekymret for Lars, som hadde fått sterke beskyldninger mot seg.

De kontaktet venner i bekjentskapskretsen. Hadde barnevernet lov til å gå fram på denne måten?

En nær familievenn kom til huset for å være støtte og vitne under hjemmebesøket. Han tilbød seg å være sammen med barna under samtalene med barnevernet.

Eldstemann prøvde å gjemme seg på det tryggeste stedet han visste om. Under dynen. Barnevernet snakket med ham utenfor døren, men han nektet å svare.

Lars fortsatte å benekte påstandene mot ham. Han var fortvilet.

Om kvelden forsøkte foreldrene å roe seg ned. De hadde vært gjennom en krise før, beroliget de seg med. Lars hadde hatt en alvorlig infeksjon da han var yngre. På et tidspunkt visste de ikke om de kom hjem fra sykehuset med kiste eller barnevogn.

I tillegg hadde de et resurssterkt nettverk rundt seg. De måtte være optimistiske. Dette skulle gå bra.

Barnevernet lovet tett oppfølging, men i tiden som fulgte opplevde foreldrene det motsatte.

De ble overlatt til seg selv.

Barnevernet svarte ikke

Etter tilsynsbesøket gikk det flere måneder før de hørte noe fra barnevernet.

Gjentatte ganger etterspurte foreldrene møter og dokumentasjon. Men de fikk aldri svar. De følte avmakt, og tvilen vokste.

Barna var utrygge. De ville bare være hjemme. De ville ikke gå på fritidsaktiviteter eller være med venner. Lars klagde på hodepine og vondt i magen, og nektet å gå på skolen.

Det gikk ni uker før barnevernet svarte og ville ha et møte. Et møte foreldrene hadde etterlyst siden starten.

Så, en måned senere, fikk de beskjed om at saken var avsluttet. Men i journalene sto det at saken skal holdes oppe i ytterligere tre måneder, og at den skulle gjenåpnes om et halvt år.

Barnevernet ville ha tid til å gjennomføre en faglig og grundig undersøkelse, etter at det kom fram i samtalen med Lars at far hadde slått. Det var nytt i saken, og de utvidet derfor undersøkelsesfristen med seks måneder, framfor å åpne ny.

Familien ventet på at barnevernet skulle komme tilbake, men de hørte aldri noe.

Ett år og en måned etter oppstart ble saken avsluttet uten nye samtaler med noen av familiemedlemmene.

En glemt gruppe

Lars er ikke den eneste som blir innkalt til samtale med barnevernet.

Årlig mottar barnevernstjenesten nær 60.000 meldinger fra personer som er bekymret for et barn. I 2019 startet barnevernstjenesten undersøkelsessak for 44.131 barn og unge.

Seks av ti var i samtale med barnevernet. Etter barnevernloven § 4–3 kan barnevernet kreve å få snakke med barnet det gjelder i enerom.

De fleste er ofre eller vitner.

Hvor mange som sitter som mistenkt i samtale med barnevernet, er det ingen som vet.

I dag finnes det lite dokumentasjon på norske barneasamtaler.

– Dette er en glemt gruppe, sier advokat Maren Eide, spesialist i barnerett, om Lars’ tilfelle.

– Rettssikkerheten hans er ikke ivaretatt her, mener hun.

Hun mener det er en kjent problemstilling at barnevernstjenesten har lite kunnskap og svært dårlig kompetanse på barnesamtaler. Målet med samtalen må være å få mest mulig informasjon fra barnet og gi det mulighet til å komme med frie fortellinger, uten å påvirke, mener hun.

– Men svært ofte opplever vi at barnevernet gjør det stikk motsatte.

Ofte har barnesamtaler i barnevernet ødelagt for videre oppfølging i politiet, sier hun. Samtalene er også vanskelige å ettergå.

– De blir ikke tatt opp på bånd, og saksbehandleren skriver dårlige referater med egne tolkninger.

– Feller en dom for livet

Konsekvensen for Lars og andre barn er at de får en «dom» hengende over seg.

– I Lars’ barnevernsdokumenter står det at han har truende seksuell adferd, uten at det overhodet er funnet bevist, sier hun.

– Barnevernet som system må legges om, og de må øke kompetansen, sier Eide.

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet gransker nå forskere flere hundre barneverns- og politiavhør gjort mellom 2012 og 2017.

Gunn Astrid Baugerud, førsteamanuensis ved Oslo Met, er en av forskerne.

– Vi ønsker å finne ut hvordan samtalene foregår i praksis. Målet er ny kunnskap og å bli bedre, sier Baugerud.

Barnevernet bruker samme samtalemetode overfor barn som politiet. Metoden heter «Den dialogiske samtale metoden» og bygger på internasjonal forskning.

Den skal fokusere på å unngå ja/nei-spørsmål og ledende spørsmål.

– Men det skjer ikke alltid, sier hun.

Mener de trenger mer kompetanse

– Hvis barnevernet foretar barnesamtaler etter anbefalt praksis, er det ikke et problem. Men i dag er det ulik praksis og kompetanse i barnevernet, sier Baugerud.

Baugerud mener saken om Lars viser at kompetansen kan være lav.

Barnevernet må gjøre som politiet, det vil si ha ulike hypoteser og objektivitet. De må være åpne for andre forklaringer, og ettergå kildene, sier hun.

– Hva er grunnlaget for beskyldningen? Kan det være en misforståelse? Kan det ha en naturlig forklaring?, er spørsmål det er viktig å stille seg.

Det er dessuten viktig ikke å konkludere på ufullstendig grunnlag, mener hun, og viser til Kevin-saken. Der ble to brødre på 5 og 7 år utpekt som drapsmenn etter at en fireåring ble funnet død i Värmland i Sverige.

Skal lære av et virtuelt barn

Forskere fra OsloMet, SimulaMet og Australia skal også finne ut om avhør og intervju av barn kan bli bedre. Baugerud leder dette forskningsprosjektet.

Med 20 millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd, OsloMet og SimulaMet skal det utvikles et nytt digitalt opplæringsprogram for barnevernet og politiet.

Det skal inneholde en interaktiv avatar, altså et virtuelt barn, som responderer som et virkelig barn i en avhørs- eller samtalesituasjon.

– På denne måten kan politi- og barnevernsansatte trene uavhengig av hvor de befinner seg i landet, sier hun.

– Samtalen skal være minst mulig belastende

– Barnevernets oppgave og mål er å hjelpe barn, ikke avhøre, etterforske eller dømme barn. Og ikke operere med barn som mistenkte, sier divisjonsdirektør i Bufdir, Anders Henriksen.

Han presiserer at barnevernets oppgave er annerledes enn politiets.

Barnevernet skal vurdere barnets alder og modenhet før de bestemmer seg for hvordan samtalen skal gjennomføres.

– Samtalen skal være minst mulig belastende, sier Bendiksen.

– Skal barnevernet ha samtaler med barn som kan inneholde påstander mot det?

– De aller fleste undersøkelsessaker inneholder påstander. Etter barnekonvensjonens regler om barns medvirkning, plikter barnevernstjenesten å informere og involvere barnet i de saker de undersøker. Dette innebærer blant annet å snakke med barnet, sier Henriksen.

Han mener at det å snakke er viktig for å ivareta barnets rettssikkerhet.

I tillegg dokumenterer barnevernet innholdet i samtalene. Konklusjonen og mangler i saksbehandlingen kan dermed etterprøves og klages inn til Statsforvalteren.

Opptil det enkelte barnevernet å vurdere

Men hva det enkelte barnevernet gjør, må det svares på lokalt.

– Det kan være forskjeller, fordi barnevernet styres i hver kommune, sier Henriksen.

Alle barnevernssaker inneholder en stor grad av skjønnsmessige vurderinger.

– Derfor er kompetanseheving viktig. Dette jobbes det med hele tiden, avslutter Henriksen.

NRK har også vært i kontakt med Barneombudet, men de kjenner ikke til denne gruppen barn. Foreløpig ønsker de ikke å uttale seg.

Stemplet for alltid

Saken mot Lars og familien ble holdt åpen i ett år og en måned.

Tiden under barnevernets undersøkelse satte dype og smertefulle spor hos familien, forteller foreldrene til NRK.

De er opptatt av å få fram hvordan barnevernet kan gå fram overfor barn i barnesamtaler og med det vise hvor raskt en familie kan bli virvlet inn i et mareritt.

De stiller spørsmål ved om barnevernet har evne og forståelse av hva de med sin makt kan påføre barn av krise og traumer.

Barnesamtalen kan være et kritisk punkt, mener de.

Forstår barnet for eksempel ordene som blir brukt i samtalen? Hvordan påvirker stemningen i rommet utfallet, og hvilken betydning får barnets spontane reaksjon på barnevernets spørsmål?

– Det hadde vært bedre og fått prøve saken for retten enn en «dom» fra barnevernet som blir stående for resten av livet, sier de.

De mener barnevernet konstaterer en absolutt sannhet om Lars, selv om de ikke har andre bevis enn bekymringsmeldingen. Det vitner om dårlig rettssikkerhet, mener de.

Foreldrene mener spesielt Lars har blitt utsatt for maktovergrep.

– Han satt alene med en ukjent saksbehandler, uten noen form for opptak.

Til tross for at han nektet for dette, blir han beskrevet som en gutt med «truende seksualisert atferd».

Han ble mistrodd fra første øyeblikk, mener foreldrene.

Læreren er sjokkert

De er innforstått med at barnevernet måtte starte en undersøkelsessak på bakgrunn av det som kom fram første dag.

– Men når de så ikke finner noe, og ikke noen opplysninger støtter deres sak, burde den vært avsluttet på et tidligere tidspunkt, mener foreldrene.

Flere er sjokkert over barnevernets framgang. Læreren til Lars sto klar for å snakke med barnevernet den dagen de kom, men følte seg avvist.

– Han viste ingen tegn til gjenkjennelse da han ble konfrontert med bekymringsmeldingen, sier hun.

Læreren er sjokkert over saksgangen. Hun har erfaring med barnevernet fra tidligere saker i skolen og hadde forventninger om at hun ville bli kontaktet i saken.

Men det skjedde ikke, selv om hun er Lars' kontaktlærer, og har vært det i tre år.

– Jeg stiller spørsmål ved om barnevernet tror de kan finne ut ting på kort tid i en kunstig setting. Ting jeg ikke har sett spor av gjennom daglig tett arbeid med Lars, sier hun.

Statsforvalteren: Konkluderte før de hadde undersøkt

Verst har hendelsen gått utover Lars. Han har posttraumatisk stress-lignende symptomer, og hadde kronisk hodepine i halvannet år.

Totalt har saken kostet familien 200-300.000 kroner i advokatutgifter, tapt arbeidsfortjeneste og utgifter til samtaleterapi.

Foreldrene klagde saken inn til Statsforvalteren i Rogaland (tidligere fylkesmannen) og fikk medhold på alle punkt.

Både undersøkelsessaken og gjenopptakelsessaken er i strid med loven.

Statsforvalteren peker på at barnevernet handlet i strid med loven da det som kom fram i samtalen med Lars på skolen ble gjeldende for alle barna i familien.

Barnevernet konkluderte før de hadde undersøkt saken, påpeker de.

De fremhever spesielt at samtalen Lars hadde må ha vært krevende.

Statsforvalteren pålegger barnevernet å lære av denne saken.

– Tar konklusjonen til etterretning

Kommunedirektøren i hjemkommunen til familien presiserer at hun ikke kan kommentere konkrete barnevernssaker.

Kommunen samarbeider om barnevernstjenesten med nabokommunen.

Hun sier likevel at kommunen tar alle konklusjoner og tilrådinger til etterretning og jobber kontinuerlig for å ha gode tjenester til innbyggerne innenfor gjeldende lovverk.

Vil flytte fra bygda

Moren til Lars kan fortsatt kjenne angsten hogge til når minnene blir for sterke.

Hun har fått erfaringer og innsikt hun skulle vært foruten.

Fortsatt pågår opprydningsarbeidet. De har klaget barnevernet inn for brudd på barnevernlov, forvaltningslov, taushetsplikt og på pasient- og brukerrettighetsloven.

De har fått medhold i alt.

De vil også ha slettet informasjon om Lars i journalene. Datatilsynet er nå i gang med å se på om personvernet hans er ivaretatt.

– Barnevernet hadde enkelte fakta, og ut fra det laget de sin egen historie som ikke har rot i virkeligheten, og som vi ikke kjenner oss igjen i.

For familien har hendelsen vært så belastende at de planlegger å flytte fra bygda når alt etterarbeidet med saken er ferdig.

De hadde tillit til barnevernet.

– Men opplevelsen ble en skremmende trussel.