Veien mot toppen

– Det er fotball-VM for kokker. Champions League. For en kokk er dette det største du kan vinne.

Christopher Davidsen prater om Bocuse d'Or, det uoffisielle verdensmesterskapet for kokker. Konkurransen som har holdt han våken om nettene. Konkurransen som har vært slitende, både fysisk og psykisk. Konkurransen han selv tok sølv i for tre dager siden.

Omsorgssvikt

Men for Stavanger-kokken har det vært en lang og til tider tung reise for å nå toppen. En reise med mye motgang.

– Min biologiske mor var narkoman. Hun fikk meg i ung alder, og var bare 18 år. Som ung alenemor var nok ikke alt lett, så hun havnet nok litt på kjøret.

Christopher var seks år da ansatte i barnehagen han gikk i, fikk mistanke om omsorgssvikt og barnevernet ble koblet inn.

– Der og da forstod jeg nok ikke så mye. Men jeg husker alt veldig godt. Jeg husker skrikene og at mamma var uenig. Hun var jo veldig glad i oss selv om hun ikke alltid greide å stille opp.

– Det var en frustrerende tid for oss begge. Jeg husker at jeg skiftet bleier på søsteren min. Seks år og skifter bleie på søsteren din på to år. Det er ganske sterke minner.

Vendepunktet kom da Christopher ble flyttet til et fosterhjem. Familien han kom til, har betydd veldig mye.

– Jeg er fosterbarn og jeg er stolte over å være det. Jeg vil gå frem som et godt forbilde og derfor er jeg helt ærlig om det også.

– Jeg vokste opp i et veldig godt fosterhjem. Det å ha en stabil familie og foreldre som stiller opp er det viktigste av alt. Uten dem hadde aldri dette gått. De har egentlig vært mentorene mine, og gjort at jeg har blitt den jeg er i dag.

Når han tenker tilbake til barndommen, ser han på den noe turbulente starten på livet som en viktig erfaring. Og kanskje er det nettopp dette som har ført Christopher opp og frem mot sølvet i det prestisjetunge kokkemesterskapet.

– Hasj, amfetamin og ecstasy

Men historien om den lange veien til topps slutter ikke her, og allerede før han var fylt 15 år så det ut som om historien hans skulle ta samme retning som moren sin historie.

– Jeg havnet i et dårlig miljø og valgte feil venner. Hasj, amfetamin og ecstasy gikk det en del av. Jeg brukte aldri sprøyter, men det var en del som gjorde det også.

Igjen er det fosterfamilien Christopher har kunnet støtte seg til.

– Jeg har brent mange broer, men de har aldri gitt meg opp.

– Jeg sa tidlig at Christopher kommer til å gjøre det stort, viss vi klarer å holde han på rett siden av loven. De som har mye energi har også en tendens til å søke risiko og kanskje havne på feil side, men han har klart å holde seg på rett side, sier fosterfar Ole Geir Skjæveland.

Etter flere opphold på barneinstitusjoner, begynte Christopher som 18-åring å jobbe i oppvasken på en restaurant. Et nytt og avgjørende vendepunkt i en historie som inneholder mye motgang.

– Det er kanskje motgangen som har vært med på å gjøre meg til en sterk person. Når jeg er under et veldig press tenker jeg at jeg har vært igjennom verre enn dette her før.

– Slik tenkte jeg også da vi konkurrerte i Budapest (Bocuse d'Or Europe finalen i 2016, journ.anm.). Det er 3000–4000 tilskuere på plass og det er rett før du holder på å skjelve deg i hjel. Da tenkte jeg, ja ja, jeg har vært med på verre enn dette her. Nå må du bare kjøre på. Det er din sjans nå!

– Tøft psykisk og fysisk

Men ingenting kommer gratis her i livet. Og før verdensmesterskapet i Lyon har Christopher tilbrakt utallige timer på kjøkkenet. I et halvt år har han terpet på den samme menyen mens toppkokker og trener har fulgt nøye med.

– Det blir jo jobb, hobby og resten av livet. Det er helt klart det hardeste jeg har vært med på. Det er lange dager, det er psykisk og fysisk veldig hardt. Hardere enn en fotballkamp.

– Det er spesielt presset om å gjøre det bra. Norge har jo alltid gjort det bra i Bocuse d'Or (Norge har tatt fem gull, tre sølv og to bronse i mesterskapet, journ.anm.). Tenk om du er den første som ikke er blant de fem beste. Du begynner å tenke og å presse deg selv.

Selv om drømmen var å stå helt øverst på pallen, er sølvmedalje og andreplass alt annet enn et nederlag for Christopher.

– Sølv holder lenge for meg. Vi har gjort jobben vår, og det ble nesten gull, sa han rett etter at konkurransen ble avsluttet.

Jubelen fra Christopher selv, familien, trenere og det norske publikummet som hadde tatt turen til Lyon for å heie han frem, sier det meste. Å nå toppen når veien opp dit har vært så tung, betyr mer enn et gull.

– Dette har vært drømmen min hele tiden. Men jeg liker å tenke tilbake på dem som har snudd ryggen til meg og sagt at det ikke er noe håp. De som ikke har hatt troen. De tok feil.

– Jeg har ikke hatt de beste forutsetningene. Jeg har gjort meg ganske klare tanker på det. At det kun er opp til deg selv. Til syvende og sist er det kun du som kan hjelpe deg selv, men du kan få hjelp på veien.

Selv om Christopher vokste opp i fosterfamilie, har hans biologiske mor fulgt han gjennom livet. Hun døde kort tid før verdensmesterskapet og fikk aldri se sønnen stå på pallen, som en av verdens beste kokker i det som Christopher selv omtaler som det største en kan gjøre som kokk.

– Sorgen kom veldig sterkt. Jeg tror hun har det bedre sånn som det er nå. Men hvis det finnes et liv etter døden, håper jeg hun ser det jeg har klart og blir stolt.