Feiring i aksjonskomiteen mot bompenger på Bybrua

ENDELIG SEIER: Da alt var over i 1983, kunne aksjonskomiteen mot bompenger på Bybrua i Stavanger heve sjampanjeglassene.

Foto: Jan B. Henriksen / Rogalands Avis / Stavanger Byarkiv

Bompengeseieren som kostet 50 millioner

Synes du dagens bompengemotstandere er drøye? Da skulle du visst hvordan det var før.

25. juni 1982: Alf Kåre Olavesen kjører den gule Volvoen sin inn på Bybrua i Stavanger. Langt der fremme kan han skimte den forhatte bomstasjonen. I fire år har 35-åringen ledet aksjonsgruppen som jobber for å stanse bompengeinnkreving på broen.

Selv om det har gått fire år siden broen åpnet, er innbyggerne på byøyene rasende for at de fortsatt må betale 15 kroner for å komme seg hjem fra fastlandet.

Men en beinhard kjerne nekter å gi opp kampen. I front står Alf Kåre Olavsen som denne fredagsettermiddagen kjører sin Volvo 142 over broen, og mot bomstasjonen. Det er to dager etter sankthans, og Stavanger viser seg fra sin sedvanlige side. 13 grader og overskyet.

I det han nærmer seg bommen, kjenner han fingrene gripe hardere om rattet. Sommerfuglene flakser i magen. Han har lurt seg over broen hundrevis av ganger tidligere. Men da har han kjørt tett bak bilen foran, slik at bommen ikke rekker å lukke seg før han passerer. Denne gangen er det annerledes.

Olavesen har en plan.

Dersom han kjører på rødt, og blir anmeldt av bomselskapet, kan aksjonistene prøve saken for retten.

På bomstasjonen har kontrolløren gått ut av boden sin. Han tar plass foran bommen. Den gule Volvoen til Alf Kåre Olavesen kjenner han godt igjen. Her er det noe i gjære.

Formannen i aksjonskomiteen trykker hardt på gassen. Bomkontrolløren må hoppe unna i det Olavesen vrenger bilen opp på fortauet, rundt bommen og forbi bomstasjonen.

Én ting står i hodet på ham. Han må bli anmeldt.

Det nådeløse bomopprøret

Men lenge før Alf Kåre Olavesen tråkket ned gassen denne junidagen har det kokt i Stavanger.

Selv om øyboerne så frem til å bli landfast med resten av Stavanger, var de fleste sterkt imot å måtte betale bompenger. Aksjonistene mente at en kunne bygge bro for halvparten av det Bybrua kostet.

På et folkemøte på Hundvåg, en av byøyene, var stemningen opphisset. Ingen var sintere enn Alf Kåre Olavesen. Selv om han på den tiden ikke hadde egen bil.

Aksjon på Bybrua i Stavanger 18. mai 1982

AKSJON: Bompengemotstanderne hadde flere aksjoner i årene etter at bomstasjonen åpnet ved årsskiftet 1977/1967. Dette bildet er tatt 18. mai 1982.

Foto: Jan B. Henriksen / Rogalands Avis / Stavanger Byarkiv

Olavesen mente den nye brua var altfor stor og dyr. Den gikk mer over land enn vann, og burde betales av kommunen. Han mente at det gamle ferjesambandet hadde gått med overskudd og at beboerne på byøyene hadde subsidiert de andre kommunale ferjene.

Stavanger Aftenblad dekket møtet. Siden Olavesen var den som slo hardest i bordet og fikk mest applaus, utnevnte avisen ham til leder for opprøret.

Trebjelker på taket og falske klippekort

På kort tid hadde aksjonskomiteen samlet inn over 11.000 underskrifter. Vel halvparten var signaturer fra folk som bodde på øyene. Resten kom fra folk bosatt rundt i Stavanger.

De aller fleste betalte bompengene da broen omsider åpnet. Noen fortsatte kampen og nektet å betale.

Den vanligste måten å snike på var å gjøre som Olavesen hadde gjort mange ganger. Kjøre tett inntil bilen foran slik at bommen ikke rakk å lukke seg. Etter hvert ble bommotstanderne så drevne at de kjørte tre eller fire biler om gangen. Bomselskapet anslo at mellom 50 og 60 bilister gjorde dette.

Hver ettermiddag.

På fire år ble over 6000 bilister anmeldt av bompengeselskapet for å ha sneket i bommen.

Men aksjonistene brukte også tøffere metoder. En eldre kar med en gammel og bulket Opel klarte på en uke å kjøre ned bommen seks ganger. På den syvende dagen oppdaget kontrollørene ham i tide, og fikk åpnet bommen.

Etter noen uker fjernet bomselskapet ut de automatiske fotocellene som lukket bommene. I stedet monterte de en knapp, slik at betjeningen måtte åpne og stenge bommen.

Det fikk ikke alle med seg.

De første dagene med trykknapp fikk flere biler som forsøkte å snike knust frontruter eller bulker i taket. Løsningen for bommotstanderne ble å montere takgrind med en kraftig trebjelke som kunne ta imot støyten av bommen.

Kreativiteten til motstanderne var stor. Raskt spredte ryktene seg om at klippekortene til den automatiske bommen kunne manipuleres. Hvis kortene var fuktige, kunne en være så heldig at bommen åpnet seg uten at klippet ble registrert. Ved å slikke på magnetstripen på kortet klarte bilistene å lure automaten.

Andre greide å lage falske kort ved å bruke papp fra skoesker.

I tillegg kom flere kjørende over broen og påstod at de hadde glemt penger og ikke kunne betale.

Bomstasjonen var plassert slik at det ikke gikk an å snu for å hente penger.

Løsningen ble derfor å sette fra seg gjenstander som pant.

I løpet av kort tid ble den lille boden fylt opp med jakker, skjerf og sko.

Mesteparten ble aldri hentet.

Frustrasjonen fra innkreverne

Marius B. Gaare hadde den utakknemlige jobben som vaktsjef og ansvarlig for pengeinnkrevingen på Bybrua. Før broen hadde nordlendingen jobbet på ferjene som trafikkerte øyene.

Han og de andre som jobbet ved bomstasjonen måtte venne seg til stygge gloser fra frustrerte bilister. Gaare ble også en gjenganger i avisspaltene. Han måtte til stadighet kommentere krumspringene til aksjonistene.

Men nå var vaktsjefen lei av påfunnene. Det skulle bli umulig å betale med sko, klær eller kronestykker for å kjøre gjennom bommen.

Alle som skulle over broen måtte kjøpe egne mynter, såkalte polletter, som skulle brukes som betalingsmiddel over broen.

Det tok bare noen dager, før bomselskapet merket at apparatet ble fylt opp av falske mynter. Ivrige bommotstandere på Rosenberg Verft, som den dag i dag ligger på byøya Hundvåg, hadde startet egen produksjon. En stansemaskin gjorde jobben.

I perioder måtte også bomstasjonen stenge. Aksjonistene fylte opp betalingsautomaten med rustne spiker og metalldeler.

Marius Gaare, vaktsjef for bomstasjonen på Bybrua 20. desember 1981

VAKTSJEFEN: Marius B. Gaare var ansvarlig for pengeinnkrevingen på Bybrua. Han ble fort lei aksjonistenes mange påfunn.

Foto: Leif Eide / Rogalands Avis / Stavanger Byarkiv

Da selskapet til slutt satte ut vakter som skulle kontrollere at bilistene betalte for seg, hendte det flere ganger at disse ble truffet av bilene. Etter at en kvinnelig bomassistent ble påkjørt og havnet på et bilpanser før hun falt av, gikk en fortvilet Marius B. Gaare ut i Stavanger Aftenblad og ba aksjonistene besinne seg. De ansatte måtte få gjøre jobben de var satt til.

Kunne de ikke heller rette sinnet sitt mot politikerne som hadde vedtatt dette?

Svaret kom kontant fra Olavesen i et leserbrev i samme avis. Kunne ikke Gaare heller be politikerne selv ta plass i bomstasjonen?

Dessuten, hvorfor var vaktene så opptatt av å fysisk hindre bilene? De kunne jo bare flytte seg når bilene kom? I lokalavisene ble debattsidene fylt opp av rasende innlegg.

I mandagsavisenes oppsummering av hva politiet hadde rykket ut på i løpet av helgen, var «skadeverk på bomstasjonen på Bybrua» en fast post.

Oppgjørets time

Tilbake i den gule Volvoen til Alf Kåre Olavesen i juni i 1982. Etter å ha vrengt bilen forbi bommen, kjører han bare videre. Når betjenten ved bomstasjonen får summet seg, noterer han bilnummeret. RE 21741.

Bomaksjonistene har samlet inn penger for å få en advokat til å vurdere lovligheten av bompengeinnkrevingen. Valget faller på høyesterettsadvokat Atle Helljesen.

Den tilflyttede bergenseren har fulgt med på det sterke engasjementet hos øyfolket. Han har lest om aksjonister som kjører på og rundt bommen og at det oppstår håndgemeng ved bomstasjonen. Likevel har advokaten ingen betenkeligheter med å føre aksjonistenes sak.

Alt går som planlagt. Provokasjonen virker. Kommunen anmelder Olavesen. Det går mot behandling i rettssalen.

Advokaten som hater å tape

På forhånd har advokat Helljesen dykket ned i sakens dokumenter, og konkludert med at kommunen ikke har hjemmel for å kreve inn bompenger. Kommunen mente friluftsloven ga dem lov, men samtidig var dette en bro mellom to store bydeler.

Advokaten kunne ikke forstå hvorfor innbyggerne i én bydel måtte betale for å kjøre bil til bykjernen, mens alle andre i kommunen kunne kjøre fritt. Den nye brua var øyfolkets eneste vei ut. Hele saken hadde en eim av urettferdighet over seg, tenkte Helljesen.

Fra advokatkontoret hans i Klubbgata er det kun ett, kanskje to, steinkast til den ruvende brua som binder byøyene sammen med resten av kommunen. Helljesen var overbevist. Bompengeaksjonistene kom til å seire.

Men bompengeaksjonistene ble ikke hørt i byretten. Dommen slo fast at kommunen kunne fortsette bompengeinnkrevingen.

Atle Helljesen

Atle Helljesen.

Foto: Erik Waage / NRK

Nederlaget stoppet ikke Olavesen og resten av aksjonskomiteen. De startet kronerulling til en ny rettsrunde.

Helljesen, som hater å tape, kunne ikke forstå annet enn at lagmannsretten måtte gi dem medhold.

I sammenheng med kommunevalget i 1983, skulle det sterke engasjementet fra folket endelig bære frukter. Aksjonistene økte trykket mot politikerne. Det rykket inn annonser i lokalavisene, og oppfordret folk til å stemme på et av partiene som var for avskaffelse av bompenger:

«Dersom Høyre og KrF får flertall vil problemene med bompengene fortsette».

Igjen møttes aksjonsgruppen og bompengeselskapet i retten. I lagmannsretten endte det med seier til aksjonistene. Dommen ble umiddelbart anket. Men den 28. november 1983, før anken skulle opp til behandling i Høyesterett, hadde det politiske flertallet snudd.

Kombinasjonen mellom det folkelige trykket, rettferdighetstanken og lovlighetsspørsmålet fører til at bomaksjonistene kunne gå seirende ut.

Demonstrasjon mot bompenger i Stavanger, 16. januar 1978

DEMONSTRASJONER I FIRE ÅR: Bildet er tatt i januar 1978, like etter at bomstasjonen på Bybrua åpnet. I 1983 hadde politikerne måttet leve med til dels sterke reaksjoner fra velgerne i fem år.

Foto: Rogalands Avis / Stavanger Byarkiv

Det var ingen vei tilbake for politikerne. Bomstasjonen måtte bort. Frykten for å oppleve velgernes vrede gjennom stemmeseddelen året etter ble for stor.

Etter fem og et halvt års kamp sto Alf Kåre Olavesen frem som seierherre i lokalavisa. En helt vanlig, men kompromissløs, mann kunne innkassere seieren mot byens politiske eliten.

30. desember ble bommen revet i nattens mulm og mørke. Morgenen etterpå ringte det på hustelefonen til Olavesen. I andre enden var Marius B. Gaare, vaktsjefen i bomselskapet. Han overbrakte de gode nyhetene.

Og kom med et forslag.

De to kamphanene hadde vært i tottene på hverandre mange ganger de siste årene. Som forsoningsgave foreslo Gaare at Olavesen kunne få en av de mange nedkjørte bommene som suvenir.

Løftebruddet

Det er gått over 34 år siden bompengeinnkrevingen på Bybrua opphørte. Siden den gang har Olavesen levd et liv utenfor rampelyset.

I dag har han kontor i østre bydel i Stavanger. Området hvor Bybrua møter land er i ferd med å bli overtatt av gründerbedrifter, kafeer, atelier, øvingslokaler og gatekunst.

Men Olavesen holder stand med sitt trykkeri. Det store kontoret hans er fylt opp med papirer og trykksaker.

På veggene er det bilder av gamle skip. I dag er det en viktig interesse for den tidligere aktivisten.

Alf Kåre Olavesen

Alf Kåre Olavesen.

Foto: Erik Waage / NRK

Han har sympati med dem som i dag demonstrerer mot bomringen på Nord-Jæren, men understreker at dagens kamp mot bomringen har lite til felles med kampen han førte på 70- og 80-tallet.

De var aksjonistene som vant bompengeslaget. Men én ting gjensto etter dommen i lagmannsretten. Hva skulle skje med de 50 millionene som allerede var betalt inn i bompenger?

– Si det. Vi gjorde en muntlig avtale med kommunen om at vi ikke skulle kreve pengene tilbakebetalt dersom de aldri plasserte en bom på bybrua igjen.

1. oktober åpner 38 nye bommer på Nord-Jæren. En av disse er plassert på Bybrua.

Se Alf Kåre Olavesen forteller om bom-kampen på Bybroa i Stavanger.