Å aldri glemme den som glapp

– Dæven, tenkte jeg! Helt ærlig altså.

Svein Amundsen sitter i sofaen sin hjemme i Sveio helt sør i Hordaland.

Sommeren 1958 var sånn som du leser om i kjærlighetsromaner. Der den spesielle personen gir hjertebank og hetetokter.

Men historien fortsetter ikke slik.

Den peneste jenta

15 år gamle Svein bor i Haugesund. Familien har hytte i nabokommunen Sveio, og den sommeren er han og vennene ute og kjører båt hele dagen ved landstedet. I minnene er det pent vær.

Båten lager en karakteristisk snekke-lyd. «Dokk-dokk-dokk», sier det når de svinger rundt neset. Da vet alle i hyttefeltet at det er deres kameratgjeng som kruser mot land.

De har sommerfester og får nye venner.

Én fest er helt spesiell.

Kameratgjengen er på hytta til en venn, og her er det mange han ikke har møtt før. Svein går opp trappa til terrassen, og midt mellom alle de nye menneskene står hun med en sigarett mellom to fingre, og snakker med en som heter Jon.

Svein former munnen helt rund og liksom-blåser ut røyk, når han forteller om Helga. Den peneste jenta han noen gang har sett.

Så er det de to hver dag.

Helga jobber på gamlehjemmet i bygda. Vaktene hennes er så lange at hun har hybel i samme bygg som jobben. Oppe på loftet helt oppunder skråtaket sitter de to hver kveld, til og med når sommeren er byttet ut med hverdager.

Svein sykler flere mil daglig for å være sammen med kjæresten sin. På hybelen sitter de og holder hverandre i hendene helt til klokken fem på elleve på kvelden, når besøkstiden er over og Svein blir kastet ut og tråkker hjem.

De er sammen i nesten fire år.

Så skjer det som skjer med mange tenåringspar. De glir fra hverandre, krangler, ser ulikheter.

Og knuten på tråden blir strammere og strammere.

«Goodbye»

13. mai 1962 står det på billetten.

Det er slutt nå, men de er venner.

Venner som skal si hadet.

En onkel i Amerika har garantert økonomisk for Helga. Der borte skal hun finne seg en jobb, og lære engelsk.

Hun har valgt den billigste lugaren. Den som er så langt nede i båten at hun skal sove under vannoverflaten. Svein følger henne ned med bagasjen. Det er så mange folk og kofferter der, og han blir stressa når en kvass stemme roper over høyttaleranlegget at alle som ikke har billett må forlate båten straks.

Han sier ha det.

Hun sier goodbye.

Livet tar ham over Boknafjorden, og henne over Atlanteren.

Helga får seg jobb hos et ektepar på Long Island. I helgene serverer hun det velstående paret lunsj og middag, og i ukedagene gjør hun seg kjent i New York. Hun lærer seg mer og mer engelsk.

Hjemme i Norge har Svein fått jobb på historiske Kviknes hotell ved Sognefjorden.

De er travelt opptatt på hver sin side av et verdenshav, men de klarer ikke å glemme hverandre.

Brevene de skriver er kastet nå. Ingen husker hva de skreiv. Det er så lenge siden.

Etter to år i USA kommer plutselig Helga og besøker Svein.

Det er mai i 1964, men Svein har det så travelt på jobben. Han har akkurat blitt hovmester og har altfor liten tid til å være sammen med Helga før hun må reise igjen.

Men den sommeren kommer det et skip til Sogn.

Brevet

«Bergensfjord» slipper av en haug med amerikanere, som går i flokk opp til hotellet der Svein jobber. Svein slår av en prat med noen nordmenn fra mannskapet.

– Hvordan er det å få jobb på Den norske amerikalinje, lurer han.

– Nei, det er bare å sende brev til kontoret i Oslo, sier de.

Svein skriver så raskt han kan, om motivasjon, erfaring og personlige egenskaper, legger brevet i en konvolutt og sender det av gårde til Oslo.

Så krysser han fingrene og venter.

Svaret kommer kjapt, og han må bestemme seg med en gang.

Han har fått jobb, og må stå klar til å mønstre på i september.

Nå kan han treffe Helga igjen, tenker han.

Under et juletre

De møtes igjen i New York en høstdag i 1964 når begge har tid.

Stevnemøtet starter med middag på Hawaiian Room på Hotel Lexington midt på Manhattan. Kelneren tar bilde av det unge paret som har fått hawaiikrans rundt halsen.

De gjør det til en helaften. Etter middagen drar de på ikoniske Radio City Music hall.

Nå er det oss to, enes de.

Skipet Svein jobber på tar med passasjerer på jordomseiling. Han må forlate New York i 84 dager, og havner i en voldsom orkan. Tilbake i den amerikanske storbyen må skipet repareres før de kan ta imot julepassasjerene som skal hjem til Norge.

I fire dager skal de ligge der. Han vil så gjerne treffe Helga, men får ikke lov å gå i land. Det er altfor mye å gjøre.

Det er høye bølger i forholdet mellom Svein og Helga også.

De er bare 22 år gamle.

Helga er usikker på om det er helt riktig, og vil fokusere på livet i USA. Se framover. Ikke tilbake.

Han står og stuer proviant på båten den dagen hun ringer fra en kiosk på Fifth Avenue.

– Vi drar i kveld. Kan du ikke komme ned, ber Svein.

– Nei, det er slutt, sier Helga.

Livet går videre

Svein gifter seg i februar 1968.

Helga gifter seg i oktober samme år.

Han får fire døtre. Hun får en datter og to sønner.

Han blir hovmester på City Hotell i Fredrikstad.

Hun blir i USA i fem år og snakker flytende engelsk når hun kommer hjem.

Og innimellom tenker de på hverandre.

Hva hadde skjedd om Helga hadde kommet ned til båten den dagen Svein reiste til Norge, i stedet for å ringe fra kiosken på Fifth Avenue?

Hva om hun også hadde seilt hjem under juletreet?

Og hva hadde skjedd dersom Svein hadde sluppet provianten og valgt å gå i land?

Det er ikke lett å glemme den som glapp.

Kjører forbi

Etter hvert tar livet Svein til Lyngdal. Han er nærmere sommerhytta i Sveio nå. Den med alle de gode minnene fra ungdommen. Der det var så pent vær på somrene.

Det har gått mange år. Barna er voksne. Svein er skilt.

– Har du kontakt med Helga, spør Svein en dag han er på besøk hos kameraten sin.

– Ja, hun bor der borte, sier kompisen og peker ut vinduet.

Hver gang han kjører forbi på motorsykkelen kikker han opp på det hvite huset.

Der bor hun som glapp, tenker han, men han tør ikke blinke til venstre og svinge av riksveien.

En gang er han sikker på at han ser henne. Hun står ute og snakker med noen i en gammel Renault.

Han lurer på hvordan hun har det, men han vil ikke spørre. De to har brukt opp to sjanser. Det finnes neppe flere.

– Du må ringe henne!

Det er romjul i 2002 når han drikker te hos en venninne i Karmøy. Han besøker alltid henne når han er hjemme.

– Har du snakket med Helga, spør hun?

– Nei, jeg har ikke det.

– Du må ringe henne!

– Nei, jeg skal ikke ringe, sier Svein bestemt.

Venninnen til Svein kjenner Helga godt. Alle tre jobbet sammen for mange år siden. Hun er god til å overtale.

Og hun vet at Helga ikke er gift lenger.

Hva vil hun si?

Det har gått 38 år siden hun ringte ham fra kiosken på Fifth Avenue, når han ringer henne.

Helga er 60 år gammel nå.

Hjemme er det pyntet til jul og hun har romjulsbesøk når praten blir avbrutt av telefonduren.

– Jeg har besøk, sier hun.

Helga høres kanskje litt brydd ut. Det passer dårlig. Skal de ta opp tråden enda en gang? tenker hun.

– Jeg vil bare snakke med deg, sier han.

– Men jeg kan ikke snakke nå. Du kan komme ned på parkeringsplassen nedenfor huset mitt 1. januar. Da skal jeg komme ned til deg, sier Helga.

Det er tryggere der. Litt på avstand, men samtidig uten distansen gjennom en telefon.

Den første dagen i 2003 parkerer Svein sin Toyota Camry på parkeringsplassen nedenfor huset til Helga.

Han er spent.

Hva vil hun si?

Hvor skal han begynne?

Han ser en rød Opel Corsa som feier ned bakken i snøkavet.

Han kjenner ikke igjen kvinnen i bilen. Ansiktet er så annerledes.

Men så begynner hun å snakke.

Helga kjenner igjen Svein med en gang. Han er så lik sin far, tenker hun.

Men de kan ikke stå der i kulden og snakke seg gjennom 44 år.

Alle utestedene er stengt, så de drar til sin felles venninne. Hun som overtalte Svein til å ringe. Der får de betasuppe og alenetid.

Det føles rart, men godt. Helga føler seg trygg, tenker hun.

Hun er annerledes nå, tenker Svein.

Litt kvassere i kantene. Mer bestemt kanskje.

På kvelden kjører han henne hjem.

Hun går ut av bilen og han kjører til familiehytta.

Den tredje gangen

Hverdagene står på trappene, og dagen etter må Svein hjem til Lyngdal.

– Men du må vel ha mat? Spør hun på telefonen.

Så får han komme på middag før han drar.

Nå er det de to hver dag. På telefonen.

Svein svinger alltid til venstre av riksveien når han ser huset til Helga nå.

I flere måneder besøker de hverandre helt til datteren til Helga gir tydelig beskjed:

«Flytt inn vel!»

Og 1. juli 2003 kommer Svein med flyttelasset sitt.

De to står ute på trappa når Helga overrekker ham nøkkelen til hjemmet de endelig skal dele.

Den tredje gangen blir det de to.

Kaffekoppen, hunden og resten av livet

To 78-åringer sitter hjemme i stuen sin i Sveio.

Det har gått 18 år siden Svein turte å ringe til Helga, og hun kom feiende ned bakken i snøkavet i den røde Opelen sin.

– Jeg glemte henne aldri!

– Vi lærte vel noe på veien begge to, sier hun og ser mildt på kjæresten sin.

– Det er noe ved deg. Du er så snill og omtenksom, men vi må passe på hverandre.

Helga bruker en mer alvorlig tone nå.

– Så lenge jeg får kaffe på senga, går det bra, smiler han tilbake.

Hver morgen, siden den dagen Svein fikk nøkkelen på trappa, har de to drukket kaffe i senga.

De første 14 årene var det Svein som serverte. De siste fire har helsa hans gjort trappene opp til soverommet tunge, og Helga har overtatt morgenritualet.

Så sitter de der med hunden Theo mellom seg, og hører nyhetene på radio.

– Er det ikke sånn en dag, er det som om dagen ikke er helt riktig, sier Helga.

De ser på bildet av det unge paret side om side på Hawaiian Room i New York, og det i farger fra hverdagen sammen med grillpølser til middag, tatt midt i en kjærlig klem etter at de ble voksne kjærester.

Og det aller første beviset på at de var et par, fra den sommeren de møttes, og måtte være sammen alle minuttene helt til døra til hybelhuset stengte for kvelden, og alle gjestene måtte være ute.

For Helga sa det pang den dagen Svein gikk opp trappa på terrassen der hun stod og røykte, og snakka med en som het Jon.

– Du hadde på en lyseblå sommerkjole med vidt skjørt, mimrer Svein selvsikkert.

– Nei, den var gul! Men resten er riktig, må Helga korrigere.

– Var den gul? Blått mønster da kanskje?

– Jeg vet ikke, sier Helga.

– Samme det. Du var veldig fin uansett.

– Kan du møte den rette når du er 15 år?

– Å ja! Jeg glemte henne aldri.

Svein fikk til slutt den som glapp.

Ungdomskjærligheten som minnet om romantiske noveller. Der den spesielle personen gir hjertebank og hetetokter.

For de fleste forblir gjerne historien i ungdomsårene.

Eller i novellene.