Første skritt mot hjernevasking

Hunder, folk og fe kan bare ha det så godt. Nila lærer å komme til mamma - uansett.

Nila får godbiter

Under innkallingstreningen må Nila jobbe godbitene ut av hånda, og bruke masse energi.

Foto: Fredrik Birkedal

Jeg tror ikke du finner mange som synes det er spesielt spennende med en svær rottweiler som bykser rundt uten bånd, hilser på de som ikke vil bli hilset på, og tuter i vei med ørene fullstendig lukket for matmor som står og skriker for full hals lenger borti gata.

For hunden derimot, er det dagens høydepunkt. Å få løpe fritt, snuse på det den vil snuse på, og leke med alt som beveger seg. Å få lov til å være hund, rett og slett.

Derfor har jeg Nila mest mulig løs når vi er ute på tur. Hun er (heldigvis) ennå så liten at hun velger å tusle rundt bena mine.

Også når hun blir eldre vil jeg la henne løpe fritt, men helst slippe for mange kommentarer av typen: «FÅ DEN BIKKJA I BÅND!», «DET ER BÅNDTVANG HER!» og «DU HAR JO IKKE KONTROLL PÅ DEN HUNDEN DIN!».

Derfor var det utrolig gøy da innkalling sto på plakaten under ukens kurskveld.

Nila leker i sanden

Målet er at innkallingen skal fungere så godt at Nila kommer - selv om hun har det så kjekt som her.

Foto: Maren Berge / NRK

Plystring på autopilot


Målet med innkallingen er å få hunden «hjernevasket». Hun skal reagere automatisk på innkallingslyden - og komme løpende til meg uten å tenke seg om et sekund.

Enkelt? Jeg vil ikke påstå det. Men når kursholderen kan kalle inn hannhunder som står med snuten i baken på høyløpske tisper, tenker jeg at ingenting er umulig.

Jeg har uansett lært at to ting må til for en god innkalling:

  • En god lyd
  • Verdens beste belønning
Innkallingstrening

Jeg blåser i fløyta, og Nila løper i full fart mot meg.

Foto: Fredrik Birkedal

Gi blaffen i selvhøytidelighet


Siden plystringen min ikke rekker lenger enn til neste lyktestolpe, har jeg gått til innkjøp av en fløyte. Så med fløyta rundt halsen og hånda full av pølsebiter, gikk jeg i gang med første innkallingstrening.

Slik trener vi:

  • Instruktøren sitter og holder Nila i selen.
  • Jeg går omtrent ti meter unna.
  • Når hun begynner å bli utålmodig og vil løpe mot meg, blåser jeg i fløyta.
  • Valpen kommer i fullt firsprang, og får verdens beste pølsebiter.
  • Dette er bare første skritt, utfordringene blir flere jo bedre hun blir.
Innkallingstrening

Jeg sitter klar med godbiter når Nila kommer løpende. Hunden skal alltid assosiere fløyting med belønning.

Foto: Fredrik Birkedal

Nila skal tenke at jeg er det mest spennende i hele verden, og jeg skal utkonkurrere alle hunder, fugler og folk vi møter på tur. Da nytter det ikke å sitte pent med godbitene i hånda.

– Du må leke masse med godbitene, og la henne jobbe for å få dem. Da blir det utrolig mye kjekkere for hunden å komme til deg, sier instruktør Karin Beate Lyng ved Siddis Hundeskole.

Jeg må med andre ord sitte og hoie og leke med hele meg. Det kan jo bli festlig en tirsdag kveld rundt Mosvannet. Men, men - alt for hunden ;)

Når er det greit å ha hunden løs?

Flere nyheter fra Rogaland